onsdag 19. mars 2014

Dødvann av Ann Cleeves - den 5`te boken om Jimmi Perez på Shetland

De fire første bøkene i serien har navn etter farger, og nå gir Ann Cleeves seg i kast med elementene, første element ut er altså vann.

Fra bakpå boken:
Politietterforsker Jimmi Perez kommer ikke over tapet av Fran, kvinnen han skulle gifte seg med. Det er over et halvt år siden hun døde. Nå driver dagene forbi mens han samler steiner langs strendene.
Journalist Jerry Markham kommer hjem til Shetland for å skrive om utbygging av vindkraft og motstanden mot denne. Selv har han sagt han skal hjem på privat besøk. Han vekker oppsikt i sin røde Alfa Romeo. Han vekker også oppsikt da han blir funnet i en robåt som driver inne ved land. Men denne gang mest fordi han er drept. Førstebetjent Willow Reeves reiser fra Hebridene til Shetland for å lede etterforskningen, fordi Jimmy Perez ikke er i stand til å lede den. Men gradvis lar han seg involvere i saken, som bare blir mer og mer innfløkt og ubegripelig.

Den private historien om Jimmi Perez plukkes opp der den slapp i forrige bok. Heldigvis kommer han fort på banen igjen, og sorgen over Fran får ikke hele fokus. De første tre bøkene i denne serien var fylt med mørke, tåke og stemninger som gjorde meg mørkredd på høylys dag. Den forrige var mer preget av historien om Fran og Jimmi, og i denne siste var der nesten ikke naturbeskrivelser i det hele tatt. Vi er jo på Shetland, og fugler og dyr er så vidt nevnt i en bisetning, mens de gode stemningsbeskrivelsene uteblir. Det er vår og lyst, litt yr og regn og fokus er mye oftere på hvor de må gå for å få mobildekning, enn hvordan det føles å være på øyen.

Hun har noen gode beskrivelser av dynamikken mellom den usikre betjenten Sandy, førstebetjenten Willow Reeves som gjerne vil høste æren av å løse saken uten Jimmi`s innblanding. Jeg har alltid likt personligheten til Jimmi, han er snill, høflig og ettertenksom, og setter alltid andres følelser først. Han er en god etterforsker, men har en tendens til å "være på viddene" gjennom hele boken, for så på de siste sidene "plutselig" skjønne hvem morderen er. Så også i Dødvann. Det ble mye snikk-snakk rundt mulige scenarier og mulige gjerningsmenn, men når morderen ble avslørt var dette en som kun var blitt fremstilt som en kjernekar tidligere. Ja, ja, jeg så det i alle fall ikke før jeg fikk det servert.
Jeg tenker at om Ann Cleeves skal skive bøker om de tre gjenstående elementene, må hun se å finne frem til formelen hun brukte i de første tre bøkene, dette blir for for tradisjonelt og lite spennende. Jeg spør meg selv, kan hun ha byttet utgivelsesforlag eller redaktør etter bok 3, siden de to bøkene som har kommet siden er så annerledes?
Rekkefølgen kan du se i min omtale av den forrige boken Blått lyn

Utgitt: 2013
Sider: 347
Kilde: Biblioteket

2 kommentarer:

  1. Kanskje ikke helt kroneksemplet på hva en god krim kan være? Jeg har prøvd å finne et svar på spørsmålet om hva det er som kjennetegner en god krim-fortelling, men har ikke funnet fasiten enda! Du leser jo mye fra denne sjangeren, så du har sikkert enkelte ting du liker/ absolutt ikke liker når du leser krim?

    SvarSlett
    Svar
    1. Det jeg absolutt IKKE liker er når etterforskerne eller deres familie er for mye involvert i det kriminelle som har skjedd, som i Jenta uten hjerte. Det andre jeg reagerer på er "tilfeldigheter", som når noen reiser fra USA til England for å bo på et tilfeldig hotell også viser det seg at på nettopp dette hotellet ble bestemoren drept for mange år siden.
      Dessuten liker jeg at det er spennende, "kosekrim" er ikke min greie :) også kan det bli litt mange klisjefylte politifolk som helter. Nysgjerrigper likte jeg veldig godt, her er det en gutt med Aspergers som er "helten".

      Slett