Etter å ha lest Alle mine barn kom hjem, første bok i serien om Lise Lotte Mehl, gikk jeg raskt i gang med bok nummer to, som er denne. Serieromaner som dette er temmelig vanedannende, til tross for at disse bøkene ikke har de tydelige cliffhangerne som Nattmannens datter.
Høyt oppe på en husvegg henger den. En kvinneskikkelse. Nede på gaten står de skuelystne med sine mobilkameraer. Sirener høres i det fjerne. Lise Lotte blir grepet av frykt da hun innser at det er fra hennes vindu skapningen henger. Naken, med en renneløkke rundt halsen.
Like før stengetid dukker det opp en syvåring i nærbutikken. Gutten er tynnkledd og alene. Familiekonsulent Lise Lotte Mehl har bakvakt, og rykker ut. Utenfor butikken oppdager hun at noen venter på henne. Noen som vil henne vondt …
Nå får hun kjenne på kroppen hvordan det føles når noen lusker i skyggene. Slik hun selv har gjort med eksmannens ofre. Forskjellen er at noen vil henne til livs. Hvem er jegeren som har sett seg ut Lise Lotte som sitt bytte?
Jeg hadde glemt hvor gøy det er at bøkene kommer ut med korte mellomrom. De fire bøkene i denne serien, kommer alle ut innen et år, og jeg får lest de tre første på rappen, siden jeg var litt treg i avtrekkeren.
Det har gått to måneder siden avslutningen av forrige historie. Lise Lotte Mehl sliter fremdeles med sine demoner, og det hjelper ikke at noen har hengt en dukke ut fra altanen hennes.
Dette er ikke mordsaken som oppklares, for det som skjer senere er at en liten gutt blir funnet på Kiwi like før stengetid på en lørdag. Når Lise Lotte ankommer butikken, får hun seg en kraftig smell av en bil som ruser frem.
I denne boken har fremdeles den voldelige eksmannen hennes en rolle, likeså hans venn fra fengselet som har flyttet til Bergen for å være nærmere barna sine. Det er flere som vil Lise Lotte til livs, og nå får vi vite litt mer om historien hennes.
Boken viser mange sider av det å jobbe i barnevernet. Ikke minst får jeg vont av fosterhjemsfamilien, som ikke vet sine arme råd, etter at barna i forrige bok ble kidnappet. Det blir ikke noe lettere nå, og tankene mine går til alle som har påtatt seg denne rollen, for noen tøffinger!
Som den forrige boken, ble denne slukt i en stor jafs. Jeg syntes Ruus har styrt unna noen av usannsynlighetene som skjemmet den forrige boken, denne tror jeg mer på, og hadde stor glede av både historien og spenningskurven.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar