lørdag 10. november 2018

Det de døde vet av Marit Reiersgård

Etter Stolpesnø, Jenta uten hjerte og Paradisbakken, er du kanskje klar for den fjerde boken om Verner Jacobsen og Bitte Røed? Her følger vi etterforskerne vi kjenner i nye saker, noe som gjør lesingen/lyttingen til en kjent og lite utfordrende oppgave. Boken anbefales!

Forlaget om boken:
Legen Tom Ross melder sin kone Marion savnet mens de besøker hennes barndomsvenn i Spania. Han er misfornøyd med det spanske politiets etterforskning og reiser hjem til Lier for å få norsk politi på saken.

Ekteparet trengte å reise bort etter at deres sønn ble funnet død i russedrakten på 17. mai tidligere samme år. Under etterforskningen finner politietterforsker Bitte Røed raskt ut at sønnen ikke døde en naturlig død.


Da jeg skulle skrible ned noen tanker om denne krimmen, undret jeg meg over om intrigene inneholdt noen ferske mord. Svaret skal jeg la ligge, men handlingen var thriller-spennende, og etterforskerne  manglet ikke forviklinger å nøste opp i.

Marit Reiersgård er god på karakteroppbygging, og spesielt hovedpersonene er glimrende skildret. De har sine personlige utfordringer begge to, uten at deres historie flettes inn i plottet på noen måte. (stjerne i boken!) Språket er godt, hun overforklarer ikke, men lar leseren surfe gjennom boken, uten å måtte jobbe med å forstå hva som skjer. (enda et pluss!)

Ting er ikke som det øyensynlig ser ut til. Ektemannen reiser hjem til Norge da Marion forsvinner, men gjør han noe for å finne henne? Er vennskapet med "husvennen", like tilforlatelig som det først virker?

Vi hører Marions stemme gjennom hele boken, noe som beroliget meg med at hun ikke var død. Denne litt for tydelige antydningen, ga svar på et spørsmål som godt kunne vært spart til slutt, men her var flere andre frampek som holdt handlingen og dramatikken flytende til vi var i mål.

Kari Saanum leste Marions stemme, på en trillende lys måte, en god kontrast til resten av boken hvor Erik Hivju buldrer i vei med sin mørke roooolige stemme.

Dette en en spennende thriller for deg som liker å bli fengslet men helst styrer unna blod og gørr - anbefales!

Utgitt: 2018
Spilletid: 11:29
Kilde: Lytteeksemplar

fredag 9. november 2018

En dag i desember av Josie Silver

I forrige uke var jeg på lanseringsfest for Josie Silver og romanen hennes. Romanen fremstilles som en skikkelig "julete" bok, og på festen spiste jeg årets første pepperkake og drakk julegløgg. Nå er boken lest, og jeg kan ikke si annet enn at dette må være midt i blinken for de som har en hang til romantikk.

Forlaget om boken:
Laurie er temmelig sikker på at kjærlighet ved første blikk ikke forekommer i virkeligheten. Det er bare på film slikt skjer, ikke sant?
Men så, gjennom en duggete bussrute en snøfylt desemberdag, ser hun mannen hun instinktivt skjønner er DEN ENE. Øynene deres møtes og det oppstår et øyeblikk av ren magi før bussen hennes kjører ut fra holdeplassen igjen.

Laurie tror ikke hun noen sinne vil se mannen igjen. Men på julefesten deres året etter, blir hun presentert for bestevenninnens nye kjæreste. Og der står han, selvfølgelig, mannen hun så fra bussen. Jack.
Laurie er bestemt på at det ikke kan bli de to. Men hva om skjebnen har andre planer? Hva om en dag i desember faktisk kom til å endre alt?

Romanen strekker seg over 10 år, og har handling fra alle deler av året, ikke bare slutten av desember. Selv syntes jeg inntrykket som coveret gir av at dette er en historie med handling i julen er litt overdrevet. Kanskje andreopplaget kommer ut i sommer, med et helt annet cover?

Uansett, dette er en fin historie, romantisk ja, men med et dryss av noe som gir litt fraspark. I denne fortellingen møter vi et knippe mennesker som vil hverandre vel. Her er det ingen intriger, og egoistiske handlinger, men en gruppe unge mennesker som tar voksne og veloverveide avgjørelser for seg selv og de de er glad i.

Romanen har noen frampek som gjør at leseren ikke vil legge fra seg boken, og nok uventede vendinger til at leseøkten blir underholdende fra begynnelse til slutt. Ønsker du deg litt romantikk til jul? (eller til påske?) så er Josie Silver sin romandebut en bok å vurdere.


