Et liv i redningsvest av Sumaya Jirde Ali

Sumaya Jirde Ali (f. 1997) er en norsk-somalisk samfunnsdebattant, litteraturkritiker, dramatiker, forfatter og poet. Jeg lover deg, leser du denne boken vil du hisse deg opp over andre menneskers uvitenhet, og kanskje gå i deg selv på enkelte detaljer - anbefales!

Forlaget om boken:
Sumaya Jirde Ali har, siden hun trådte fram på den offentlige scenen som attenåring, vært en viktig og sentral stemme i samfunnsdebatten.

I denne dypt personlige boken, formet som en samtale med sitt yngre jeg, reiser hun sentrale spørsmål ved hvordan rasisme virker og hva den fører til, selv i små, daglige doser.

Det er en like bevegende som tankevekkende tekst som ikke kan etterlate noen lesere ubemerket.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2023
Sider: 232
Kilde: Lånt på biblioteket

I denne boken snakker den voksne Sumaya til barnet hun var da hun kom til Norge som syvåring. Hun skildrer hvordan hun føler seg sårbar og liten, selv etter det vi vil tenke er "uskyldige" kommentarer på hennes utseende.

Ofte føler hun seg sett på, enten som muslim eller som svart, og selv andres gode intensjoner kan føles ydmykende for henne, for hvor blir mennesket Sumaya av? På et tidspunkt gikk det opp for henne, at hun måtte lære og akseptere andre menneskers intoleranse, men det gjør ikke mindre vont å fordøye det du faktisk får høre om seg selv.

Dette er en vond bok å lese, jeg fatter ikke at mennesker kan få seg til å snakke til et annet menneske på den måten som Sumaya skildrer her. Jeg har lest nok om hverdagsrasisme til å vite at det er et utbredt problem, men siden jeg ikke opplever det i min hverdag, så er det vanskelig å forstå, uten at jeg betviler det. 

Boken leser du fort, den har god fremgang, og mye luft, noe som innbyr til tiltrengte pustepauser. Jeg likte måten historien fortelles på, hvor voksne refleksjoner sidestilles med hendelser fra barndommen.
Stadig snakker Sumaya til seg selv som yngre, og historien avsluttes med hendelsen som for alvor fikk navnet hennes frem i media. 

I 2021 mottok Sumaya Jirde Ali Amalie Skramprisen, og da leste jeg biografien Ikkje ver redd sånne som meg og diktsamlingen Når jeg ser havet slokner lyset, to bøker jeg er glad for at jeg har lest. Det er en tøff dame vi blir kjent med i årets utgivelse, her byr hun på seg selv i den grad, at jeg kjenner hjertet banke hardt for henne. 

Om skolebiblioteket ditt skal jobbe med rasisme, språk eller identitet, så tenker jeg at det burde stå mange eksemplarer av denne boken i hyllen.

Årets vinner av Nobelprisen i litteratur: Jon Fosse!!!!

Selv for meg som fremdeles jobber med å knekke "fossekoden", var det en storartet nyhet vi fikk 5 oktober i år. 1900-tallet ga oss tre prisvinnere; Bjørnstjerne Bjørnson i 1903, Knut Hamsun i 1920 og for 95 år siden, Sigrid Undset i 1928, og nå i år altså Jon Fosse. Det er mange som hyller det faktum at han skriver på nynorsk, det er nesten som de ville bejublet hvem som helst bare det var nynorsk som gjaldt. Klart det er gledelig, men det er da vitterlig litteraturen hans, som har vunnet pris.

Jeg hadde lest en del Fosse før denne utmerkelsen, dikt og barnebøker har jeg ikke befattet meg med, men hans romaner har jeg lest en del av. Siden jeg er en ivrig teatergjenger, har jeg også sett noen av stykkene han har skrevet, noe som har utløst mer, eller mindre begeistring hos meg. 

Før hans nobelpristale 7 desember strømmet jeg Brennes intervju med Fosse, og ble på den måten bedre kjent med mannen. Han har bodd lenge i Bergen, men å gjøre mye ut av seg i bybildet, er ikke hans stil. Fosse ble uteksaminert med hovedfag i litteraturvitenskap i 1987, og 28 år senere ble han utnevnt som æresdoktor ved UIB. I 2015 mottok han Nordisk Råds Litteraturpris, og i fjor var han nominert til den gjeve Bookerprisen.

Som de fleste av oss vet er det Jon Fosse som for tiden hospiterer i Statens æresbolig, kunstnervillaen Grotten utenfor slottet, mens hans egentlige bosted for tiden, er i Østerrike. Jeg har utforsket området utenfor Grotten, men jeg synes historien om boligen er mer spennende enn selve bygget.

Det vestnorske Teater, i samarbeid med DnS, NRK og flere andre kjørte i gang et fantastisk arrangement til ære for Jon Fosse. 47 skuespillere skulle på 40 timer lese alle hans 41 skuespill. Tenk over det! fra fredag kveld kl. 20:00 til søndag formiddag, ble det lest Fosse-tekster på scenen på "Vestnorske". Hele arrangementet ble sendt på NRK, så det var mulig for alle å få dette med seg.

Jeg lot meg engasjere, TV til fredagen for lengst hadde blitt lørdag, og seks timer på teateret. Så litt på lørdagskvelden, og var tidlig oppe søndag morgen for å få med meg de siste stykkene jeg hadde blinket meg ut. 

En huskeliste, så jeg kan friske opp hukommelsen min senere:

Nokon kjem til å kome 
Og aldri skal vi skiljast
Gitarmannen
Namnet
Barnet
Leve hemmeleg
Besøk
Sov du vesle barnet mitt
Vinter
Ettermiddag
Dødsvariasjonar
Jenta i sofaen
Telemakos
Desse auga
Juletresong
Sterk vind
I svarte skogen inne
Slik var det
Leika leiken

19 teaterstykker tok en god jafs av helgen min, men det var det verdt. Legg merke til manushaugen på det runde bordet. Tårnet vokste fra lesning til lesning, men sto støtt etter det siste stykket Leika leiken var slutt, søndag formiddag.

Mange gamle travere og kjente fjes fra DnS deltok i opplesningen, men blant de 47 skuespillerne som deltok, var det også mange ukjente. Flere av dem gjorde sterkt inntrykk, med sin fremføring. De satt naturlig og leste med stemmeleie og mimikk, men bortsett fra å røre litt på hodet og hender, så satt de stille. Jeg undret meg stadig over at de greide å unngå å reagere på scenehenvisningene, som det er mange av, og blir fremsagt ganske så tydelig. For en gjeng, dere var gode!

For et stunt, og for et arrangement NRK og kulturinstitusjonene i Bergen har fått i stand! Publikum var fåtallig da jeg var der på lørdagen, tenk om det hadde vært gratis, kanskje flere hadde ramlet innom, og fått med seg litt av dette, for det var unektelig en annen opplevelse å se opplesningene på teateret. BT hadde vært i salen da jeg var der, for en liten linselus lurte seg inn i nettavisen i går (uten at hun visste det).

Mannen som ikke liker å bli løftet frem til almen beskuelse, har denne helgen blitt akkurat det. Nobeltalen hans var utrolig fin, men jeg er ikke en for pomp og prakt, så selve utdelingen sto jeg over. 

Gratulerer Jon Fosse for en formidabel innsats for litteraturen!! Neste gang jeg er på ferie i utlandet og sier at jeg er norsk, håper jeg at de sier "aha, Jon Fosse!" i stedet for "aha, Haaland" ☺

Barnet fra 1995 var første stykke ut på lørdag kl. 00:50

Besøk var andre stykke på teateret, og det som gjorde mest inntrykk på meg

Bookerprisvinner 2023 er irske Prophet Song av Paul Lynch

Jeg tilbrakte deler av sommerferien på sykkeltur i Irland, ble godt kjent med landsdelen vi besøkte, og ikke minst hovedstaden Dublin. Opplevelsen bidro til at jeg har lest flere irske forfattere i år, enn jeg pleier, og jubelen sto i taket da det var irske Paul Lynch, som plukket ned Bookerprisen i år. 

