Kristuskransen er den fjerde boken om brukthandler August Strindberg og politietterforsker Maria Martinsson. Jeg har lest mye spennende av Kristina Ohlsson opp igjennom årene, men likte godt den litt lette stemningen, i denne serien som begynte med Stormvakt. Isbryter og Skoddehav fulgte så, før serien tar oss med til ettersommeren og krepselag, i Kristuskransen.
.jpg)
Det er sensommer, det er varmt, og forberedelsene til det årlige krepselaget er i gang på Hovenäset. August og Maria har blitt foreldre til en jente og nyter det nye familielivet. Men rett ført festen skal begynne, blir et eldre ektepar funnet hardt skadd i huset sitt. De har bodd på Hovenäset i femti år og er godt likt i det lille lokalsamfunnet.
Maria blir ansvarlig for etterforskningen, men det er også noe som skurrer i etterforskningsgruppen. Hva er det kollegaen Ray-Ray skjuler? Hvem har villet skade det gamle ekteparet og hvorfor? Saken viser seg å skjule en mørk hemmelighet.
Etter å ha lest mye heftige greier i det siste, sukket jeg henført over hvor sommerlig og lett alt føltes, da jeg begynte å lese denne historien.
Det rare er at da Kristina Ohlsson hadde skremt vettet av meg mot slutten, og jeg for å roe ned skulle lese de første sidene på nytt, så var de også skikkelig creepy, jeg så det bare ikke før jeg visste hva dette gikk i. Dette som en advarsel til sarte sjeler, tematikken og handlingen er ikke noe å kimse av.
Hovenäset er en liten perle i den svenske skjærgården, her bor det en fin gjeng som vi blir kjent med, i tillegg til August og Maria og de rundt dem. Augusts bestevenn Henrik fra tiden i Stockholm, er hele tiden inni bildet, mens Marias bestevenn er kollegaen Ray-Ray. Vi møter hele etterforskningsteamet når forbrytelsen skal rulles opp.
Hjernen til Maria beveget seg nesten tvangsmessig rundt minnet om hvor trykket stemningen var i huset da de ble funnet. Hvordan det luktet av oppkast, og hvor grå de hadde vært i ansiktet. Hvor velordnet hjemmet var, og at det ikke var noen som helst tegn til kamp eller vold. Ingenting hadde vært ødelagt, ingen møbler flyttet eller veltet.
Dette skal vi løse, tenkte Maria. Dette må vi løse.
Kristuskransen er en handlingsmettet historie, drevet frem av mystiske personer og hendelser, som kanskje, kanskje ikke har noe med saken å gjøre. En skrivelogg gir en stemme fra en som allerede er død, og et av mysteriene som må løses er nettopp datamaskinen som denne loggen er lagret på.
August Strindberg passer sin datter på 6 måneder mens han baker kaker, driver lesesirkel og ikke minst holder brukthandelen sin i gang. I likhet med de andre bøkene, krysser hans gjøren og laden med Marias jobb, noe som byr på litt forviklinger for dem begge.
Jeg liker hvordan Ohlsson løfter frem forskjellige menneskelige utfordringer, uten å dvele ved alle sammen. Som det å være kjæresteløs godt oppi årene, skammen ved å savne jobben sin lenge før mammapermen er ferdig, ubehaget ved å varsle om noe uten å bli trodd, eller sorgen over å ikke ha (kontakt med) foreldre eller søsken.
Nervene mine må ha vært på høykant godt uti boken, for når to barn med feber nevnes samtidig som det blåser opp til storm, økte pulsen i takt med skrekkbildene jeg fikk på netthinnen.
Kristina Ohlsson har en tydelig skrivestil, hvor hun gjør det lett for leseren ved å bruke navnene til karakterene hele tiden. Mange spenningstopper gjerne i form av små hint, samt korte kapitler, gjør boken rask å lese. 512 sider høres kanskje mye ut, men det er det ikke, når det skjer noe på hver side, og du blir engasjert i oppklaringen av forbrytelsen.
Har du ikke lest de andre bøkene i denne serien, og du har lyst å gå i gang med Kristuskransen, så tenker jeg at det går helt greit.
Denne må du få med deg ⚅
