mandag 14. januar 2013

"Felicia forsvann" av Felicia Feldt

I november hadde jeg denne boken på vent, og skrev da litt om den litt spesielle bakgrunnen for boken og forfatteren. Boken har nå kommet ut på norsk, og i går  leste jeg den i et eneste jafs. Det er en liten bok, med opp til 4 kapitler på hver dobbelside. Hvert kapitel har en liten overskrift og et årstall. Det hoppes voldsomt her, de tidligste skildringene er fra 1972, da Felicia er 5 år, mens de siste er fra 2011.
På side 128-129 er det fire kapitler fra 2009 - 1988 - 1976 - 1993. Her er ingen handling fra side til side, men allikevel er der en rød tråd som holder det hele sammen. Det var i 1996 Sveriges store mamma, Anna Wahlgren skrev selvbiografien sin. Her utleverte hun Feliceas far med intime detaljer, noe datteren hadde vanskelig for å forsone seg med.

En liten smakebit fra kapitlet Høylytt, 1996: 
"Det er første gang jeg skriker til mamma. Eneste gang. Siste gang. Hvordan i helvete kunne hun gjøre det? Skrive om pappa på den måten? Utlevere ham i den helvetes boken sin? Hvordan i helvete kunne hun ødelegge på den måten? Hun lytter tålmodig til meg på telefonen. Og jeg fortsetter. Skriker, gråter. Kunne du ikke ha latt meg lese det sjuke, jævla manuskriptet ditt først? Og i neste bok, skal neste pappa henrettes da?"

Felicia er nummer tre i en søskenflokk på ni barn. Det var fire pappaer og enda flere menn. Barnas mor, Anna Wahlgren har gjort det stort innen feltet barneoppdragelse, og er forfatteren bak den kjente boken Barneboka, som er mye brukt også i Norge. Hun dro barna med seg land og strand for å promotere boken, og de skulle utad, alltid være hennes bevis på at hun kunne sitt fag. Virkeligheten var en helt annen.
Jeg synes boken er fasinerene lesning. Hun skriver godt og lar oss hele tiden ta del i hennes egen usikkerhet, på om tingene virkelig er sånn som hun selv har oppfattet det.
At søsknene hennes ikke er enig i Felicia sin oppfatning legger hun ikke skjul på, så det blir opp til leseren å velge å tro henne.

BT side 6 i dag skriver Heming Gujord om boken, og det er morsomt å se at han har plukket ut en del av samme sitatet som meg.

6 kommentarer:

  1. Høres ut som ei spennende bok, med en litt annen form en vi er vant til. Skal se om de har denne på biblioteket en gang jeg er innom der- og ikke allerede har lesset meg ned med andre bøker ;o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Boken var forbausende bra, med tanke på hva den skulle handle om. Den litt "rotete" formen gjorde det heller ikke verre. Kos deg med den hvis du finner den :)

      Slett
    2. Jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke har fått gjort noe mer med denne, men interessen er absolutt ikke borte! Sida jeg leste innlegget ditt har det jo vært mye storm rundt denne- og nå er jeg litt usikker, men mener at jeg hørte noe om at moren hadde skrevet sin versjon av historien? Kanskje det "bare" var motangrepet på "Skavlan" som ble omtalt? Er ikke sikker, men guri-meg for en familiekonflikt de har fått der...

      Slett
  2. Dette er nok en sterk bok og jeg ble fristet til å lese moren sin bok også!Boken må skaffes,det er helt sikkert!

    SvarSlett
  3. Denne boka har jeg vurdert å lese, men valgt å la være. Har hørt intervju med både mor og datter på Skavlan, og må si at jeg har mest sympati for datteren. Men jeg kjenner etterhvert at jeg ikke orker å lese for dypt personlige beretninger ... Kan godt tenke meg at boka har gjort inntrykk!
    Ønsker deg en glad dag!
    Pia

    SvarSlett
  4. Boka var helt grei, jeg ble litt forvirra av all hoppingen fram og tilbake i tid. Det er trist å lese om barndommen til disse barna, og dette er tydeligvis hennes oppgjør med mora. Men det er også nok av historier om barn som har det mye verre og til og med blir drept av sine foreldre...og sånne saker er ti ganger mer tragisk å høre om enn denne boka.

    SvarSlett