Utgitt: 2018
Sider: 459
Kilde: Leseeksemplar


onsdag 7. november 2018

Trikset av Emanuel Bergmann

Det var ikke lett å finne noe informasjon om Emanuel Bergmann, så er det noen som vet hvem han er, så skrik ut! Trikset er en rolig og fin historie, som skildrer en jødes opplevelse av "oss andre".

Forlaget om boken:
Tidlig på 1900-tallet vokste den unge jødiske gutten Moshe Goldenhirsch opp i en leiegård i Praha. Da Moshe er i tenårene, slutter han seg til et omreisende sirkus, blir tryllekunstner og får ære og berømmelse som Den store Zabbatini rett før krigen i Europa bryter ut. Når det blir oppdaget at Zabbatini er jøde, er den slitte kofferten med tryllesakene hans eneste håp om å overleve når han sendes til konsentrasjonsleir.

Los Angeles, 2007: Foreldrene til Max skal skilles. Det eneste Max ønsker seg, er at familien skal holde sammen. Da han oppdager et opptak med Den store Zabbatini der han nevner et triks som garanterer evig kjærlighet, oppsøker Max den gamle mannen og ber ham utføre trikset på foreldrene. 


Den store Zabbatini vet at det ikke finnes noe slikt triks, men lar seg overtale til å utføre sitt magiske triks en siste gang. Da oppdager han en forbindelse mellom sin fortid og Max’ fremtid, og innser at magi faktisk finnes – hvis man tror på den – og at noen ganger kan mirakler skje.

Historien om Moshe, og historien i tilnærmet nåtid hvor Max er hovedpersonen, er er to hjertevarmende fortellinger. Romanen veksler jevnt mellom disse to handlingsforløpene, og ganske snart kommer det frem hvordan de henger sammen. I begynnelsen forløper Moshe og Max sine liv seg ganske likt, når Moshe mister sin mor, mister Max sin far, begge rømmer som tiåringer hjemmefra, og opplever tilsynelatende det samme. Max leiter etter Den store Zabbatini i Los Angeles mens Moshe leiter etter den samme mannen i sin tid.

Det er spennende å lese om hvordan Moshe ble til, og trist når moren ligger for døden. Vi hører litt om forholdene på midten av 20-tallet, men det er en handlingsdrevet historie, som ikke stoppes nevneverdig opp av poetiske skildringer.

Historien til Max er også hjerteskjærende, selv om foreldrenes skilsmisse og en tiårings følelser, ikke føltes som noe banebrytende. En uheldig episode noen år tilbake som handler om fjerning av kaninens bæsj fra buret, gjør at han er overbevist om at det er hans feil at faren flytter fra dem. Kanskje han greier å oppheve trylleformelen han mener å ha kastet over faren, ved å lytte til platen som falt ut av flyttelasset hans?

  - Farmor? spurte han.
Hun svarte ikke. Max tok hånda hennes, og selv om hun bare satt èn meter unna, virket det som om hun var i en annen verden. Da forsto han at gamle mennesker har sår man ikke kan se.

Når far flytter tilbake til sin mor, må Max dit for å tilbringe tid med ham. Farmor var blitt reddet fra dødsleirene som ung, og snakker ikke om annet, til Max`store ergrelse. Her har vi den første koblingen mellom de to historiene.

I den tidlige historien opplever vi gjennom familiens lege antisemittisme. Han er veldig imot jøder, og fryder seg over den nye politikeren som lover å gjøre landet rent og rikt igjen. Hans forhold til Moshes far, gjør at han allikevel kommer hjem til dem når de trenger legehjelp.

Gojim, altså ikke-jøder blir fremstilt som rå, bitre og ubehøvlede mennesker, som kaller Moshe for jødeslamp og brenner kalotten hans i peisen. I perioder av romanen gjentas disse holdningene på forskjellige måter, og mitt hode som alltid er på utkikk etter hva forfatteren vil med historien sin, henger meg opp i dette.

Det er en fin historie dette, litt forutsigbar siden koblingen mellom handlingene røpes veldig tidlig. Romanen er ikke spesielt lang, men selv følte jeg behov for mer fremdrift, til tross for at det skjer noe hele tiden.

Forlag: Bazar
Utgitt: 2018
Sider: 288
Kilde: Leseeks på Kindle

tirsdag 6. november 2018

Håp bygger huset av Hanne Bramness

Det var tid for dikt igjen, og valget mitt falt på Hanne Bramness sin utgivelse av året Håp bygger huset. Diktsjangeren har mange former, det merker jeg hver gang jeg leser en diktsamling, men uansett om det er langdikt med en rød tråd, korte dikt på rim eller alt der i mellom, prøver jeg å lese med hjertet ikke med hjernen.