Handlingen i korthet: 
En mørk våt ettermiddag i Dublin. Eilish Stack, mor til fire, åpner gatedøren og finner to offiserer fra Irlands nylig dannede hemmelige politi på dørstokken. De har kommet for å ta hennes mann Larry, som er lærer og aktiv i fagforeningen, med inn til avhør.
Irland faller sammen, befolkningen holdes nede av styresmaktenes nye tyranni, den nye linjen til de de som bestemmer er ikke til å tro, og menneskene er fremdeles litt naive. De slutter å stole på hverandre, rykter går og usikkerhet preger fellesskapet. 

Larry har i en tid blitt forfulgt av myndighetene, som ser på ham som en sikkerhetsrisiko, men han har trodd på retten til å si sin mening. Når han blir tatt inn til avhør, ser familien ham ikke igjen.

Eilish og mannen har fire barn fra 0-17 år, Eilishs gamle far sliter med demens, og siden hennes søster har flyttet til Canada, blir hun nå alene med omsorgen for en baby på 6 måneder, en 17 åring med sterk vilje, en far som ikke kan ta vare på seg selv, samt press fra jobben som forsker.

Tankegodset som skrives frem her er skremmende virkelighetsnært. Far til Eilish har klare øyeblikk innimellom, og kan spørre henne "Tror du på virkeligheten?" og etter hennes svar forklarer han:

"We are both scientists, Eilish, we belong to a tradition, but tradition is nothing more than what everyone can agree on - the scientists, the teachers, the institutions, if you change ownership of the institutions then you can change ownership of the facts, you can alter the structure of belief, what is agreed upon, that is what they are doing, Eilish."

Den røde tråden i romanen er Eilish sin kamp for å holde familien samlet, og få den bortførte ektemannen sin hjem. Det er en heroisk kamp, men det som skremmer livskiten av meg når jeg leser, er hvor tett opp til virkeligheten dette er lagt. Jeg tror at dette kan skje her hos oss, det har skjedd i mange land, og befolkningen er hjelpeløs. Tankene mine gikk både til jødeforfølgelse og til palestinernes kamp for frihet og sitt eget fedreland.

Prophet Song er handlingsmettet, men gir rom for refleksjoner. Spesielt i scenene hvor Eilish engster seg og går i gjentagende kamper med Mark, som ikke vil gjøre som moren sier. Det er få pustepauser, handlingen føles klaustrofobisk, selv om det (i begynnelsen av boken) tilsynelatende ikke skjer noe livstruende med hovedpersonene. 

Mot slutten hadde jeg nok fått opp "skjoldet", for handlingen føltes mer forutsigbar. Etter mitt skjønn kunne de siste hundre sidene vært komprimert litt, men for all del, med en så heftig tematikk, så er det på sin plass å slippe seg litt nedpå, mot slutten.

Det var veldig kjekt å lese årets vinner av Bookerprisen, en verdig vinner synes jeg, skrevet på et engelsk som var enkelt å forstå. Min engelske pocket har 309 sider (med stor skrift) 

Håper boken kommer på norsk snart, jeg vil nok lese den igjen ⚄

Tolv utemte hester av Anne Holt

Dere som følger serien om Hanne Wilhelmsen kan glede dere til å lese denne nyeste boken. Tolv utemte hester er den tolvte boken i serien, som bare blir bedre og bedre.

Forlaget om handlingen: 
Hanne Wilhelmsens liv er i ferd med å gå i oppløsning. Kona Nefis har forlatt henne og tatt deres felles datter Ida med seg. Da ett av de få menneskene Hanne bryr seg om her i verden i tillegg blir brutalt drept, må hun kjempe for både å redde familien og løse en drapssak viktigere enn noen hun tidligere har vært borti. 

I kamp med egne destruktive krefter og tanker blir hun ledet inn i et dystert landskap av hat, forakt og overgrep, der det også viser seg at en rekke uforklarlige graviditeter er en del av et større, skremmende hele. Søvnløs og desperat arbeider Hanne døgnet rundt, og finner til slutt en sannhet som ikke er til å leve med. For noen.

Hanne Wilhelmsen som har sittet 20 år i rullestol etter å ha blitt skutt i tjeneste som politi, befinner seg i åpningsscenen, midt oppe i en forrykende krangel med sin kone Nefis. Hun påstår i kampens hete, at Hanne har forakt for svakhet, pakker en bag, og tar Ida med seg ut av huset. 

