Jeg har hørt "Vi ses i morgen" siste nye fra Tore Renberg

Opp som en hjort  - ned som en lort, heter det så fint, og dette beskriver godt mitt forhold til Tore Renberg sine bøker. Jeg elsket Kompani Orheim, og etter det heiv jeg meg over Mannen som elsket Yngve. Deretter har jeg lest alt han har kommet med, men det ble liksom dårligere og dårligere. Med Pixley Mapogo traff han bunnen, men klatrer litt med Dette er mine gamle dager.

Sånn presenterer Oktober forlag romanen:

Det er september og uvanlig varmt i verdens rikeste by. Pål Fagerland har ikke penger til å sette mat på bordet. Datteren Malene merker at det er noe rart med far, mens lillesøster Tiril sminker seg mørkere og raser mot verden.

På butikken står femten år gamle Sandra over vaskebøtten. Hun svetter i pannen og brenner av forelskelse, for når jobben er over skal hun løpe til skogen og møte en overnaturlig vakker gutt. Han er sytten og han er trøbbel, og han vil ha henne.

I en rufsete bydel som er i ferd med å fylles av penger, holder den kriminelle Hillevågsgjengen til. Huset de bor i faller nesten sammen, lederen Jan Inge er blitt 120 kilo tung, og kjæresteparet Rudi og Cecilie tviholder i hverandre i oljebyens underverden. Nå får de et uventet oppdrag i fanget.

Vi ses i morgen er en roman om desperat jakt etter penger, om mennesker som lengter etter å oppleve den store kjærligheten. I løpet av noen få dager virvles unge og voksne liv inn i hverandre. Og noen av dem kommer ikke til å overleve september i Stavanger.

Forlag: Lydbokforlaget
Tittel: Vi ses i morgen
Forfatter: Tore Renberg
Format: Lydbok
Lesetid: 19,5 time
Innleser: Tore Renberg
Utgitt: 2013

Forfatteren selv fungerer bra som innleser. Han har jo lest inn sine egne bøker før, så det har han god trening i. I perioder i lyttingen så jeg for meg at de ikke har fått noen andre til å lese denne boken høyt, for det er til tider et så ekkelt språk, med grisete ord som jeg aldri tar i min munn. Dette er ikke en bok du sitter å nyter mens du slanger deg i godstolen. Jeg måtte ut å gå, for ellers ble det skitne språket for påtrengende. Det var nesten så jeg rødmet hvis jeg passerte folk på gaten, mens det durte - piiiiiip - i ørene på meg.
I alle fall, dette pubertale språket og all beskrivelsen av fjortis sex, gjorde at jeg måtte trille terning mange ganger i løpet av boken. Så lenge det var de voksne som snakket, var det stort sett ok, og han har mange flotte beskrivelser av forholdene i Stavanger, både fremsiden og vrangsiden. Han har et fargerikt persongalleri, men jeg synes det er lite troverdig. Kanskje jeg har levd et beskyttet liv... Etterhvert dukker det også opp et plott som øker spenningen en periode, men også dette blekner.
Boken er lang, og Tore Renberg leser med innlevelse men akk så seint. Jeg ble faktisk lei av å høre, og så bare frem mot at det skulle ta slutt. Mot slutten meldte også angsten seg. Angsten for at all denne lyttingen ikke skulle akkumulere i en tilfredsstillende slutt.
Tore Renberg får sagt mye fint om det å vokse opp, både nå og på 80-tallet. Han har noen flotte filosofiske tanker, og i perioder uten all drittspråket, lytter jeg faktisk aktivt og koser meg.
Mine bange anelser om slutten blir dessverre innfridd. "All dressed up, and nowhere to go" en gammel Meat Loaf låt, rang i ørene mine da boken var slutt. Her var det mange baller som var kastet opp, som ikke var dalt ned igjen. Har det gått meg hus forbi at dette er første bok i en trilogi? Da boken var over, satt jeg i alle fall der med et stort spørsmålstegn i fjeset. Jeg har lovet meg selv å slippe å lese en evt. oppfølger, for det irriterte meg at slutten var så uavklart.
Nå skal det sies, at jeg har sett en terning med seks prikker på, i forbindelse med denne boken, men selv med min beste vilje, greier jeg ikke å se hvor alle prikkene kommer fra.
Jeg gleder meg til å lese anmeldelsene av denne boken.
Synes du den er troverdig og viser hvordan ungdom er/snakker?

Her kan du lese hva Lydbokbloggen skriver om Tore Renberg som innleser.