Forlaget om boken:
Hva foregår mellom veggene i et hus? Forstår vi hva som møter oss der? Hanne Bramness’ nye samling med prosadikt handler om hus, om liv som ble levd eller leves der: Hjemlige hus, hus i eksil, erobrernes hus og ammestua, hus for slag og for omsorg. Hvert av diktene forteller en historie, slik hvert hus gjør. Noen åpner seg villig, andre stiller døra på gløtt. Noen blir vi stående på utsida av. Men alle har noe tiltrekkende, noe avgjørende ved seg.                                                            
Ofte er det vanskelig å virkelig se de stedene vi tror vi kjenner best. Vi kan heller ikke være så sikre på hva som er kjent. Plutselig går du inn i et fremmed hus og føler deg hjemme der. Og noe i det hjemlige kan virke ufritt, kanskje skremmende. 

I Håp bygger huset er det virkelig bygninger som har hovedrollen. Menneskene i byggene spiller selvfølgelig også en rolle, men nærværet av mennesker føles flyktig i forhold til det bestandige som huset representerer.

Til tross for at jeg forsøker å ignorere min lineære hjerne, som har behov for konkrete knagger, så kan jeg ikke unngå å legge merke til at handlingen ikke er verken tid- eller stedfestet i særlig grad. Det første diktet heter Sommerlys, men de påfølgende diktene er ikke ordnet i årstidenes normale rekkefølge. Her er få mennesker involvert, ingen er navngitt men i noen av diktene oppfatter vi om den det fortelles om er en kvinne, en sønn, en venninne.

De menneskelige følelsene er absolutt tilstede, men det er noe med de anonyme karakterene som gjør at selve mennesket har tatt et steg tilbake, og lar dets blikk og følelser være det avgjørende.

Hvert dikt er en samling øyeblikksbilder på rundt en side. De fleste historiene gjør inntrykk på meg, noen ganger er det en setning som stikker seg ut, og jeg leser den fornøyd flere ganger, eller det er selve handlingen som pirker på noe i meg, som jeg kan kjenne meg igjen i.

Det er en sanselig diktsamling dette, vi får kjenne tett snøvær, og vårens tidlige solstråler på kroppen. Språket er litt gammelmodig, Bramness bruker i alle fall ord som kammers og brystduk, og skriver frem bilder med blankskurte kjøkkenbenker og hjemmelaget såpe, som gjør at tankene mine sendes tilbake i tid.

Vi tas også med til mer eksotiske deler av verden, hvor  det finnes elefanter og apekatter, og hvor kurver med grønnsaker bæres hjem til hus med bølgeblikktak.

Diktene som gjorde sterkest inntrykk på meg er nok Berømmelsens hus og Huset i mørket, to sterke historier som med få ord pirker i noe som smerter.

Til sist i novellesamlingen deler Hanne Bramness med sine lesere bakgrunnen for noen av diktene. Dette er veldig givende for en som liker å vite hvor ting kommer fra, og det fryder meg å få litt mer kjøtt på beina, før jeg legger fra meg boken.

Obs, obs dere som befinner dere i nærheten av Hamar! Til neste år er Hanne Bramnes festivaldikter på Nordisk poesifestival i mars. Hun debuterte i 1983 og har siden den gang kommet med en rekke utgivelser. Denne prisbelønnede lyrikeren er utgikk på flere forlag, så vil du se bibliografien i sin helhet blir det på W.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 90
Kilde: Leseeks

søndag 4. november 2018

Presens Maskin av Gunnhild Øyehaug

Gunnhild Øyehaug debuterte i 1998 med diktsamlingen Slave av blåbæret. Etter det har hun gitt ut novellesamlinger, essays og nå i høst kom Presens Maskin som er hennes andre roman. Jeg hørte henne presentere sin forrige roman Gundis Brekke, som kom ut i 2014, og slo meg fort til ro med at dette ikke var noe for meg, så Presens Maskin blir mitt første møte med henne.

