Jeg kommer med en gang av Shin Kyung-Sook

Kanskje det å vokse som menneske innebærer å klare seg

gjennom de stille stundene, en etter en.

Shin Kyung-Sook husker du sikkert fra Ta vare på mamma. Forfatteren er fra Sør-Korea og denne boken er den mest solgte bok i dette landet, noen sinne. Jeg har lest den og syntes den var fantastisk bra, så når Press forlag nå gir ut hennes andre roman på norsk, var jeg ikke vanskelig å be.
Jeg kommer med en gang kom ut i Sør-Korea i 2010 og når den nå lanseres internationalt, er den allerede en bestselger i hjemlandet.
Romanen tar egentlig ikke for seg forhold i Sør-Korea, og bortsett fra noen få detaljer, så kunne handlingen utspilt seg hvor som helst.
Vi blir kjent med den unge jenta Jeong Yun som studerer på universitetet i Seoul. Prologen forteller oss at hun har mistet sin mor, mistet kontakten med sine beste venner og professor Yun ligger for døden. Så hopper vi tilbake og får historien hennes, som også involverer hennes tre venner.

Smakebit:

Vi må ikke skrive en eneste setning som tjener vold

Det var den første setningen i Vi puster.
  Den første dagen jeg tok manuskriptet ut av omslaget og leste den første setningen, følte jeg det som om jeg rettet meg opp i ryggen. Jeg skrev den setningen flere ganger. En gang for hvert år jeg hadde levd. Jeg satte i nye ark etter hvert som jeg skrev. 
Jeg ble så opphengt i å skrive at jeg følte at jeg ikke lenger var den samme personen som hadde tatt med meg manuskriptet hjem på rommet. Jeg begynte å forstå hva han hadde ment da han sa at han beklaget å måtte gi meg oppdraget, men at det trolig ville hjelpe meg i studiene. 

Det er det vakre språket som løfter denne romanen. Handlingen er av den stillferdige sorten, hvor vi blir godt kjent med fire ungdommer i deres Sør-Korea på 80-tallet. Mitt analytiske jeg, savnet litt historiske fakta, årstall og stedsnavn, men da hadde det nok blitt en annen bok.
I begynnelsen pågår det en kamp for forandring. Det henvises til demonstrasjoner og en av hendelsene er beskrevet mer inngående, ellers ligger opphisselsen som et bakteppe, en bare aner. Det kommer også frem at det er mange mennesker som forsvinner, men mot slutten av boken er solidariteten de følte tonet ned, som hvilket som helst fenomen.
Handlingen var lett å følge, selv om det var flere jeg-personer. Det er en varm og fin historie om kjærlighet, vennskap og lojalitet, som jeg kan anbefale til de som liker romaner med rolig tempo.

Har du lest boken?