Henrik Holme er Hannes mann på innsiden av politiet. Avdelingen hennes har forandret seg veldig siden hun sluttet, og selv om hun har bidratt til oppklaring av saker opp igjennom årene, så er det ikke mange igjen på kammeret, som kjenner henne. Henrik og forlagsredaktøren Ebba Braut er begge venner av familien, og i denne historien har begge to viktige roller.

Tematikken som denne historien svinger innom er blant annet, skammen over å bli gravid utenfor ekteskap, hvis en er i et kristent miljø. Handlingen rommer også noen unge kvinner som virkelig har fått gjennomgå. Heldigvis skildres dette i retrospektiv, men det blir skremmende nok, om en tenker over hvordan det må føles det de har opplevd. Nok om det, vil ikke røpe for mye.

Tolv utemte hester er full av dramatikk, men også spekket med mellommenneskelige betraktninger. To politimenn har viktige roller, og de er begge skikkelige gromgutter, mens resten av gjengen blir som et bakteppe å regne. Jeg likte godt måten boken er bygget opp på, teksten har god utvikling og persongalleriet er akkurat passe stort. Boken er lettlest, en såkalt slukebok, som det er vanskelig å legge fra seg. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚄

Hverdagsnett har skrevet en fin omtale av boken!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 548

Kilde: Lånt på Bookbites

Den motvillige fundamentalist av Mohsin Hamid

I 1001-lesesirkelen i august skulle vi lese en forfatter fra Asia. Jeg valgte meg pakistanske Mohsin Hamid, en helt ukjent forfatter for min del, men det betyr ingenting. Han har i likhet med hovedpersonen i denne boken, bodd i Lahore og New York, og og studert på Princeton. Boken Den motvillige fundamentalist, som kom ut i 2007 var en bestselger, som ble oversatt til over 30 språk. Boken var å finne på Bookerprisens kortliste, og den ble filmet i 2013. 

Forlaget om handlingen:
Ved et kafébord i Lahore konverserer en skjeggete pakistansk mann med en urolig amerikaner som han ikke kjenner. Mens skumring blir til natt begynner han å fortelle historien som har ført dem til dette skjebnesvangre møtet …

Changez lever immigrantens drøm om Amerika. Han uteksamineres som toppelev i sin klasse på Princeton og snappes opp av eliteselskapet Underwood Samson, som driver med finansanalyse.
Han nyter New Yorks energi, og en gryende romanse med den elegante, vakre Erica gir løfter om en inngangsbillett til Manhattan-sosieteten i samme opphøyde posisjon som hans egne familie en gang innehadde i Lahore. 

Men i kjølvannet av 11. september oppdager Changez at hans posisjon i sin nye hjemby plutselig er snudd på hodet, og at det gryende forholdet med Erica kommer i skyggen for spøkelsene fra fortiden hennes, som plutselig er blitt vekket til live igjen. Identiteten til Changez gjennomgår nå seismiske endringer som graver opp en troskap og tilhørighet som er mer fundamental enn penger, makt, kanskje til og med kjærlighet.

Denne korte og lettleste romanen er utformet som en monolog, hvor fortelleren uttaler hele samtalen, også det lille den amerikanske bordkavaleren sier. Handlingen tar oss med tilbake i hans liv, først fra studietiden på Princeton og jobben han fikk etter endt studie, men også tilbake til oppveksten i Lahore, hvor de er nå.

Changez er en høflig ung mann, som er opptatt av hva som sømmer seg. Han skjuler for omverdenen at han ikke sitter så veldig godt i det, spanderer villig, men har tre jobber på si, som ingen vet om. Med denne arbeidsomme holdningen kommer han langt, han uteksamineres som best i klassen, og via et underlig jobbintervju får han jobb som analytiker.

