Sønnen av Jo Nesbø - kun meninger intet avslørende handlingsreferat

En uke etter boken kom i butikkene lå den i postkassen min. I mellomtiden hadde jeg skummet toppen av noen omtaler, hvorav ingen kunne kalles å være begeistret. Det var derfor med nedtonet forventning jeg greide å lese ferdig to andre bøker og spare Sønnen til helgen.

Fra bakpå boken:
Sonny er en idealfange. I det moderne, fluktsikre fengselet Staten lytter han til de andre innsattes skriftemål og gir dem forlatelse for deres synder. Noen hvisker om at Sonny soner for andres forbrytelser.
Førstebetjent Simon Kefas er en politimann av den gamle skolen. Han har på samme dag fått en ny drapssak og en ny partner.
Sonnys far stod sin sønn og Simon svært nær. For Sonny var faren idolet, for Simon ungdomsvennen og kollegaen. Begges verden ble snudd opp ned da Sonnys far ble avslørt som korrupt og tok sitt eget liv. Men en dag endrer et skriftemål alt.


Jeg skjønner ikke hva jeg bekymret meg for, boken var jo kjempespennende jo! Jeg vil ikke gjengi en masse av handlingen, for faren for å røpe vitale deler, og ødelegge overraskelsesmomentet  er stor, så her får dere kun min mening om boken:

Selv om Harry Hole viste en mer sympatisk side av seg selv i Politi, greier Nesbø seg helt fint uten sin godt brukte karakter. I denne boken er det litt uklare skiller på hvem som er "good guy" og hvem som er "bad guy". Det er et stort persongalleri, og leseren må holde seg skjerpet for å få med seg hva som skjer til en hver tid. For skje noe, det gjør det hele tiden.
Vi som fra før er selverklærte Jo Nesbø fans, vet at det er mye dreping, blod og gørr i bøkene hans, så også her. Jeg gadd ikke telle en gang, for jeg hadde lest en kritikk hvor akkurat dette var nevnt. Kanskje fordi jeg er vant med det, eller var forberedt syntes jeg ikke skytingen var meningsløs. Kanskje var grunnen at jeg "heiet" på den som skjøt.

Jeg fikk tidlig varme følelser for Sonny Lofthus. Han ble fremstilt med dybde, samvittighet og så mange traumer at en ikke kunne annet enn å bli glad i ham. Der var flere karakterer som var skjønne, nabogutten Markus for eksempel, som har som vane å gå inn i det forlatte huset, og spionerer på det. Eller Martha som jobber på hospitset. Førstebetjent Simon Kefas får personligheten sin grundig utbrodert, men selv om det er mye som skjer rundt ham, ser en mot slutten at alt henger sammen.
Men, vi blir også kjent med personer som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Arild Franck er assisterende fengselsbestyrer og en skikkelig creepy type, og med seg på det laget har han mange flere.

Her er som sagt mange hendelser og mange mennesker å bli kjent med, men skrur du ned lesetempo og henger med i svingene, så vil du få en spennende leseopplevelse. Her er det ingenting som ikke henger sammen, ingen irriterende tilfeldigheter og ingen klisjèer. Alt henger grundig sammen. Plottet er originalt, siden det er flere ting som etterforskes på samme tid, og av forskjellige mennesker. Liker du Nesbø, vil du like denne, har du ikke våget deg på den etterhvert lange serien om Harry Hole, er dette en gylden sjanse til å se om du liker Nesbøs stil.
Jeg anbefaler deg å lese den!

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 19 mars 2014
Sider: 511
Kilde: Leseeksemplar
Terningkast: 5