Mørkt som mitt hjerte av finske Antti Tuomainen

Min tur til Finland nærmer seg med stormskritt, og etter å ha lest Antti Tuomainens roman Helbrederen, fikk jeg også med meg hans andre utgivelse på norsk, før flyet lettet i dag.

Fra bakpå boken:
I Tuomainens andre kriminalroman møter vi 13-årige Aleksi Kivi som mistet sin mor en regntung oktoberdag i 1993. Det ene øyeblikket satt hun ved sitt skrivebord og arbeidet, det neste var hun forsvunnet. Etter et stykke tid går alle ut i fra at hun er død.

Tyve år senere føler Aleksi seg sikker på hvem som hvem som står bak morens forsvinning.  

Forlag: Font

Utgitt: 2013/ på norsk 2015

Sider: 253

Kilde: Biblioteket

Alt handler om stemning i Antti Tuomainens bøker. I likhet med Helbrederen er også Mørkt som mitt hjerte mollstemt og preget av dysterhet og hovedpersonens ensomhet. Språket tendenserer mot det poetiske, uten at forfatteren lar det gå ut over fremdrift og spenningskurver, så dette er en kriminalroman helt i min gate.

Om jeg noen gang hadde vært opptatt av ensomhetens vesen, så ble det klart for meg denne kvelden. Ensomhet var et øde godslandskap, døde mennesker og lyden av mitt eget åndedrett.

Handlingen spenner seg over 20 år, og i korte kapitler hoppes det fra 1993 når Aleksis mor forsvant og til 2013, som er hvor vi befinner oss i nåtid. Innimellom disse årstallene møter vi Aleksi i forskjellige faser av livet, og ser at han hele tiden er opptatt av hva som skjedde med moren. Så lenge en biter seg merke i kapittelskifter og årstallene som indikerer nytt hopp i tid, så byr ikke denne hoppingen på noen utfordring. Det er lett å følge handlingen, som til tider smaker av skikkelig Helsinki noir.

I nåtid har Aleksi fått seg jobb som vaktmester på et gods utenfor Helsinki. Det er ikke tilfeldig hvilket gods han har søkt seg til, for det er den han mener har tatt livet av moren, som eier godset. Ved å bo og jobbe her vil han forsøke å få bekreftet mistankene sine, og forhåpentligvis skaffe bevis på at han har rett.

Persongalleriet er lite, men består i tillegg til Aleksi og godseier Henrik Saarinen også hans datter Amanda, en privatsjåfør og en husholderske. Sjefsetterforskeren fra 20 år tilbake har også sin rolle i nåtid, selv om han har gått av med pensjon.

Når vi kommer godt ut i boken får den et tydeligere preg av krim, som etterhvert blir ganske så spennende, med flere knivslagsmål. Det hele avrundes etter flere uventede vendinger på en fin og troverdig måte. Aleksi, som har båret på sorgen over sin mors forsvinning i 20 år, takler det at ugjerningsmannen ikke kan straffes, med overbærenhet og storsinn, noe som gjør slutten veldig fin.

  Alt fortsatte. Livet fortsatte. 
  Jeg skulle leve. Jeg skulle minnes. 
  Jeg husket, og det kom jeg alltid til å gjøre. 
  Det kan være meningen med minner. Å gi oss liv når det er tatt fra oss.

Boken anbefaler jeg gjerne videre, og har selv øynene åpen for neste oversettelse av Antti Tuomaninens romaner.