En lykkens dag av Camron Wright

En lykkens dag er forfatteren Camron Wrights fjerde roman, men den første som kommer ut på norsk. Jeg var så heldig å få et forhåndseksemplar, så jeg har kost meg med denne i romjulen - gled deg! Ikke la deg skremme av det sukkersøte coveret og den like søte tittelen, dette er en roman med brodd, som fester seg i hjerne og hjerte.

Forlaget om boken:
For Ki Lim og Sang Ly er hver dag en kamp for å overleve. De bor på Stung Meanchey, den største kommunale søppelfyllingen i Kambodsja, og livnærer seg ved å plukke søppel som kan selges videre.
Som om ikke livet var vanskelig nok, må de også bekymre seg for sitt kronisk syke barn, Nisay, og utgiftene til dyr medisin som ikke virker.
Når det ser som mørkest ut, oppdager Sang Ly at den gretne kvinnen som kommer og krever inn husleia har en stor hemmelighet. Hemmeligheten setter i gang en bølge av hendelser som vil endre livet til alle som blir truffet av den.
En lykkens dag er en fortelling om håp, om én kvinnes kamp for å redde sønnen og en annen kvinnes mulighet til forsoning.


I forfatterens merknad helt til slutt i boken kan jeg lese at denne romanen er bygget på en sann historie. Camron Wrights sønn har fulgt Sang Lys familie på fyllingen, og laget dokumentarfilmen River of Victory, og med filmen som utgangspunkt har han skrevet denne romanen.

Den lille familien til Sang Ly bor på en bosshaug, i et slags skur med tre vegger, dekket av litt presenning. Det er ikke lov å bygge på selve søppelfyllingen, og det som bygges rundt, er mer enn forfallent. Stung Meanchey er en enorm bossplass, hundre høydemeter med råttent avfall. Området stinker, og bossplukkerne tilbringer dagene med å plukke boss, omringet av giftig vann og stadige branner, som røyklegger området.

Det hender Ki Lim kommer hjem med en liten oppmerksomhet til sønnen eller kona si, og en dag har han med seg en slitt gammel barnebok til Nisay. Denne boken og Sang Lys sterke ønske om at sønnen skal få komme seg bort fra søppelfyllingen, driver historien videre.

Dette er den overordnede handlingen, men i en lang sekvens overtar en kjærlighetserklæring til litteraturen, som romanens åpenbare budskap . Gjennom det Sang Lys læremester formidler, blir både hun og leseren presentert for et fundament for å forstå litteratur. Gode historier skal lære deg noe, så selv en enkel fabel kan si deg noe, som angår deg i ditt liv, og gjennom å lese om andre, kan spørsmål i ens eget liv finne sine svar.

  Det å lære noen å lese, Sang Ly, er veldig mekanisk. Det er som å plukke søppel - greie, enkel regler - du bare gjør de bevegelsene som hjernen sier at du skal gjøre. 
  Greit, det forstår jeg.
  Men litteratur er unikt. For å forstå litteratur må du lese med hodet, men tolke med hjertet. De to er nødt til å jobbe sammen, og for å være helt ærlig er det ikke ofte de kommer overens.

Personlig liker jeg godt når handlingen i en roman viser respekt og kjærlighet for litteratur, på et eller annet plan. Men når vi ca halvveis i denne historien, får gjengitt (ca. 12 sider) den kambodsjanske versjonen av Askepott, tar det litt av med "undervisningen". Her refereres det fra gamle klassikere, og Shakespeare og Platon er bare noen av de som blir sitert. Det virker som at litterære fraser ramses opp på løpende bånd, "Vi er litteratur" "Litteratur har blitt kalt en håndbok i kunsten å være menneske." Vel, i løpet av noen få sider begynner hodet mitt å si blablabla...

Jeg begynner å savne hverdagslivet på den grusomme søppeldynga, den skumle banden og leieinnkreveren som var skikkelig scary. Jeg tenker på lille Nisay som var så syk, men som nå hele tiden er med barnevakter, og på unge Maly, hvordan går det med henne?

Underliggende temaer i historiene de leser blir flettet inn i hverdagslige hendelser. Drømmer, (som er noe av det kjedeligste jeg leser og hører om), blir også et tema som diskuteres og eksemplifiseres. Vi lærer også hvordan en skal forstå og bruke en metafor i litteraturen, og det hele blir en sann røre av litterære tolkninger, livsvisdom og moral.

Heldigvis penser historien seg tilbake til realitetene i Kambodsja. Viktige historiske faktaopplysninger flettes nennsomt inn i historien, og vi får høre om Røde Khmer-soldater som jaktet opp og drepte alle med et snev av utdannelse. Nå tar historien seg kraftig opp, og jeg nyter skildringene av bussturen ut på landet, og møtet med healeren.

Rammefortellingen er sterk og innsiktsfull, og jeg ser hvilken viktig rolle læremesteren har for å få handlingen til å gå opp, men det ble litt mye "love of litterature" etter min smak. Wright skildrer de historiske hendelsene på en troverdig måte, og greier å gi oss et fint bilde på livet på søppelfyllingen uten å bli sentimental eller fordømmende.

Etter å ha lest denne romanen var hodet mitt i kok. Røde Khmer og Pol Pot regjerte fra 1975 - 1979, og greide på den tiden å utrydde 2 millioner mennesker. Dette er bakgrunnen for handlingen, og det sier seg selv, jeg brukte kvelden på å lese meg opp, mens jeg sendte Camron Wright en takknemlig tanke for å sette denne delen av verdenshistorien på dagsorden.

Filmen ser ut til å være fra 2011, og jeg kan ikke fri meg fra å lure på hvordan tilstandene er i Kambodsja, på Stung Meanchey og for den lille familien, i dag.

Jeg anbefaler gjerne En lykkens dag videre!

☺☺☺☺☺

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2018

Sider: 288

Kilde: Leseeksemplar