Kjærlighetsforholdet til Erica blir langt fra enkelt, siden den vakre jenten bærer på en sorg hun ikke greier å riste av seg. Changez sin personlighet og forelskelse i henne gjør ham litt handlingslammet, men denne delen byr på mange fine scener. Han er på middag hos Erica sine foreldre, og hennes far viser i sine uttalelser at han ikke har noe til overs for muslimer:

"Jeg liker pakistanere. Men eliten har virkelig plyndret det landet, hva? Og fundamentalismen. Dere har noen skikkelige problemer med fundamentalismen".
                    Jeg kjente at jeg reiste bust. Det var ikke noe direkte forkastelig i det han sa; det var faktisk en ganske velinformert oppsummering, om trent som de korte notisene på første side i The Wall Street Journal, som jeg nylig hadde begynt å lese. Men tonen hans - med, tilgi meg, denne typisk amerikanske biklangen av nedlatenhet - falt meg tungt for brystet, og det var kun for å være høflig at jeg begrenset meg til å svare: Ja, det er nok av utfordringer, men familien min bor der, og jeg kan forsikre om at det ikke er så ille.

Han er på forretningsreise i Manila når tårnene blir truffet, en pakistaner med svart skjegg, som er på vei hjem til New York opplever dette helt surrealistisk. Han velger å snakke engelsk med amerikansk aksent, noe som strider mot hans personlighet, men med stemningen som oppstår i kjølvannet av krasjet, svelger han noen kameler.

Den motvillige fundamentalist, er en rolig og ettertenksom roman, som tar for seg stigmatisering av muslimer etter 9/11. Vi ser på ting som har skjedd flere år tidligere, etter at dramatikken har roet seg, og dette gjør at hovedpersonen reflekterer over begivenhetene mer enn å blåse dem opp.

Jeg likte boken godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2007

Sider: 160

Kilde: Biblioteket

Oppsummering av lesemåneden november

For en høst vi har hatt, november har vært preget av sol, men etter hvert ble det ganske kaldt. Jeg har ikke vært så mye på farten når det gjelder kultur, men litt har det no blitt. Den siste lørdagen i november ble feiret med lysfest her i Bergen, og en magisk måne som snek seg over Ulriken. Jeg er like spent ved hver månedsslutt hvor mange bøker det ble, for å se om jeg greide å kutte ned litt, men denne gangen ble det drøyt.
 

Dette leste jeg i november: 

1. Ståle Wig - Havanna taxi - 4
2. Arnaldur Indridason - Mur av taushet - 5
3. Bjørn F. Rørvik - Bukkene bruse og julenissen - barn - 5
4. Ivo de Figueiredo - Stomen 1 om Edvard Munch - sak - 5
5. Jon Fosse - Stengd gitar - 4
6. Jon Fosse - Naustet - 4
7. Jon Fosse - Morgon og kveld - 4
8. Martine Johansen - Slam - dikt - 4
9. Kjell Erling Bardal - Cafe Tivoli - 4
10. Alex T. Smith - Grinebusten - barn -  4
11. May Lis Ruus - Alle mine barn kom hjem - 4
12. May Lis Ruus - Ta den ring og la den vandre - 5
13. May Lis Ruus - Fare fare krigsmann - 5
14. Graham Green - Den stillferdige amerikaner - 1001 - 3
15. Lea Ypi - Fri - biografi - 5
16. Cecilie Løveid - Jeg er Sylv - skuespill - 6
17. Iris Murdoch - Klokken - 1001 - 4
18. Karl Ove Knausgård - Nattskolen - 6
19. Ingvild Bjerkeland - Udyr - barn - 5
20. Joseph Conrad - Lord Jim - 3

  ⭐

Dikt: 1

Barn: 3

Krim: 5
Sakprosa: 1

Romaner: 6

Skuespill: 1

Biografier: 2

   ll

Silje Gipsrud snakker med Vidar M.

Kultur i november:

Måneden startet med rock med Rival Sons før det var tid for DnS og barneteateret Jul i Svingen. 

Dagen etter var det Harmonien og Rachmaninov som sto på programmet, før Silje Gibsrud hadde en fantastisk Lørdagskafè med Vidar Magnussen, som har regissert teaterstykket som siste kulturpost denne måneden. Men før det, lysfest og Odd Nordståga i Grieghallen. 

På Litteraturhuset snakket Vigdis Hjorth på innpust og utpust om Søren Kierkegaard, for en dame! Onsdag så vi Shockheaded Peter, som ga november en heidundranes avslutning på kulturfronten.

