Olavs hus er den niende boken jeg leser av Kim Leine. Han har tatt meg med til internasjonal politikk med utgangspunkt i Danmark, og historiske romaner fra Grønland. Dette er første bok jeg leser som har utgangspunkt i Norge, en roman som er tett knyttet opp til Kim Leines egen familiehistorie. Olavs hus er den første boken i trilogien Kors og korpus som omhandler de motstridene kreftene som preger slekten hans.
En vårdag i 1899 letter en luftballong i Paris med to kvinner om bord. Verden er deres!
Omtrent samtidig i Telemark blir den unge Margit dyttet overende av en mannevond sugge som trøkker henne ned i gjørma. Hun bor på sin svogers husmannsplass, hun melker kuene og geiten og har aldri vært bortenfor fjellene som omgir henne. Ingenting er hennes.
En formiddag kommer en luftballong svevende over tretoppene med en hale av folk etter seg. Margit – Kim Leiens oldemor – får for et øyeblikk muligheten til å trekke seg selv opp av søla.
Olav hus er fortellingen om Kim Leines familie i Telemark. En roman om tre generasjoners drømmer om frihet, selvstendighet og det som er på den andre siden av fjellene.
Samtidig er det er en roman om alt som holder dem fast, fattigdom, religiøs fanatisme og fortapelse. Men aller mest er det en roman om Kim Leine selv, den fortape sønnen, som tar oss gjennom hele det 20. århundre for å komme fram til sin mors historie.
Med den spennende starten i 1899, hvor to tøffe kvinner satte av sted i en luftballong, ble jeg raskt hekta. Den umiddelbare fortsettelsen gjorde oss kjent med scener fra fotografiets spede begynnelse, samtidig som leseren dras ned på et mer kummerlig nivå, når vi møter Margit. Hun er i ferd med å slenge i den mannevonde grisen bedervet grisekjøtt, når luftballongen kommer deisende, og hun i ren refleks tar tak i den, og farer med videre.
Romanen har mye tempo i begynnelsen, med blomstrende scener og mye humor, til tross for levestandarden på hjemplassen til Leine. Så tas vi med frem til 2021 hvor vi blir kjent med Margrete, Kims nå 83 år gamle mor.
Dette fortellergrepet gjentar seg gjennom hele romanen, vi blir kjent med Margrete som gammel og som ung i løpet av de drøye femhundre sidene. Måten historien blir fortalt på falt i smak hos meg, skulle jeg kikket på noe, må det være at noen av scenene ble dradd litt langt.
Romanen heter Olavs hus, denne Olav skiftet etternavn mange ganger, helt til myndighetene satt en stopper for den lettvinte måten dette ble gjort på. Måten hans historie ble fortalt på ga meg levende bilder på netthinnen, og jeg kjente urettferdigheten og armoden han opplever, langt inn i sjelen.
Historien henger seg ikke opp i verdenskrigene, men Margrete er skolepike på 50-tallet, og hennes oppvekst er det som bærer frem historien om frikirkene som herjet på denne tiden. Det blir mye snakk om tusenårsriket og harmageddon når Margrete blir lokket og lurt inn i Jehovas vitner.
Kim Leine skriver drivende bra, måten han fletter inn mors kommentarer til manuset, forteller leseren at familiehistorien deres, er delt med mors samtykke. Han byr også på seg selv mot slutten, når vi møter ham på Grønland, etter å ha blitt bortvist fra stillingen sin på Dronning Ingrids hospital.
Det slo meg da jeg leste hvor mye tydeligere de mellommenneskelige relasjonene var før. Ikke at vi var snillere med hverandre, for misunnelse og hat er hyppige innslag i hverdagen. Kim Leine har levendegjort en epoke og en tematikk som jeg ikke har lest så mye fra før, han forteller uten sentimentalitet, på en engasjerende og underholdende måte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar