Nesten for alvorlig av Mari Stokke-Bakken

Forfatteren Mari Stokke-Bakken var selv tilstede på Leseglede i dag 1 oktober. Disse arrangementene finner sted på hovedbiblioteket i Bergen, hver første tirsdag i måneden og er åpent for alle. Du kan være tilstede, enten du vil delta i praten, eller bare sitte å følge med.

Dirigenten Helena S. Müller har alltid siktet mot én ting: bunnen. I ferden nedover finner hun sitt kunstuttrykk og sin væremåte, og nå har hun forlatt orkesteret sitt i Salzburg for å leve i absolutt tomhet på et vertshus i Alpene. 
Men så dukker Larsen opp. I en drøm.  En helt vanlig mann, med en forunderlig tiltrekningskraft. For første gang vekkes det noe nytt i den tilsynelatende kalde kvinnen: interessen for et annet menneske. Et menneske som riktignok ikke finnes, som må diktes fram.
Og idet Larsen og hans historie vokser og får kontur, får vi også et tydeligere bilde av mennesket bak den selvdestruktive dirigenten.

Hvorfor er det sånn at Mr. "Hvemsomhelst" (politimenn, advokater, journalister etc.) skriver spennende, gode bøker, mens akademikere med grader i litteratur skriver helt uforståelig?
Jeg vet, fryktelig utlevering av meg selv her, men jeg klarer å innrømme at dette ikke var helt i min gate. Heldigvis hadde jeg lest Bokvrimmel sin anmeldelse flere ganger, så jeg var forberedt på at her ville det forekomme drømmer og fantasier og at handlingen finner sted på et indre plan. Jeg prøvde å legge hjernen fra meg, og lese med alle sanser åpne.
Gleden over at handlingen var lagt til årets sommerferiedestinasjon Østerrike, svant henn, siden teksten var blottet for stedsbeskrivelser.
Det var greit å holde historiene fra hverandre, men selv om setningene var vakre, vekket det ikke følelser i meg, og jeg trøstet meg med at 153 sider, er fort gjort. Mot slutten ble jeg litt stresset, for jeg begynte å bli litt redd for å ikke få en skikkelig aha-opplevelse, etter å ha "holdt ut" gjennom hele boken. Når jeg, to timer etter jeg leste den ferdig, spurte meg selv "hvordan sluttet den da"? så kunne jeg faktisk ikke svare...
Boken, eller heller leseopplevelsen, minnet meg om da jeg leste Hanne Ørstavik sin 48 rue Defacqz.

Bilde lånt av Gyldendal

Anmeldelsen over, skrev jeg da jeg hadde lest boken. Det var sånn jeg hadde det da.
Jeg gikk til møtet med forfatteren i kveld, med håp om at det ville bli positivt og lærerikt, og det var det i aller høyeste grad. Vi var ca. 15 stykker tilstede inklusiv 4-5 bibliotekkolleger av forfatteren. De fleste hadde lest boken, og elsket den.... Ikke ti ville hester kunne ikke fått meg til å åpne munnen for å si hva jeg mente. Heldigvis bekreftet de min forvirring ang. fantasifortellingen som i løpet av boken blir mer virkelig enn hun boken handlet om.

Det jeg lærte er nok at jeg med min galopp lesing, nok faller fort av når det dukker opp bøker som jeg med god fortjeneste kunne gitt litt mer tid. Det var utrolig lærerikt å høre på praten rundt boken. Forfatteren foreleste ikke, men svarte på spørsmål så godt hun kunne. Det er tøft av en forfatter som har skrevet en så pass tolkbar bok, å stille seg åpen for spørsmål på denne måten. Mari Stokke-Bakken klarte seg utmerket, og jeg er ikke i tvil om at jeg vil lese hennes neste bok!