tirsdag 11. juni 2013

Jeg kommer med en gang av Shin Kyung-Sook

Kanskje det å vokse som menneske innebærer å klare seg
gjennom de stille stundene, en etter en.

Shin Kyung-Sook husker du sikkert fra Ta vare på mamma. Forfatteren er fra Sør-Korea og denne boken er den mest solgte bok i dette landet, noen sinne. Jeg har lest den og syntes den var fantastisk bra, så når Press forlag nå gir ut hennes andre roman på norsk, var jeg ikke vanskelig å be.
Jeg kommer med en gang kom ut i Sør-Korea i 2010 og når den nå lanseres internationalt, er den allerede en bestselger i hjemlandet.
Romanen tar egentlig ikke for seg forhold i Sør-Korea, og bortsett fra noen få detaljer, så kunne handlingen utspilt seg hvor som helst.
Vi blir kjent med den unge jenta Jeong Yun som studerer på universitetet i Seoul. Prologen forteller oss at hun har mistet sin mor, mistet kontakten med sine beste venner og professor Yun ligger for døden. Så hopper vi tilbake og får historien hennes, som også involverer hennes tre venner.
Smakebit:
Vi må ikke skrive en eneste setning som tjener vold

Det var den første setningen i Vi puster.
  Den første dagen jeg tok manuskriptet ut av omslaget og leste den første setningen, følte jeg det som om jeg rettet meg opp i ryggen. Jeg skrev den setningen flere ganger. En gang for hvert år jeg hadde levd. Jeg satte i nye ark etter hvert som jeg skrev. 
Jeg ble så opphengt i å skrive at jeg følte at jeg ikke lenger var den samme personen som hadde tatt med meg manuskriptet hjem på rommet. Jeg begynte å forstå hva han hadde ment da han sa at han beklaget å måtte gi meg oppdraget, men at det trolig ville hjelpe meg i studiene. 

Det er det vakre språket som løfter denne romanen. Handlingen er av den stillferdige sorten, hvor vi blir godt kjent med fire ungdommer i deres Sør-Korea på 80-tallet. Mitt analytiske jeg, savnet litt historiske fakta, årstall og stedsnavn, men da hadde det nok blitt en annen bok.
I begynnelsen pågår det en kamp for forandring. Det henvises til demonstrasjoner og en av hendelsene er beskrevet mer inngående, ellers ligger opphisselsen som et bakteppe, en bare aner. Det kommer også frem at det er mange mennesker som forsvinner, men mot slutten av boken er solidariteten de følte tonet ned, som hvilket som helst fenomen.
Handlingen var lett å følge, selv om det var flere jeg-personer. Det er en varm og fin historie om kjærlighet, vennskap og lojalitet, som jeg kan anbefale til de som liker romaner med rolig tempo.
Har du lest boken?

7 kommentarer:

  1. Jeg leste den forrige boka, og den irriterte meg skikkelig!!! Jeg skjønner at dette er ei helt anna historie, men jeg har ikke lest den og kommer ikke til å gjøre det. Jeg er så enkelt skrudd sammen at jeg trulig hadde tatt med irritasjonen fra forrige bok over i denne... Jeg får se om jeg kan finne noe annet, som gjerne kan engasjere, men helt ikke irritere ;o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det eneste jeg hang meg opp i, er at det gjennomgående står "han" der jeg ville sagt "ham". Først trodde jeg det var trykkfeil, men det fortsatte gjennom hele boken. Dette er jo teknisk, resten var helt greit. Kan ikke huske noe fra Ta vare på mamma som irriterte, og jeg lar meg irritere...

      Slett
  2. Hva irriterte deg Berit?
    Har fått Ta vare på mamma av en venn nettopp, og har tenkt å lese dem når Asia står for tur. 2014?

    SvarSlett
    Svar
    1. Du trenger ikke spare bøkene til Asia turen (heldiggrisen) det var ikke så mye "Asia" over den siste i alle fall.

      Slett
    2. Det som irriterte meg var mest var nok at alt "ansvaret" for at foreldrene og barna skulle ha et bra forhold, var lagt på de voksne barna/ datteren, og at alle relasjonene var så "skjeve". Altså at det var én part som gav og én part som tok/ fikk.
      Irriterende for meg, men sikkert ikke ei dårlig bok. Mulig det var jeg som ikke "forsto konseptet"? Jeg var i hvertfall overraska over at den ble så populær!

      Slett
  3. Denne ser jeg frem til å lese for jeg likte den forrige boken godt,men når det vet jeg ikke, må skaffe meg den først.

    SvarSlett
  4. Jeg likte romanene veldig godt, men ikke nødvendigvis av samme grunn. "Ta vare på mamma" fikk meg virkelig til å tenke, tar vi vare på mødrene våre? Hva vet vi egentlig om dem? Romanen krever en del av leseren ved at synsvinkelen veksler, men dette synes jeg egentlig er kult! Mange romaner er forholdsvis enkle i oppbyggingen, og da er det litt godt å lese en roman som er til de grader annerledes. I "Jeg kommer med en gang" er jeg enig i at det er noen grammatikkfeil. Det virker som om oversettingen/korrekturlesingen har gatt litt raskt for seg. Handlingen var veldig drivende, og jeg lot meg engasjere. Jeg er litt usikker på om handligen kunne ha foregått hvor som helst, er ikke kommunikasjonsformen litt mindre "vestlig"? Og handlingen i seg selv? Dette er to av halvårets høydare for meg:)

    SvarSlett