Den verden vi fant av Thrity Umrigar - en overraskende perle!

Dette er en sånn bok som jeg aldri hadde valgt meg ut i bokhandelen, men når den har havnet i bokhyllen min blir den selvfølgelig lest. Det er ikke første gang jeg blir begeistret over bøker som tilfeldig daler ned i min postkasse, og jeg under meg igjen over hva som skal til for at flere skal få øynene opp for sånne ukjente forfattere. Forfatteren er indisk og har bodd 45 år i USA. Hun har gitt ut to romaner tidligere. Jeg likte "Den verden vi fant" veldig godt, og anbefaler den gjerne videre.

Sånn beskriver forlaget handlingen:
Da de gikk på universitetet i Bombay på 70-tallet var Armaiti, Laleh, Kavita, og Nishta som erteris. De utfordret autoriteter og engasjerte seg politisk. De trodde de skulle forandre verden. Men tretti år senere har jentene nesten mistet kontakten, opptatte som de er på hver sin kant med familie og jobb. De revolusjonære tankene de delte som unge er falmet om ikke glemt. Så blir Armaiti, som har flyttet til Amerika, alvorlig syk. Hun ønsker å se vennene hun forlot en siste gang. Det blir et møte som vil endre livene til alle fire. For Laleh blir gjenforeningen en bittersøt påminnelse om drømmer som aldri gikk i oppfyllelse, Kavita blir konfrontert med sine forbudte følelser og for Nishta blir reisen første skritt på veien mot løsrivelsen fra en dominerende ektemann. For Armaiti selv blir møtet en mulighet til å ta farvel på egne premisser.

Du tenker kanskje at dette høres ut som en fjollete "dameroman". Heldigvis leste jeg ikke bakpå boken da jeg tok den ned fra hyllen, da hadde den muligens blitt dyttet tilbake på plassen sin. Det er riktig at romanen handler om de fire damene, om forholdene og barna deres, om karriere og leveforhold, men innimellom all denne konkrete handlingen, får en så mye mer.
Jeg syntes det var befriende å lese en bok fra Bombay som ikke var tuftet på kastesystem, fattigdom, sult, slum og fornedrelse. Her skildres en side av India jeg ikke har lest mye om.
Laleh, som er gift med barndomsvennen Adish er begge parsere, en minoritet i landet. Nishta, som var hindu giftet seg også med en venn fra universitetet. Iqubal`s familie var muslimer men han var ikke praktiserende. Dette skulle komme til å bli fatalt for Nishta, og det er fascinerende å lese om hvordan Nishta ender opp som fengslet i sitt eget hjem. Vi får livaktige beskrivelser av Hindu-muslim-opptøyene i Bombay i 1993, og selv om jeg ikke kan forsvare Iqbal`s oppførsel er det hjerteskjærende det som skjedde med muslimene disse opptøyene på 90-tallet.
Handlingen rommer mye følelser og eksistensielle tanker, og bygger opp til reisen som de tre venninnene skal ta til Amerika for å besøke dødssyke Armaiti.
Alle fire venninnene har sine utfordringer, men det er spesielt Nishta sin historie som bærer boken. Bortsett fra henne, er de andre damene karrierekvinner med gode lønninger, så historien får en helt annen kulør enn andre romaner fra India. En bok til ettertanke, som belyser problemer rundt kvinner som mot sin vilje må ikle seg burka, og holde seg innendørs. Anbefales!

En smakebit:
Laleh smilte bredt mens hun  så Nishta i øynene. Hva skal du gjøre med den?
Nishta strålte. Jeg har kastet den. I en søppelbøtte inne på toalettet.
Historiens søppelbøtte, tenkte Laleh. Enkelte ting fortjente å bli henvist til historiens søppelbøtte.

Forlag: Juritzen

Sider: 305

Kilde: Leseeksemplar

Terningkast: 5