I november har jeg tatt TV`en litt i bruk her hjemme. På tips fra Ingun så jeg NRK programmet hvor Brenner snakker med Jon Fosse, det var veldig bra. Jeg har også kjøpt meg en billett til arrangementet på Det Vestnorske Teateret, Jon Fosse ord for ord, hvor 41 teaterstykker leses på 40 timer, sjekk det ut! Jeg har lest Iris Murdoch denne måneden, og fant frem til den biografiske filmen om henne kom ut i 2001, den heter Iris, og anbefales på det varmeste, spesielt til dem som har demensutfordringer i familien.

Og tenk, det var en ire som vant Bookerprisen i år.

Gratulerer til Paul Lynch og hans Prophet Song!
- jeg er i gang med boken ☺

Shockheaded Peter                                                                                                  Bilde: DnS

Vigdis Hjorth om Søren Kierkegaard

Det var det, november er over og vi er inni solsnumåneden og livet ser lysere ut. Jeg gjorde en innsats på å lese 1001-bøker sånn på tampen, så resultatet ble ikke så gale, selv om jeg ikke kom helt i mål. Diktlesesirkelen ble det verre med, får se om jeg hiver meg med et år til, om Anita kjører på igjen :)

God lesedesember gode lesemennesker som jeg kjenner!

Lord Jim av Joseph Conrad

I oktober var utfordringen i 1001-lesesirkelen å lese viktorianske bøker/verk gitt ut i Storbritannia eller Irland i årene 1837-1901 (altså i dronning Victorias regjeringstid). Den valgte forfatteren må ha vært født i, eller bosatt i Storbritannia eller Irland i årene 1837-1901. Jeg har tidligere latt meg skremme av Joseph Conrad (1857-1924) sin roman Mørkets hjerte, og ville gjerne lese mer av ham. Klassikeren Lord Jim passet godt som svar på denne leseutfordringen.

Forlaget om handlingen: 
Conrad vokste opp hos en onkel fra han var 11 år gammel, og dro til sjøs som 17 åring. Joseph Conrad regnes blant de mest kjente av havets diktere på 1900 tallet. I klassikeren 'Lord Jim' er hovedpersonen Jim en lovende ung styrmann, som i panikk forlater skip og passasjerer i en truende situasjon. Ved et under blir skipet og de 800 muslimske pilegrimene om bord reddet. Skipet Patna skulle frakte passasjerer fra øya Hajj til Mekka da det nesten gikk galt.


Mannskapet fryktet for at båten skulle gå ned i en storm, og forlater den uten å varsle alle pilegrimene om bord, da de fryktet at panikken skulle ta livet av alle. 

I forvirring, panikk og etter press fra de eldre offiserene blir Jim med de andre. Ved et under synker ikke båten, og alle pilegrimene blir reddet. Etter en fryktelig seilas kommer mannskapet til land, og blir senere dømt for sitt svik.

Jim mister styrmannssertifikatet, og i vanære flakker han rundt i Østen, før han begir seg inn i jungelen i Malaysia. her bygger han seg opp en posisjon blant de innfødte, men blir innhentet av fortiden og må treffe enda mer krevende valg enn det han gjorde på Patna.

Bokens sentrale spørsmål er: Hvorfor svek en rettskaffen mann som Jim sin plikt og forlot sitt skip?

Boken er bygget opp ved at skikkelsen Marlow forteller historien gjennom et stadig skiftende perspektiv og fokuserer på hvordan en rettskaffen og skikkelig person som Jim kan svike i det avgjørende øyeblikk.

Det ble over femten lange timer med denne boken på øret. Dramatikken til sjøs er en veldig liten del av boken, og så veldig dramatisk var ikke resten av historien heller. Vi hører fra rettssaken som fulgte hendelsen, og senere fra Jims omflakkende liv. Conrad sine 16 år i handelsflåten gjorde nok sitt til at han kunne skrive så overbevisende om livet på sjøen. I perioder mister jeg dog Jim av syne, og handlingen glipper for meg, men ved å lytte på tur til og fra jobb, kom jeg meg gjennom boken. 

Mørkets hjerte som er den mest kjente av Conrads bøker, fengslet meg mye mer enn det Lord Jim gjorde. Jeg haker av for 9 av 12 bøker i 1001-lesesirkelen, og har en til på planen før jeg sier meg fornøyd.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 1900/min versjon 2012

Lyttetid: 15,5 time

Lest av: Per Paulsen

Kilde: Storytel