Det var stille, det snødde er historien om å miste faren sin, om å sørge, om å fylle rollen som den stakkars datteren, og om å ta seg i å nyte det. Det er historien om et hus fylt av tanter, om å frykte avskjedsbrevet som alle leter etter, om å ha en kjæreste som sovner med klærne på. Det er historien om besteforeldre som skyver sengene inntil hverandre, om å føle seg alene midt i familien, og om hvor tung en kiste kan føles.
Som det står bakpå boken, dette er ikke historien om et selvmord, men om alt det andre. Det er den nettopp voksne datteren som har hovedrollen, selv om både mor, tanter, mormor og farmor krever sin plass. Mennene i denne boken sitter i baksetet alle som en.
Handlingen starter da hun finner sin far, til begravelsen er over, så det er en kort uke vi følger livet i huset til moren, hvor alt foregår. Det er ingen hopping i tid og alt foregår kronologisk, så det er en lett bok å følge med i. Historien er fin, og selv om jeg ikke akkurat lo, så nikket jeg smilende til enkelte strofer. Jeg likte godt måten hun får frem de litt ubehjelpelige følelsene mellom datteren (navnløs?) og den ganske ferske kjæresten Anders, som villig stiller opp for henne.
Boken dømmer ingen, og dikterer ikke hvordan vi skal føle i forhold til å begrave en som har tatt livet av seg.
Det eneste jeg reagerte på var noe med språket. Da jeg begynte å lese trodde jeg først den var skrevet på nynorsk. Jeg måtte si til meg selv at det står jo ikke eg og ikkje, så det kan jo ikke være nynorsk. Jeg har aldri sett så mange a-endinger samlet på et brett. Vi bergensere bruker jo ikke a-endinger i det hele tatt, så dette ble litt heftig for meg.
Jeg banka på døra. Han åpna ikke denne gangen heller. Jeg gikk rundt huset og så inn vinduene. Han var ingen steder, ikke i noen av rommene. Jeg ringte mobilen hans, men kom rett til svareren. Jeg hamra på døra, og da jeg slutta å hamre, var det like stille.
En annen ting var mangelen på spørsmålstegn. Nesten alle spørsmålene var satt i klammer men uten spørsmålstegn. Hva er det med det?
"Skal du legge deg så tidlig", sa jeg. "Nei", sa Anders. "Men du pusser tennene", sa jeg.
Terningkast 5
Dette virker som en spennende bok.:) Selv er jeg veldig vant til a-endinger, det er slik jeg snakker som trønder og det var slik jeg snakka som barn i Halden, Østfold. Så derfor sliter jeg litt selv når jeg skriver fordi jeg ikke greier være konsekvent på om det skal være a- eller -en - endinger..
SvarSlettJeg er jo gift med en trønder, han snakker da ikke sånn... :)
SlettHe-he; kanskje du er gift med en fiin-trønder???!!! Det hadde vært noe, det ;o)
SlettDenne skal jeg jammen få med meg! Har ikke hørt om verken boka eller debutanten før, så denne omtalen skaffet henne minst én ny leser.
Som Anita må jeg si at jeg også sliter med å være konsekvent på a- og en-eninger. Jeg har vel knapt uttalt noe anna enn a-endinger i hele mitt liv, men når jeg leser er de skjeldne, så da blir det litt forvirring. Tar meg ofte i å rette slik at jeg får med meg flest mulig a-er i innleggene mine, men det går nok litt for fort i svingene/ svinga av og til ;o)
Forresten; "Vinter i Maine" er virkelig ei uforglemmelig bok; tar tak og røsker skikkelig i følelsene til leseren. En klar favoritt!
SvarSlettHøres ut som en fin bok! Selv om jeg skulle overlevd den litt overdrevne a-manien, hadde jeg nok strevd mer med mangelen på spørsmålstegn ...
SvarSlettVinter i Maine, som Berit nevner, frister mer ;)
Takk uansett for en fin omtale :)
Denne boken har jeg sett litt på og vurderer å kjøpe, boken høres fin ut selv om det er noe med språket som skurrer.
SvarSlettHar lest boka og den er meget bra.
SvarSlettLeste akkurat anmeldelsen i VG, hvor boken får en sekser, og så fant jeg tilbake til din. Denne boken må jeg leste ifm Bokbloggerprisen. Veldig gøy at en debutant er så bra!
SvarSlettSpennende bok, den må jeg lukte på!:)
SvarSlett