Forlaget om boken:
Presens Maskin handlar om Anna og Laura. Dei er mor og dotter, og idet verda eit overraskande sekund deler seg i to parallelle univers ein gong på 90-talet, blir dei fanga i kvar sin del. Tjueein år seinare har livet gått vidare som om ingenting har skjedd, men i dei to kvinnene sine liv er det noko som ikkje stemmer.
Presens Maskin er ein kjærleiksroman om livets ubotelege einsemd. Om uante konsekvensar av feillesingar, om fåkunne og undring, om merkelege lys på himmelen, strandsniper, språkets indre og uforståelege pianostykke.
Forlag: Kolon
Utgitt: 2018
Sider: 160
Kilde: Leseeks


Presens Maskin er en underlig liten roman, hvor vi følger Anna og Laura, i det som er en ganske original "nåtid", siden det er i den samme tiden. Når Laura var 2,5 år leste Anna et ord feil, og vips hadde to versjoner av universet oppstått. Mor og datter lever rolig videre i hver sine liv, men opplever begge den samme følelsen av dèja vu fra tid til annen.

Øyehaug lar oss ikke gå i dybden på hva som skjedde når Laura forsvant for tjue år siden, så leseren må bare godta kjensgjerningen, og lese boken derfra.

Earth hour - jordtimen. På norsk høyrtest det ut som koko anna. Ein jordtime der ein sløkte alt lys, berre for å hugse kva vi alle skulle tilbake til: jorda. Jordtimen: ein time å hugse si eiga dødelegheit på. At vi skulle forsvinne. At vi kom frå det store mørkeret.

Handlingslinjen vi følger er som sagt en smule skyggelagt på grunn av dette med de to parallelle universene. Teksten føles allikevel handlingsmettet, for her er mange funderinger som får plass. Som for eksempel kapittel 23 som begynner sånn:

Dette er det tjuetredje kapittelet. Her er det nesten ingen, det står berre nokre hestar her og søv. Det blir mykje meir natt når ein ser to hestar stå i natta og sove. Natta samlar seg i hestane, og det at dei står stille, ikkje rører seg, ikkje vrinskar, ikkje gomlar på eit einaste grasstrå. 

Anna er, som forfatteren av denne boken, opptatt av språk, og mange av refleksjonene i denne romanen dreier seg nettopp om språk. Kanskje ikke språk sånn som vi "dødelige" tenker på det, men et litterært og filosofisk språk, nesten som historien om hvordan Gud tok fra menneskene deres felles språk for å forvirre dem.

Det jeg likte best med denne romanen var å lære om Erik Statie og hans Vexations. Selvfølgelig ble den funnet frem på YouTube, og jeg kunne se at det er over en million som har sett dette klippet før meg. Tipper de fleste gjorde som meg, slo av etter en stund, og ikke hørte hele stykket (9:41 timer) ☺☺☺

Kanskje du har fått et inntrykk? Terningkastene på bloggen min sier ikke noe om boken er god eller ikke, det vil, og kan jeg ikke uttale meg om, men antall prikker sier litt om min personlige leseopplevelse. Dette er ikke en roman jeg ville anbefale videre til venninner og kolleger, til det er den alt for sær. Jeg vil ha problemer med å si noe fornuftig om handlingen, noe som medfører at den blir fort glemt.

Nå venter jeg i spenning på å lese andre bloggere skrive om boken!

Les gjerne Knut Hoems omtale av boken på NRK
(en riksavis på lørdag ga den terningkast 5)


lørdag 3. november 2018

Gutten som elsket rådyr av Samuel Bjørk

Dette er tredje bok i serien om Holger Munch og Mia Krüger. De som har lest Det henger en engel alene i skogen og Uglen, venter nok spent på Gutten som elsket rådyr. Forfatteren som gir ut sine krimromaner under pseudonymet Samuel Bjørk har gjort stor suksess med serien, som er solgt til 30 land!

Forlaget om boken:
Det er jul. En eldre mann sitter i bilen sin på vei over fjellet. Han får plutselig øye på noe i mørket der fremme, og får med nød og neppe stoppet. I snødrevet foran ham står en liten gutt. Blå på leppene. Med et rådyrhorn på hodet. Fjorten år senere blir en ung jente funnet død i et fjellvann, ikke langt unna. Jenta er kledd som en ballettdanser. Ved bredden står et fotoapparat. I lyngen ved vannkanten ligger en side fra barneboka Brødrene Løvehjerte.

Mia Krüger jages fortsatt av tvillingsøsterens død. Holger Munch har vært ute i permisjon for å ta seg av datteren. Sammen dras de inn i denne merkelige og intrikate saken, fast bestemt på å finne en snarlig løsning. Men lite vet de. Om hva som snart skal møte dem.


Det er ikke tvil om at denne serien er en av de beste jeg har lest. I denne tredje boken er det ikke fullt så blodig og ekkelt som det har vært i de to andre, men spenningen er fremdeles på topp.

