lørdag 7. november 2020

En by som Alice av Nevil Shute

Nevil Shute Norway (1899-1960) som han het, har gitt ut 24 bøker, mange er oversatt til norsk. En by som Alice kom ut i 1950, ganske sent i forfatterskapet hans men er allikevel den boken som klinger mest kjent i mine ører. Debutboken hans kom ikke ut før etter hans død i 1961. Jeg hadde ikke noe kjennskap til Shute, men koste meg med å google frem informasjon om ham. 

Forlaget om handlingen:
Den unge engelske kvinnen Jean Paget er tatt til fange av japanske soldater under 2. verdenskrig. Hun blir drevet fra sted til sted på halvøya Malakka i Malaysia sammen med en gruppe hollandske kvinner og barn. I en fangeleir møter hun Joe Harman fra Australia. Han gjør alt han kan for å hjelpe kvinnene, og Jean forelsker seg i ham. Men når Joe stjeler mat til dem, blir han dømt til døden.
Etter krigens slutt reiser Jean tilbake til London. En uventet arv fører til at hun vender tilbake til Malakka. Der får hun vite at Joe har overlevd på mirakuløst vis. Jean har bare et mål - hun må til Australia for å finne ham.

I novemberutgaven av Elidas 1001-lesesirkel er det en forfatter fra Oseania som gjelder. Nå skal det sies at Shute bare bodde sine siste ti år i Australia, men det later til at Elida har godkjent valget ☺

For en reise jeg har vært på! Det er Noel Strachan som er fortellerstemmen i denne historien. Han blir bobestyrer og testamentsforvalter for en arv som 27 år gamle Jean Paget mottar fra sin onkel, som hun bare møtte en gang da hun var 11 år.

Etter en koselig innledning som plasserte meg med, om ikke kropp så i alle fall sjel i London, hvor Strachan holder til. Vi får høre om de hjerteskjærende opplevelsene Jean hadde under krigen, da hun ble sammen med en gruppe flyktninger ble jaget på tvers av hele Britisk Malaya. De avmagrede menneskene måtte motstå mange prøvelser, de led av malaria og dysenteri og en etter en falt de fra.
Helt til de møtte noen australske lastebilsjåfører, som kunne vise dem en landsby hvor de fikk gjemme seg.

Når krigen er over returnerer Jean til London, og hun etablerer seg som sekretær. Herfra ser romanen fremover, og vi hører om denne nøkterne og oppegående damen, som gjerne vil gi noe tilbake til landsbyen som reddet henne. Siden hun ikke får arven sin før hun er 34 år gammel, mottar hun en månedlig sum, og med denne og sparepengene sine, legger hun i vei tilbake til Kuala Telang.

Det er spennende å lese om hvordan hun greier å få de muslimske mennene som bestemte alt, til å gå med på at hun får anlegge en brønn med vaskeplass til kvinnene i landsbyen. Det er mens hun er her, hun får høre at Joe Harman ikke ble drept, men fremdeles er i live. 

Jean Paget har ingen andre i verden, og det frister å møte denne mannen igjen, han som gjorde så sterkt inntrykk på henne. Som sagt så gjort, hun ringer Noel Strachan og gir beskjed, og så reiser hun videre til Australia. 

Nå skal jeg ikke røpe hele boken, men blir du med til Australia får du oppleve litt av hvert. Her er det eviglange bussturer og humpete flyvninger som gjelder, Jean bor på hotell med utedo og vegger av bølgeblikk, og tiden går langsomt, for hun må vente lenge på at Joe kommer tilbake fra reise. 

Da de var sammen under krigen snakket Joe Harman nedlatende om alle de øde stedene i Australia, om de store kvegfarmene og de eviglange slettene de ligger på, hvor det ikke er noe å gjøre for kvinner, annet enn hardt arbeid og armod. Men i Alice Spring, der er det fint! Joe selv driver en kvegfarm nær Willstown, en av de kjedelige tettstedene, men Jean tilbringer ventetiden her, og nå lærer vi hvor mye "positive briller" har å si for hvordan vi har det ☺

Denne historien er bygget på faktiske hendelser under andre verdenskrig. Shute har flyttet hendelsene fra Sumatra (hvor det skjedde) til Malaya. 80 nederlandske kvinner og barn ble hentet i nærheten av Padang, den japanske kommandanten ville ikke ta ansvar for dem, og beordret dem til å marsjere ut av hans distrikt.
Shute sier i sitt etterord at han aldri har brukt en historie fra virkeligheten i noen av sine romaner, men med denne historien vil han hedre J.G. Geysel-Vonck som i 1942 var 21 år, hadde en 6 måneder gammel baby som hun bar på armen 200 mil, uten å miste sitt gode humør.

Bookbites hjalp meg å være effektiv og lånte meg den 473 sider lange boken uten å mukke. Nå er den levert tilbake og klar for deg som trenger perspektiv på hverdagen vi lever akkurat nå. - Anbefales!

8 kommentarer:

  1. Denne klassikeren leste jeg en gang i ungdommen, og den gjorde virkelig inntrykk.
    Fint å få den repetert her!

    SvarSlett
    Svar
    1. Er reisesugen om dagen, så denne var midt i blinken. Så på Bokelskere at jeg har lest den en gang for lenge siden, men denne gangen gjorde den mye sterkere inntrykk. Kjekt å høre at du har lest den, god helg Bjørn!

      Slett
  2. Å, ja den er så fin. Leste den for en stund siden på ny. Den imponerte meg mer nå som voksen enn første gang jeg leste den som ung.

    SvarSlett
    Svar
    1. Den erfaringen fikk jeg også, nå da jeg leste den igjen :)

      Slett
  3. Jeg har kun sett filmen ... :) Kanskje bør jeg lese boken også. Noen ganger er det godt å lese klassikere.
    Skjønner godt at du er reisesugen. Vil du til Australia?

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror jeg må se om jeg får sporet opp filmen, selv om de skrekkelige scenene jeg har på netthinnen nå, sier det motsatte. Australia har jeg egentlig ikke lyst å reise til, i alle fall ikke der hvor det er hai i badevannet :)

      Slett
  4. Høres ut som en bok jeg absolutt kan tenke meg å lese.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, dette var virkelig en godbit :)

      Slett