Hun begynte å jobbe som femåring, ble foreldreløs som tiåring, og overkjørt da hun var femten. Ikke noe tydet på at hun skulle gjøre noe annet enn å leve en stund i skuret i Sør-Afrikas største slum og så dø, uten å være savnet av noen. Om hun ikke hadde vært den hun var, men det var hun jo. Nombeko Mayeki var analfabeten som kunne regne.
En kombinasjon av skjebne og talent fører henne bort fra Soweto – til internasjonal storpolitikk, til den andre siden av jordkloden, til to identisk like, men svært ulike brødre. I løpet av reisen hisser hun på seg verdens mest fryktede sikkerhetstjeneste før hun en dag finner seg selv innestengt i lasterommet til en potetbil.
I Analfabeten som kunne regne tar Jonas Jonasson et oppgjør med fundamentalismen i alle dens avskygninger, men også med vrangforestillingen om ulike folks ulike verdi. Han gjør det med humor og varme. Og han slår en gang for alle hull på myten om at konger ikke skjærer halsen over på høns.
Det er faktisk ganske vanskelig å sette fingeren på hvorfor Analfabeten som kunne regne er så bra. Jeg humrer og ler, og merker at jeg har lagt meg til en merkelig stemme (inni hodet) når jeg leser. Sikkert fordi Holger og Holger er noen snåle fyrer, og de er ikke de eneste snåle menneskene i denne historien. Jonas Jonasson har en vidunderlig fantasi, og den tar oss med fra før apartheids fall, og til i dag. Vi er på flere kontinenter, og han fletter denne morsomme historien sammen på en troverdig måte. Mot slutten dabber det litt av, og når det er ca. 100 sider igjen merker jeg at oppmerksomheten min glipper litt. De innledende historiene om Holger og Nombeko er veldig artige, men slutten hvor de prøver å kvitte seg med atombomben, fenger ikke meg like mye.
Smakebit:
- Her har vi det bra, nikket toeren.
- Bare synd at vi ikke finnes på ordentlig, fortsatte Nombeko.
- Og at bomben i kassen fortsetter å gjøre det, sa toeren. Og så diskuterte de mulighetene for en permanent forandring av begge tilstandene så lenge at diskusjonen isteden kom til å handle om hvor mange ganger de har diskutert dette før.
Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: på svensk og norsk i 2013
Sider: 458
Kilde: Biblioteket
Jeg har også lånt denne på biblioteket, men så leste jeg en skikkelig dårlig kritikk, og da dukket det plutselig opp en dørstokken jeg ikke har klart å klatre forbi enda... Etter din mer positive leseopplevelse, spørs det om jeg likevel skal gi den en sjanse!
SvarSlettØnsker deg ei god helg :o)
Ikke la deg skremme, jeg syntes den var bra jeg :)
SlettAv en eller annen grunn har jeg ikke fått lyst til å lese Hundreåringen.. Kanskje ikke denne heller.. selv om du skriver en tiltalende anmeldelse.:) God helg Tine.:)
SvarSlettDet er noen sære og usannsynlige historier, så har du ikke lyst så er det flust med andre bøker å velge i :)
SlettHei, jeg har tidligere leste "Hundreåringen"..... og fikk denne til jul. Forfatteren har med sin absurde humor og sin surrealistiske historie, nok en gang skapt suksess med dette som litterært virkemiddel. Jeg ser at Dagbladet og Aftenposten er i hver sin ende hva kritikk angår (Aftenposten er den positive), som igjen bekrefter hvor vanskelig det er å forholde seg til litteraturanmelderne. "Hundreåringen"...... traff meg nok noe mer i min humoristiske sjel, men "Analfabeten"..... står ikke så mye tilbake. Jeg må si jeg ikke kjenner meg igjen, i det hele tatt, i Dagbladets anmeldelse av boken.
SvarSlettHei Tine (det er første gangen jeg skriver her)
SvarSlettDet er både interessant og oppsiktsvekkende at profesjonelle litteraturanmeldere (hva nå enn det er) som Dagbladet og Aftenposten, befinner seg i hver sin ende når det kommer til kritikk av denne boken (Aftenposten den positiv).
Selv er jeg alltid litt skeptisk til oppfølgere, nettopp fordi det er en meget vanskelig øvelse, og det er mange som har bommet. Siden "Hundreåringen".... satt som et skudd i min humoristiske sjel, var jeg veldig spent på hvordan "Analfabeten".... ville treffe meg. Forfatter, Jonas Jonasson, har klart oppfølgeren på en særdeles god måte, etter min mening. Han treffer med sin absurde humor og sin surrealistiske historie, som litterære virkemidler, nok en gang blink - i hvert fall hos undertegnede.
Denne boken har jo også noe dypere ved seg, nemlig menneskeverd - eller mangel på sådan - og fundamentalisme.
Jeg kan slutte meg til Tine, og absolutt anbefale denne boken, og heller bære over med, eller la være å lese, det Dagbladet skriver. Jeg skjønner faktisk ikke helt hva anmelder, Arne Dvergsdal, mener. Han sier at forfatteren går på en smell; jeg vil vel heller si at litteraturanmelder, Dvergsdal, går på en større smell.
Asle Lien