De personlige historiene til karakterene gir dybde til handlingen, men de gode karakterskildringene er ikke med på å dytte spenningskurven i feil retning. Persongalleriet er sammensatt av mennesker som i stor grad har utfordringer de forsøker å skjule, eller problemer de ikke innrømmer for seg selv at de har. Noen forsvinner ut underveis, men jeg plukket opp noen frampek, som jeg håper dukker opp i neste bok!

Denne boken ble slukt uten at jeg gjorde et eneste notat underveis. Dette er et godt tegn, det betyr at persongalleriet har vært logisk, og at boken er skrevet på en ryddig og realistisk måte. For å velge ut et lite sitat fra teksten slo jeg tilfeldig opp, og lot øynene mine stoppe ved det midterste avsnittet på siden:

Er det en seriemorder løs i Oslo? sa Roger med alvorlig, litt for tilgjort stemme. Det er det spørsmålet hele nasjonen nå stiller seg etter at det tredje drapsofferet på få dager i morges ble funnet i bagasjerommet på en bil i Maridalen. 

Samuel Bjørk fengslet meg helt med denne krimmen. Han bygger intriger som står støtt, og skriver ut historiene sine uten å falle i "ordrikdomsfellen". Boken har korte kapitler, mye direkte tale og flere innledende historier som holder på leserens oppmerksomhet i de timer det tar å lese boken.

Har du lyst å glemme mørke og regn for noen timer? sett deg ned med 
Gutten som elsket rådyr, og jeg lover deg en flott leseopplevelse!


Andre bloggere om boken:
Bjørnebok, Artemisia, Luktenavtrykksverte og Minbokogmaleblogg



Utgitt: 2018
Sider: 443
Kilde: Leseeks

torsdag 1. november 2018

Sjøen om vinteren av Sivert N. Nesbø

Sivert N. Nesbø kommer fra Førde men har slått seg ned i vakre Bergen. Han debuterte som forfatter for fem år siden, men hans tredje bok Sjøen om vinteren er mitt første møte med ham.

Forlaget om boken:
Sjøen om vinteren handlar om tolv år gamle Eli, som gradvis erfarer ei djupare forståing av tilværet. I løpet av nokre månader, frå sommar til sein haust, spelast relasjonen mellom Eli og dei som omgjev henne ut, og i særleg grad forholdet til faren. Sjøen om vinteren er ein roman om den ungdommelege erkjenninga av kor skøyre grensene i livet er, mellom det som er og det som kanskje ikkje lenger kan vere.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 134
Kilde: Leseeks

I denne historien skjer nær sagt alt mellom linjene. Det ytre hendelsesforløpet kan om man vil oppsummeres med et par linjer.


Det er ikke i det ytre man finner de treffsikre skildringene Nesbø så innsiktsfullt skriver frem. Eli befinner seg i en brytningstid hvor barndom og ungdom overlapper hverandre. I denne tiden vet hun instinktivt at en epoke er forbi, og at andre voksne krav stilles til henne.

Vi er med henne i møte med den kjærlige bestefaren, som ser henne for den hun er. Han lar henne være liten samtidig som han behandler henne med respekt og anerkjenner alderen hun er på vei inn i. Foreldrene derimot holder ting tilbake, noe som gjør at Eli blir usikker og føler seg "lurt", når de vet ting de ikke vil dele med henne.

Storebror Magnus er bare et par år eldre enn henne, men allerede i gang med en ungdomstid som Eli vet vil komme for henne også. Forfatteren har et skarpt blikk når han skildrer disse små men sterke følelsene som kan prege en usikker ungdomstid.

I tilbakeblikk får vi høre om en episode på leirskolen, en hendelse som har satt spor og vært med å forme henne som menneske. Som leser sitter jeg å kjenner på akkurat den samme opplevelsen, og kan i retrospektiv peke på hendelser førti år tilbake, som jeg nå vet, aldri vil slippe taket.

Sjøen om vinteren er en sånn roman som gjør noe med deg. Den får deg til å forstå noe om relasjonen mellom mennesker, og hvordan tilsynelatende små, uskyldige eller enkeltstående hendelser kan sette spor og lage arr i et annet menneske.

Dette er en ettertenksom roman for voksne. Her er det ingen skildringer av 12-åringers fjas og forelskelser, for å kjenne seg igjen i betraktningene i denne historien, bør en nok ha satt inn litt i erfaringsbanken.


Beathe har også skrevet om boken, og jeg er helt enig med Ellikken,
som også har lest og likt romanen, 
den fortjener et langt liv og mange lesere!