Dag Solstad kom i år ut med den tredje romanen i trilogien om den litt sære Bjørn Hansen. Jeg hadde ikke lest de to første, men nysgjerrigheten tok overhånd, dette måtte jeg få med meg. De to første bøkene
Ellevte roman, bok atten fra 1992 og
17. roman fra 2009, har kommet ut i en felles pocketutgave, og den ble med hjem fra butikken.
Oktober forlag var grei å sende meg den avsluttende boken som kom ut i år
Roman 2019, så den har jeg lest litt i, men da var jeg allerede hekta på Kai Remlovs stemme.
Forlaget om handlingen:
En morgen i slutten av august står Bjørn Hansen på Kongsberg jernbanestasjon og venter på sønnen sin. Han er blitt femti år, og det er fire år siden han forlot Turid Lammers, den kvinnen som i sin tid var årsaken til at han reiste fra kone og barn og flyttet til Kongsberg for å følge "drømmen om stjålen lykke". Men heller ikke møtet med sønnen evner å fylle Bjørn Hansens tilværelse med det innhold han lengter etter, og i protest mot livet utvikler han en plan for å virkeliggjøre sitt store Nei.
Bjørn Hansen, en mann det ikke er helt lett å forstå seg på, men samtidig har han trekk som jeg kjenner igjen, både hos meg selv og enkelte rundt meg.
Handlingen dreier seg rundt en kort periode av hans liv som femtiåring, men i tilbakeblikk får vi vite hvordan han har havnet som kemner på Kongsberg. Sønnen, som nå har avtjent verneplikt ber om å få bo hos sin far på Kongsberg, når han skal begynne å studere her. De har ikke sett hverandre siden Bjørn Hansen forlot dem da sønnen var 2 år gammel, så samlivet deres blir en utfordring for faren.
Det er tankevekkende å høre om farens tanker om sønnens tilkortkommethet og mangel på sosiale ferdigheter, og i denne første romanen er det sønnen som peker seg ut som den litt tafatte og ensomme sjel.
Far, Bjørn Hansen tar derimot kaka når han mot slutten av denne fortettede romanen faker en ulykke og kommer hjem fra utlandet i rullestol. Han får uføretrygd og forsikringspenger, og lever tilsynelatende godt med dette. Vi forlater Bjørn Hansen i sin rullestol på middagsbesøk hos noen venner, en litt brå og særdeles åpen slutt, som ikke føltes som en avslutning i det hele tatt.
Utgitt: 2019
Spilletid: 5:03
Kilde: Lytteeksemplar
Forlaget om handlingen:
Den forhenværende kemneren på Kongsberg, Bjørn Hansen, er for lengst sluppet ut av fengslet hvor han sonet en dom på 3 1/2 år for bl.a. forsikringssvindel, det er nesten femten år siden. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbli der, i stillhet, så godt det lar seg gjøre.
Men nå står han på Sentralstasjonen i Oslo hvor han skal ta toget til en bestemt stasjonsby på Sørlandsbanen der sønnen hans forhåpentligvis står og venter på ham.
Han føler seg ikke akkurat ønsket, verken til denne beretning, eller til de begivenheter som danner grunnlag for den, og som han stadig er hovedperson i, meget mot sin vilje.
Med få ord får vi vite hva Bjørn Hansen tar seg til når han kommer ut av fengsel, men han nærmer seg pensjonsalder, og det er nå han foretar dette besøket til sønnen som bor i Bø i Telemark. Han har ikke sett sønnen siden hans studietid, og brevet han mottok fra ham, åpnet han aldri i redsel for hva som kunne stå i det.
Hele romanen dreier seg om dette møtet med sønnen og hans familie. Når han kommer frem viser det seg at barnebarnet som han gledet seg til å treffe, ikke er tilstede. Dette frigjør handlingsrom til Bjørn Hansens tanker om sønnen og svigerdatteren, og sin egen rolle. Han prøver virkelig å gjøre og si det rette, men han tenker for mye, og de sosiale konvensjonene faller ikke naturlig, han må resonere seg frem til hva som er på sin plass, og er alltid litt for sent ute.
Egentlig er det komisk, Forest Gump dukket opp i hodet mitt da jeg lyttet til denne boken, og humoren i teksten har en underliggende sårhet og et indre alvor som en føler sterkt. Siden sønnen har vokst av seg sin sosiale inkompetanse kommer farens mangel på sosiale ferdigheter desto bedre til syne.
Utgitt: 2019
Spilletid: 4:12
Kilde: Lytteeksemplar
Forlaget om handlingen:
Bjørn Hansen, 77 år, en olding nærmest, bor alene i en ettroms leilighet på Grønland. Nyheter interesserer ham ikke lenger. I frykt for å gå glipp av dødens alvor, griper han til sine himmelske forestillinger og samtaler med dem som har gått foran ham.
En dag banker svigerdatteren på Bj. Hansens dør. Med seg har hun Bj. Hansens barnebarn Wiggo, som skal begynne å studere ved Universitetet i Oslo, og som hun har bestemt at skal bo på hybel hos sin farfar.
Det er litt av et liv disse to blir tvunget til å skape seg. Ikke har de møttes før heller, siden Wiggo var på leirskole den gangen for 9 år siden, da han var 11 år, og farfaren kom for å hilse på ham. Men, de kommer tålelig godt ut av det med hverandre, de organiserer seg sånn at de selv på minimal plass, kommer gjennom hverdagene.
Bjørn Hansen har blitt en gammel mann, og i lange overlegninger gjør han opp status med viktige vendepunkter i sitt liv. Han er stolt over sitt livs store bragd, selv om det ikke gikk så godt, og avsløringen, ja den ødela alt.
Det er spennende å høre om boksamlingen som preger hybelen hans, og ikke minst om måten han har kategorisert bøkene. Kierkegaards bok Sygdommen til døden blir nevn igjen, noe som passer godt siden Bjørn Hansen selv skranter på sine gamle dager.
Solstad skriver godt og benytter seg av utstrakt bruk av repetisjon og gjenbruk på ord. Boken er uten avsnitt og gir leseren en eneste pustepause, i form at et kapittelskifte. Lydboken flyter lett som bare det, så kvier du deg for en roman hvor alt foregår inni hodet til hovedpersonen, og det meste av snakk er hans egen dialog med seg selv, så er den enkleste løsningen å la Kai Remlov lese for deg ☺
Det var en fryd å høre disse tre korte romanene, som er skrevet med så langt mellomrom. Etter første roman i 1992 og den andre i 2009 antok man at historien var slutt da romanen sluttet. Men hva med karakteren? hva skjer videre med ham? Vi får svar, selv om romanene ikke skildrer et livsforløp på tradisjonelt vis. Bøkene anbefales, gjerne lest på rappen slik som jeg gjorde ☺
Kai Remlov har på en glimrende måte lest inn disse tre bøkene om Bjørn Hansen. Det er tydelig på måten han leser at han har "forstått" karakteren, og med tonefall og intonasjon leser han frem en helt tydelig person.
Utgitt: 2019
Spilletid: 3:02
Kilde: Lytteeksemplar
