Kjell Erling Bardal er ikke det mest kjente krimnavnet, men jeg har vært heldig og fått øynene opp for hans bøker. Mannen fra vakre Alstadhaug, debuterte i moden alder med Et blått sjal av bly, og fulgte opp med Portåpneren. I vinter kom den tredje boken i rekken, som er en slags fortsettelse av de to andre, en slags altså, så føler du for det, er det bare til å hive seg over denne først som sist.
Det er dog to middelaldrende menn som besitter hovedrollene i historien, to vidt forskjellige menn, hvis veier krysses. Mennene har det til felles at de begge forelsker seg i hver sin unge kvinne, og bedriver litt klam famlende flørt med disse. Men der stopper likheten.
Stig Ove Stensen, ble i barndommen kalt SOS, siden han til stadighet rømte fra sin voldelige far og ditto medelever. Når vi møter ham er han 54, lider av en mystisk hukommelsestapslidelse, og våkner opp i et søkkvått telt. Han er som vanlig på tur, ensom og venneløs søker han opplevelsen av å være hjemløs.
Han telter på et øde sted i Namsskogan, og vekkes midt på natten av at en bil kommer rusende og krasjer rett inn i et tre. Dette utløser en dominoeffekt av hendelser, og om litt har livet hans tatt en helt ny vending.
Erling Bærø, enkemann og forfatteren av Et blått sjal av bly, og Portåpneren, bor sammen med sin syv år gamle adoptivsønn Kim på slektsgården hvor onkel Kasper styrer med turister og fiske. Erling er den som har den nevnte signetringen i sin eie, og samtidig som vi får høre ringens historie, nærmer den griske og utspekulerte Stig Ove Stensen seg, i sin jakt på selvsamme ring.
De mange flotte naturskildringene fra Helgelandskysten preger Kjell Erling Bardal sin prosa, og mengden kan føles unødvendig, hvis du er på jakt etter spenning. I innledningen kvapp jeg flere ganger til av litt vel kreative krumspring og et bildespråk som gjorde meg svimmel, men det avtok heldigvis litt, ettersom handlingen skred frem.
"I nesten tre uker har vinden jamret en monoton klagesang rundt hushjørnene. Det larmer i pipebeslaget, som om ei gjenglemt dør står og slår, og skogen er like svart som vinternatta rundt den. Trærne vifter i vinden med sine nakne greiner, som om de er skjeletter som venter på sine nye liv."
Handlingen er i mine øyne litt vill, det skorter litt på troverdigheten innimellom, men så satt jeg med en følelse av eventyr da jeg leste, så det passet inn. Boken kunne godt vært kortet inn litt, musikkreferanser, anekdoter, utidige kommentarer og funfackts fyller opp sidene og forstyrrer mer enn det bidrar.
Når det er sagt, det er ikke lett å forene humor og krim, og som vi alle vet har vi mennesker ofte veldig ulik humoristisk sans. Meg traff den ikke helt, men det trenger ikke bety noe som helst. De to hovedpersonene deler handlingen i begynnelsen, men jeg røper vel ikke så mye når jeg sier at de møtes, og derfra følger vi dem begge.
Cafè Tivoli har et fargerikt persongalleri, den fortelles fra flere ståsteder og blir aldri kjedelig. Litt romantikk får vi også, og noen fine familiescener som er god å få med på veien. Handlingen er lett å følge, og liker du deg på Helgelandskysten vil du ha glede av forfatterens jublende glede over dette området.
Denne har jeg også nettopp fått. Ser frem til å lese den, men nå går det litt tregt med lesing. Mye annet som må prioriteres for tiden. Sånn er det bare..
SvarSlettSpent på hva du synes. Har alltid fått høre at det er travelt å være pensjonist, så nå bekrefter du det, kjekt at du har tid å stikke innom meg :)
SlettThanks for being a beacon of knowledge. Your post was truly enlightening.
SvarSlettJeg er også spent på hva Anita og flere synes. Det er jo en litt annen utgave av meg selv som jeg håper vil treffe mange. Poesien har fått litt mer plass, men er fortsatt en marginal ingrediens. Dikt og drap klinger da bra! Har også ryddet litt plass til humor og koste meg virkelig da jeg skrev denne. Så totalt håper jeg det er en bra balanse i boka og håper det vil gi utslag i gode terningkast. Og at noen setter pris på en sympatisk drapsmann!
SvarSlett