Den andre moren er askøyjenta Tina Åmodt sin fjerde bok etter hun debuterte i 2010 med Anleggsprosa. Jeg har ikke lest henne før, og hadde egentlig ikke tenkt å blogge om denne boken, men syntes romanen var utrolig fin, så det kommer noen ord allikevel.
Silje Marie er gift med Helene. Sammen har de sønnene Olav og Henry. Da Helene og barna reiser på ferie, blir Silje Marie igjen i familiens hus, et hjem som skal pakkes midlertidig ned og klargjøres for oppussing.
Her er det som om hun ikke bare er blitt alene med ansvaret for huset og tingene, men også med uroen over de valgene hun og Helene har truffet og hvilken retning livet deres skal ta, og med den forbudte tanken om at hun opplever ulik tilknytning til sine to barn, der hun har født det ene, men ikke det andre. Og aller mest alene er hun med følelsen av at hun lever et dobbeltliv, det hun har løyet om og holder skjult for Helene: at det finnes en annen mor, som hun omgås, med en sønn som ligner Henry.
Det er sikkert mange mennesker som har undret seg litt over hvordan det er å være to mødre eller to fedre i en liten familie. At noen problemstillinger skiller seg fra de et hetero-par opplever er jo naturlig, men i vår tid tenker nok de fleste at hvordan familien er sammensatt, ikke har noe å si.
Denne romanen belyser tematikken på en brutalt ærlig måte. Den drøfter forskjellige problemstillinger, som mobbing i barnehagen, forhold til svigerforeldre, og til egne foreldre som ikke har taklet at datteren er lesbisk så godt. Silje Marie grubler over mye og er hypersensitiv til sine egne følelser, eller mangel på følelser, for er ikke det hun føler for Henry en tanke fattigere enn de for Olav, som hun har båret frem selv?
Det hun har blitt redd for, er at stadig flere, i det stille, synes at de som hater at sånne som henne får ha en familie, har et og annet poeng.
Hun har blitt redd for at sønnene en dag skal svare: Vi synes faktisk at det å ha to mammaer er for jævlig.
Hun har blitt redd for hva som vil skje når det går opp for folk hva fertilitetsklinikkene driver med.
For at myndighetene skal komme til å endre lovgivningen. Og at guttene hennes skal vokse opp til unge menn og innse at måten de ble unnfanget på, ikke lenger er lovlig.
Det er store grublerier Silje driver med, og i tillegg sliter paret med etterdønningene etter Siljes utroskap en del år tilbake, og når Silje nå møter en alenemor i parken som sluker henne med hud og hår, går hun i alarmberedskap samtidig som hun stadig vil møte henne.
Det er mange motstridende følelser i denne historien og instinkter som jobber mot fornuften. Spørsmålet rundt sæddonorer og hvor mange barn de kan være far til, dukker opp i forskjellige forkledninger. Disse betraktningene er gjennomtenkte og absolutt aktuelle, siden de nordiske landene fremdeles har ulik praksis når det gjelder dette.
Rammefortellingen, der Silje i nåtid er hjemme og pakker ned huset, tar forsvinnende liten plass, men den er viktig, og spesielt avslutningen synliggjør denne rammen.
Jeg likte boken veldig godt, den er lett å lese med korte kapitler og mye luft, men den føltes allikevel lang. Kanskje fordi skriften var liten og boken på den måten ble lang, eller så gjør alle refleksjonene og tilbakeblikkene at en får mye å tenke på, mens en leser. Jeg anbefaler gjerne boken videre!
Dette er nok et tema som blir mer og mer aktuelt, Vi er i en ny verden med nye muligheter for noen og en hver. Men er det ok for barna, det kan man diskutere i det lange og brede?
SvarSlettJa, det er viktige og interessante tema Aamodt tar opp her, leser vi denne er vi forberedt på diskusjonene
Slett