For en debutroman! Dette var annerledes enn alt det jeg har lest før. Handlingen bærer preg av at Gina Tandberg har gjort tysker av seg, for hennes utdannelse fra, og hverdag i Berlin, skinner gjennom teksten. Tandberg har tidligere gitt ut to boksingler Tosker jeg har elsket og Urbanstrasse.
For den forelskede finnes ingen ubetydelige tegn. Et blikk er aldri bare et blikk, en melding er aldri bare en melding, og en gul jakke er så visst aldri bare en gul jakke.
Men hvordan orientere seg i alle disse tegnene? Hvordan skille et begjærlig blikk fra et mildt likegyldig et, og hvordan vite om han som eier den gule jakka har tenkt til å komme å hente den snart?
Fortvil ikke! Forfatteren av denne håndboka har svaret. Ikke bare er hun en sylskarp observatør med hang til å forelske seg – hun er en vaskeekte hermeneutiker. En tolkningsekspert, om du vil. Og i Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten deler hun sjenerøst av sin hardt ervervede kunnskap. For den må da flere en henne selv kunne dra nytte av?
Du visste kanskje ikke hva en hermeneutiker er for noe, det gjorde ikke jeg heller, før jeg leste denne romanen. Ja, for det er en roman, selv om fortelleren snakker rett til leseren, og fremstår for meg som forfatteren selv.
Boken innledes med drøye tre sider med kapitteloverskrifter, som alle begynner med Kjærlighet som... Så kommer kapitlene på rad og rekke, de er 1-3 sider lange og tar for seg akkurat det overskriften antyder.
Handlingen er enkel, vi følger hovedpersonen i sitt hverdagsliv, hvor hun blant annet møter en mann som hun forelsker seg i. Han legger igjen jakken sin hos henne, og hun venter på at han skal ta kontakt igjen. Mer vil jeg ikke røpe, for denne handlingstråden er mer for en støttevegg å regne, enn en bærende bjelke.
Her snakkes det nemlig om hermeneutikk i alle former og fasonger. Ordet oppfatter jeg som en slags tolkningsprosess, hvor vi mennesker tolker det som er skjult eller implisitt. I forbindelse med dette nevnes flere teoretikere som har leflet med dette emnet, blant annet Roland Barthes og hans signifikasjonsprosess, David Humes kausalitet og sosiologen Niklas Luhmanns tanker. Litteraturlisten bakerst i boken er på hele fem sider, så det er bare til å glede seg.
Aktørens intensjon og fortolkerens rolle er en vesentlig del i dette litt rare som jeg har utforsket i denne boken. Hermeneutikeren leter etter tegn, ved å samle opplysninger fra de ulike sanseorganene. Det en gjør er å lete etter de subtile markørene, og dybdeleser mennesker i sin nærhet.
Dette er kjærlighetens paradoks: Det vi vil helst av alt - kjenne den andre ut og inn - er det som ikke får skje. Vil du skrive en bok, eller vil du ha skrevet en bok, spør man den som drømmer om forfatterlivet. Og jammen vil de ikke heller stå med en ferdig bok i hånden enn å sette seg ned foran dataen og vrenge sjelen hver morgen og kveld. Men i spørsmålet om kjærligheten er svaret gjerne motsatt - man vil ikke ha elsket, man vil elske og fortsette å elske.
Gina Tandberg har som sagt skrevet en original roman som dreier seg om kjærlighet, men ikke på den klassiske måten. Boken utfordret meg på noen punkter, det jeg oppfattet som sammenblanding av forfatter og hovedperson er det ene, og så satt jeg igjen med følelsen av å "nesten ha forstått det". Det er i seg selv ikke nødvendigvis en dårlig ting, for at den språklige nysgjerrigheten min har blitt vekket, det er helt sikkert.
Jeg anbefaler gjerne Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten videre ⚃
