Inga har sett bilder av krigen i avisen, hørt lyden av bombene og skuddene på tv. Heldigvis bor Inga i et fredelig land, der ikke engang humlene er farlige. Men når krigen kommer nærmere, når mamma og pappa trekker krigen inn i Ingas hjem, er det som den flytter inn i henne. Der blir den boende, selv lenge etter at mamma og pappa har flyttet fra hverandre. Kan man få det bra igjen, etter å ha vært igjennom en krig? Kan man få krigen ut av kroppen, selv om den har satt seg helt fast?
Det første jeg har lyst å si noe om er illustrasjonene. De er utrolig sterke, og jeg følte virkelig at jeg sto midt i krigen da jeg leste boken. Enkelte av tegningene er groteske og viser foreldrenes krangling mens barnet står gjemt bak noe, lite og vettskremt.
Krigen er en sterk skildring av hvordan et barn kan oppleve det at foreldrene krangler så mye, at det fører til skilsmisse.
Her følger vi Inga som er storesøster til Ola og Lars. Lykken i familien holder på å ta slutt, når mamma og pappa krangler stadig mer. Det går heftig for seg, og det ender med at pappa flytter ut. Nå er mamma lei seg og alt blir vanskelig. Inga må hjelpe til, hun må gå med beskjeder til pappa. Hun må være flink. Tiden går og pappa kommer ikke tilbake.
Det er ikke en bok med happy ending dette her, men det er allikevel en slutt med en spire av håp. For freden kommer til Inga til slutt, for det går an å nesten glemme krigen, og få det travelt med å tenke på andre ting. Følelsene til det lille barnet som står i krigens midte er beskrevet på en treffsikker måte, hvordan hun må være flinkere, tøffere, snillere og mer hjelpsom enn det hun egentlig vil være.
Sjekk ut de sterke bildene:
 |
 |
 |
I skrivende stund har jeg ikke bestemt meg for om jeg skal be min sønn på 13 lese den en gang, det er virkelig heftige saker dette her!
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2013
Kilde: Leseeksemplar
Det har vært mye diskusjon på biblioteket om hvem denne skulle anbefales til. Den har jo format som en billedbok, men absolutt ikke innhold for små barn. Så hos oss er den klassifisert som en 5. - 7. klasse bok.
SvarSlettSå greit å høre. Stakkars den 5-7 klassingen som kjenner seg igjen her.
SlettJeg trodde jeg hadde kommentert her, men den har visst ikke kommet med.
SvarSlettJeg synes boken var veldig god og sterk og synes den passer for de fleste under visse forutsetninger. Forlaget klassifiserer den som 6-9 og jeg har faktisk lest den for min 4-åring.Jeg innså at hun var litt for liten, men det hadde også med at det er veldig mye tekst. Hun hadde likevel noen interessante observasjoner underveis og var ikke redd på noen måte.
Barn opplever ofte bøker på en annen måte enn voksne da de har helt andre referanser og forutsetninger for å forstå. Gro Dahle har uttalt om boken Sinna mann (om en voldelig far) at barn ser eventyret i boken, og at faren er et monster som de nesten synes er komisk som kan virke avvæpnende samtidig som "budskapet" kommer frem. Voksne derimot blir veldig skremt og vil helst ikke at barn skal lese boken. Jeg tror man skal være forsiktig med å skjerme barn mot vanskelige tema selv om man selvfølgelig ikke kan anbefale denne typen bøker til intetanende foreldre eller andre. Dette er vel bøker som egner seg best for samtaler i klasserom, bibliotek eller med foreldre. Jeg skal ihvertfall kjøpe denne inn på biblioteteket på videregående skole.
Enig med deg, foreldre eller andre må vite hva de gjør når de leser denne for et barn. Det er jo en fantastisk historie, og for noen illustrasjoner! Godt å høre at elever på videregående kan finne den i biblioteket sitt :)
SlettHmm... Min kommentar har også forsvunnet ut i det store intet, men jeg prøver på nytt! Jeg tenkte som Silje over her, at boka må være et godt utgangspunkt for samtaler. Bøker gjør det ofte lettere å snakke om vanskelig emner, og samtaler er bestandig bra, uansett om det er mellom voksne, barn eller voksne og barn!
Slett