Hun som skriver i denne romanen har trukket seg tilbake til arbeidsrommet i Yew Tree Cottage, i en liten engelsk landsby. En ung gutt kommer for å bygge et fuglerom, om kvelden kjører hun ham til et jorde hvor han sier han bor, men det finnes ingen hus der. Mens gutten setter sammen fuglerommet, skaper hun en forbindelse via teksten hun skriver, trekker en tråd som ligner veiene gjennom det engelske landskapet, en sammenføyning mellom fortid og nåtid.
Når hun ser seg i speilet, ser hun ofte moren sin, noen ganger er det døtrene hun ser. En hendelse i hennes egen barndom i Norge på sekstitallet blir et utgangspunkt for å forstå.
Du må ikke forvente deg lystig lesning når du setter deg ned med denne romanen, for her holdes vi i moll, helt til slutten som nesten føles som en fest i forhold til resten av boken.
Primærhandlingen gir oss innblikk i tre kvinneskjebner, den middelaldrende damen som er fortelleren, også hennes mor og datter. Konstruksjonen er ganske komplisert og billedbruken hyppig, men sakte men sikkert skilles de tre kvinnene fra hverandre, og sammenhengen åpenbares.
Er du som meg opptatt av syntaks og tegnsetting, så sier jeg bare, glem det! Les med hjertet og la rytmen bære deg fremover, for her er det poesi i hver linje.
Den eldste datteren vår Klara, hun hadde en depresjon, hun gikk fra det store rommet inn i det lille, fra skolen, fra byen, fra veien, fra huset, fra rommet, inn i et lite rom inne i henne selv, etter en stund var det bare der hun var, hun kom ikke ut.
Romanen belyser flere tema, smakebiten over gir et lite inntrykk av ett av dem. Her er det ingenting som utbasuneres, men leseren gis tid og rom til selv å reflektere, og ta inn hendelsene det fortelles om.
Fuglenes anatomi er en velskrevet roman som tar oss med inn til kjernen i det å være menneske. Det er umulig å ikke la seg berøre av boken, hvis du har husket å lese sakte og la rytmen gjøre sitt.
Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 192
Kilde: Leseeksemplar
Denne boka kommer jeg nok til å lese, men akkurat nå unngår jeg mørke bøker. Har akkurat lest Ellen Arnstads bok om sønnen, og den var litt for trist nå . Men Merethe Lindastrøm skriver jo så bra, at den blir nok valgt senere. Prøver meg på Nina Lykke som neset bok, da den virker både lett og humoritisk.
SvarSlettFull spredning er en fin bok å ta med seg inn i den lystige høytiden :) Denne her er nok ikke en sånn bok du leser mens du nynner julesanger og rører i karamellene.
SlettHar denne på ønske-leselisten og kommer sikkert til å lese den neste år en gang,den finnes nok på biblioteket.
SvarSlettMørke bøker kan være bra det,til sin tid.
Håper vi møtes før året er omme så kan vi byttelåne noen bøker :)
Slett