Teater: Samtale før døden, Adolf Eichmanns siste timer på DnS

Dette teaterbesøket var ikke forstyrret av høye forventninger. Få dager før vi skulle se stykket leste jeg en velformulert omtale i en av landets aviser, som ikke hadde mye godt å si om oppsetningen. Etter å ha sett stykket, kan jeg si meg uenig med denne avisens kritiker, kveldens teateropplevelse var en av de bedre, og gjorde et sterkt inntrykk, som kommer til å sitte i lenge.

Adolf Eichmann var den som hadde ansvaret for logistikken under 2. verdenskrig. Det betyr, det var han som fikk togene til å gå, og hadde hovedansvaret for å effektivisere utryddelsen av jødene. 

Stykket som settes opp på DnS i disse dager er bygget rundt en samtale Adolf Eichmann har med dommeren, bare timer før han skal henrettes. Selv om det meste av stykket er bygget på faktiske hendelser, er det faktum at en sånn samtale fant sted, fiksjon. Bra teater blir det av det, det er det ikke tvil om.

Før kveldens forestilling deltok vi på et ørlite foredrag av dramaturg Solrun Toft Iversen. Hun ga oss en del fakta om Eichmanns liv før 2. verdenskrig, og hva som førte til at en vanlig ingeniør kunne utføre den jobben han faktisk gjorde. Hun snakket også litt om DnS sin tolkning av stykket, noe som var veldig oppklarende.

Etter 1945 var Eichmann på rømmen i 17 år, før Israelerne fikk tak i ham i Argentina.
Dansken Adam Price, som har skrevet stykket stiller her spørsmål ved de plikter og det ansvar vi har, som arbeidstakere og medmennesker. Eichmann stilles i rettssaken i 1962 til ansvar for det han har gjort, men siden han ikke personlig har drept noe menneske, innrømmer han aldri at han har gjort noe galt.

Vi har etterhvert blitt vant med den enkle scenografien på DnS, og atter en gang lar vi oss begeistre over hvor enkelt det kan gjøres. Alt fokus er på handlingen og innholdet, og de fem teaterjentene var skjønt enige om at vi likte det vi så.
Jeg gikk ut fra DnS i kveld med en uhyggelig følelse, selv om de eneste tårene kom ved avslutning av første akt.

Øystein Røger ga oss en overbevisende Adolf Eichmann, men det var Jonatan Pilip som spilte hans sjef Heydrich som imponerte mest. Rollen som hans kone ble glimrende spilt av Ragnhild Gudbrandsen, men den sutrete karakteren som midt oppi det hele bare var opptatt av om hennes mann hadde sett to ganger på en ung jente, tiltalte meg ikke. Det var spennende å se hvor langt de ville strekke seg i å belyse hvor mye hun visste og hvor mye hun ville akseptere.

Jeg synes stykket var sterkt. Det belyser viktige temaer, som er aktuelle også i dag, og er en god bidragsyter hvis en skal diskutere menneskers personlige ansvar. Anbefales på det sterkeste!