Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo

Jeg sluttet å telle dager er en historisk roman fra St. Jørgens hospital i Bergen. Det er dramatisk og alvorlig, og selv om historien er oppdiktet er rammen rundt bygget på dokumenterte hendelser. Ganske tidlig i lesingen danner jeg meg et fargerikt bilde av hvordan det kan ha vært  å være leprasmittet på slutten av 1800-tallet.

Legg til bildetekst

April, 1879. En føringsjekte ankommer Bergen. Ombord sitter en samling sjeler med den spedalske syke. Blant dem er også Berly Marie Olsdatter.
Berly er henvist til St. Jørgens hospital. Hun tror ikke hun skal være der så lenge, bare til hun blir bedre.
Slik fortrenger hun virkeligheten hun møter på hospitalet. Hun blir imidlertid raskt innhentet av realitetene.
I løpet av bare noen år av Berlys nye liv blir dr. Gerhard Armauer Hansen del av norsk rettshistorie når han fradømmes rettes til å behandle pasienter, etter å ha begått et overgrep mot Kari Spidsøen.
Historien om Berly Marie Olsdatter er diktet over en reell del av vår nære historie. Den handler om personer som har levd, om de som kan ha levd og den er så virkelig som en roman kan bli.


På St. Jørgens hospital faller maskene. Bak alle knutene, de forvrengte ansiktene og kroppene, trer menneskene frem, på godt og ondt.
Dag etter dag. Til det ikke er flere dager igjen å telle.

Jeg var så heldig å fikk være tilstede da forfatteren lanserte boken sin, på selveste St.Jørgens. Her fortalte hun om tilblivelsen, hvordan hun i frustrasjon la vekk det godt påbegynte manuset da Victoria Hislop ga ut sin roman Øya. Nå har hun heldigvis skrevet ferdig, for hva er vel bedre enn å lese om den nære historie som kunne være vel så dramatisk som den Øya beskriver.

I historiens begynnelse er vi med Berly Marie når hun ankommer St. Jørgens. Hun er overveldet av inntrykk, og selv om hun hadde slått seg til ro med sin skjebne, var hun ikke forberedt på den fæle stanken som møtte henne, da hun steg over terskelen. De førte ukene av sitt liv på hospitalet, oppfører hun seg arrogant og hisser på seg de andre som bor der. Bare Kari ser gjennom fasaden og skimter det ensomme, redde mennesket på innsiden. De blir gode venner og etterhvert hjelper de hverandre gjennom dagene.

Berly Marie bærer med seg en sorg over å være utstøtt fra familien. Tidligere i livet begikk hun en stor feil, og når hun ble syk så mannen hennes sitt snitt til å forvise henne fra barna og gården under dekke av at de må unngå skammen, som sykdommen bringer med seg.
Denne skammen og angeren lever hun med, i tillegg til angsten for sykdommen som sakte men sikkert viser seg på kroppen hennes.
Ved å stille spørsmål om kuren Dr. Hansen jobber med, eller en behandling, viser hun at hun ikke setter sin lit til Gud og til botsgangen, men vil ha noe mer. Hun er overbevist om at hun har fått sykdommen på grunn av sine synder tidligere i livet, og at om hun lider nok, så vil hun ha sonet sin straff og bli frisk. Derfor blir et av de første møtene med Dr. Armauer Hansen nedslående, når han sier at det ikke finnes noen kur, men tilbyr årelating:

  - De kan gå nå. Årelatingen i morgen vil gjøre at De føler Dem bedre. 
  - Men jeg føler meg ikke dårlig. 
  - Motsetter De Dem behandling, fru Olsdatter?
Hun ville ikke ha streng stemme nå, hun ville ha myke, forsikrende ord.
Nei, på ingen måte, jeg ville bare påpeke...
Vi ses i morgen klokken åtte. 

Etter et sånt møte løper hun ut i rosehagen, med et sterkt behov for å snakke med Gud og be om tilgivelse.

Historien er spekket med små hendelser, og persongalleriet er beskrevet på en sånn måte at jeg raskt hadde dem på innsiden av øyelokkene. Sykdommen og alle dens tragedier med væskende sår, knuter, forkrøplinger og tuer av skabb er så godt beskrevet at jeg leser videre, med rynket nese og skrekkblandet fryd. Bilder av leprasmittede ser vi jo fra tid til annen, men de grusomme smertene sykdommen fører med seg, har jeg ikke forestilt meg før.
Det er godt beskrevet hvordan Berly Marie finner seg til rette, og ser de andre med nye øyne etterhvert som hun blir kjent med dem.
Andre viktige spørsmål blir også tatt opp i romanen, som kvalene rundt det å hjelpe noen med å dø, og etikken rundt fosterutdrivelser, som de kalte abort på den tiden. Bestevenninnen Kari som vi møter tidlig i historien er Kari Spidsøen, den første pasient som gikk til sak mot legen sin. Hun vant saken mot Dr. Armauer Hansen, og sikret seg en plass i historien. Dette er det veldig interessant og utrolig spennende å lese om. Det at det faktisk er sant, gjør det i tillegg litt (veldig) kreepy, og måten hun har bakt dette inn i romanen sin, er det bare å ta av seg hatten for!

Ute var det natt, selv om det ikke ble mørkt. Hospitalet var stille, men ikke den typen stillhet hun var vant til fra sine egne våkenetter. Det var en urolig stillhet, båret frem av de som ikke fikk sove. Nikolai hadde betydd noe for så mange. Alle var de vant til at noen døde, det skjedde hele tiden. 

Caterina Cattaneo har med romanen sin bidratt til folkeopplysning, både om Armauer Hansen og om Kari Spitzøen. Hun gir oss en godt skrevet, rivende spennende roman, som var veldig vanskelig å legge fra seg. Du trenger ikke være spesielt interessert i verken spedalske eller Bergensk lokalhistorie for å trykke denne romanen til ditt bryst, for dette er litteratur av høy kvalitet.  Anbefales uten blygsel, på det varmeste!

Er du bergenser og interessert i lokal historie, er romanen et funn for deg. Her navigeres vi i tid og sted blant kjente landemerker, f.eks. buekorpseksersis i Dreggen og byggingen av Kjøttbasaren, som fant sted på den tiden boken har sin handling. De virkelige hendelsene oppleves ikke belærende, men er sømløst flettet inn i handlingen, i det som hele veien er en roman og aldri bikker over mot faglitteratur.

Forlag: Juritzen

Utgitt: Sept. 2014

Sider: 450

Kilde: Leseeks

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Mens jeg holdt på med denne boken fikk jeg kloa mi i en annen fersk utgivelse som har de spedalske som tema, Ti tusen skygger av Bjørn Godøy. Jeg brukte lørdagen på å lese denne boken, så titter du innom i morgen kan du lese min lille omtale av den.