Jeg har lest De forvillede av Amin Maalouf

I helgen ble "har ikke lest hyllen" min helt full, dvs. rundt tredve bøker i kø, så det er nesten med litt motstand jeg satt meg ned med en biblioteksbok. Har jeg tid til dette? Lørdag kveld sa jeg til meg selv, les 50 sider og bestem deg da. Jeg hadde bestemt meg lenge før side 50, for dette er en tankevekkende bok om svik og idealer
- midt i blinken for meg!

Forlaget forteller om handlingen:
I Amin Maaloufs nye roman blir eksilforfatteren Adam oppringt i Paris av sin gamle bestevenn Mourad, som ligger for døden i Libanon. Adam har ikke vært hjemme på 26 år, men reiser straks av sted for å treffe vennen – men er for sent ute. Han bestemmer seg derfor i stedet for å prøve å samle resten av den gamle vennegjengen han ikke har sett på så lenge. De har alle gjort svært forskjellige valg og er spredt over store deler av verden: en jobber for Pentagon i USA, en er blitt mangemillionr i Jordan, en har gjort karriere i Brasil, en er blitt munk – og en er blitt radikal islamist.

Forlag: Pax

Utgitt: 2012/på norsk 2014

Sider: 408

Når Adam hiver seg på flyet hjem til Libanon, tar han med seg noen gamle brev og en skrivebok. Historien er skrevet som en dagbok over 16 dager, og danner grunnlaget for historien som blir fortalt i denne nydelige romanen.
Vi blir i romanen kjent med en vennegjeng fra Israel, og selv om handlingen foregår i nåtid, er det som ungdommer vi lærer dem å kjenne. Det er en lavmælt stemme som preger det jeg leser, og religiøs bakgrunn og politisk ståsted er ikke det som blir lagt vekt på her. Den røde tråden som holder de mange historiene samlet, er enken Tanias ønske om en gjenforeningsfest for den gamle vennegjengen. Vennene vokste opp sammen, og hadde base i den avdøde Mourads hus. Vi blir kjent med dem som unge og sammensveisede etterhvert som Adam mailer til dem, og leser fra de gamle brevene de utvekslet da de brøt opp og flyttet hver til sitt for 26 år siden.

Denne gruppen mennesker var engasjerte og oppegående og da de hang sammen som unge hadde det ikke noe å si at noen var muslimer, noen jøder og noen kristne. De var først og fremst venner, og respekterte hverandres kultur fullt ut. I tillegg til den avdøde Mourad, hans kone Tania og deres venn Adam, blir vi kjent med Simiramis og brødrene Bilal og Nidal. Spesielt historien om Albert som en dag gikk ut for å ta sitt eget liv, blir kidnappet og danner et vennskap med kidnapperne sine, gjør inntrykk på meg.
Vi blir kjent med den rike ingeniøren Ramez og får høre hva som skjedde med ham og hans aller beste venn Ramzi. I bokens nåtid bor Ramez i Saudi Arabia og flyr rundt i egen jett, mens Ramzi har gått i kloster. De var de beste av venner i oppveksten, gikk på samme skole og startet ingeniørfirmaet som gjorde dem rike, sammen. Historien frem til tingenes tilstand i nåtid blir avdekket litt etter litt.

Vennegjengen er spredd over hele kloden, Adam i Paris, jøden Naim i Brasil, Albert i USA og Ramez i Amman. Bilals død får vi også høre om, og hans kjærlighetsforhold til Simiramis. Broren Nidal er en millitant radikaler, og bortsett fra det store sviket, som gjorde at den avdøde Mourad og fortelleren vår Adam aldri mer snakket sammen, så er det ikke mye storpolitikk i denne boken.
Slutten kom som en overraskelse, jeg viste jo at jeg bare hadde noen sider igjen, men det som bygget opp til den store gjenforeningen fikk en helt uventet vri.

Dette er en tankevekkende historie om vennskap og svik, om hvordan nostalgien kan slå til når en flytter fra landet sitt, og om hjemlengsel som sitter dypt i sjelen.
Absolutt en bok å anbefale!

To bloggere er sitert på forlagets side, ta gjerne en titt på 

Rose-Marie og Jeg leser sine flotte omtaler!