Historien om huset ved havet av Elisabeth Gifford

Det er nesten så det kunne begynt med "det var en gang..." for dette er et riktig vakkert eventyr, satt i de eventyrlige omgivelsene på øyene utenfor Skottland.

I Skottland finnes det myter om såkalte ”selkies”, et havfolk som er en krysning mellom menneske og sel – som en havfrue. Myten skal ha det til at det er et norsk opphav til dette.
Året er 1860.
Pastor Alexander Ferguson ankommer øya Harris, på Hebridene – vestkysten av Skottland. Den unge og naive, nylig ordinerte pastoren skal overta den lille menigheten.  Han føler en sterk dragning til de lokale sagnene om selkies. Tanken på anerkjennelse gjennom en revolusjonerende oppdagelse i  Darwins ånd driver ham.
På øya møter han den pliktoppfyllende tjenestepiken Moira og den vakre Lady Marstone.  To kvinner som er tynget av sine livsskjebner, og fylt med hat. Begge utfordrer den unge pastorens edle hensikter. Deres livshistorier flettes sammen, og  det hvite huset på kanten av sanddynene holder på deres hemmeligheter, lenge etter at Alexander forlater øya. Det vil ta mer enn et århundre før huset ved havet motvillig bryter sin taushet.
Året er 1992.
Ruth og Michael kjøper den gamle falleferdige prestegården og begynner arbeidet med å gjøre den om til et pensjonat, men også et hjem for den familien de håper å få. Men deres drømmer skjemmes av en sjokkerende oppdagelse. Under oppussingen finner de skjelettet av et spedbarn som døde 150 år tidligere. Barnet har sammenvokste ben – som en havfrue.
Ruth klarer ikke å gi slipp på mysteriet om barnet og begynner å forske i husets historie. Hun kommer over en selsom og fengslende fortelling fra 1860 om en naiv, ung prest, en stuepike, en adelsdame og hemmeligheter som ikke tåler dagens lys ...

Historien er som du ser over todelt, og som så ofte før liker jeg den ene delen bedre enn den andre. Ruth sin historie i "nåtid" er den som fenger mest, og det fordi Ruth bærer på bagasje som gir karakteren hennes god tyngde. Denne delen handler ikke så mye om om havfruen, som det kan se ut til, utifra forlaget sin tekst over, men om Ruth og livet hun og Michael prøver å bygge seg på den skotske landsbygden. Det blir snakk om depresjon og Ruth får høre:
  - Det er synd og skam. Niesen min fikk en depresjon. Det var ille. Hun måtte ta tabletter for det. 
  - Ja, det er trist når folk blir slik. Vi visste jo ikke hva depresjon var, en gang. Det var ikke oppfunnet i vår tid. 
Vi hadde hardt arbeid. Det var behandlingen vi fikk. 


Handlingen på 1800-tallet er preget av datidens fattigdom, fordommer og klasseskille. Hun har noen fantastiske beskrivelser av tingenes tilstand for eksempel i unge Moiras liv:

Da så jeg for meg dem jeg var glad i, mor og far og brødrene og søstrene mine, der de lå syke til sengs i den rønna de hadde flytta oss til, der regnvannet trengte inn gjennom leira i veggen og fikk steinene til å ramle ut. Hvordan jeg prøvde å lage mat av ingenting, og hvordan jeg gikk i de samme klærne seks uker i strekk sjøl  om de ble gjennomvåte. Jeg måtte la tøyet tørke på kroppen om og om igjen, til jeg fikk gnagsår. En etter en fant jeg dem kalde i senga, og måtte se mennene komme og ta dem med seg på den lange vandringa til kirkegården.

Dette er det jeg kaller en skjønn bok. Den har litt av alt, historie, stemningsfulle landskapsbeskrivelser, mysterium, spenning, ja også en god porsjon romantikk. Det er nok ikke den boken jeg vil huske på om noen måneder, men leseopplevelsen der og da var god.

Forlag: Silke

Utgitt: 2013

Sider: 330

Kilde: Leseeks