Kerstin Ekman er en kjent og kjær svensk forfatter, med mange titler og mange hedersbevisninger å vise til. Hennes siste utgivelse er en slags selvbiografi, forankret i hennes egen lesning. I løpet av de 24 kapitlene i boken får vi høre om hennes liv, og hva de 130 bøkene hun skriver om har betydd for hennes liv.
Er det dumt å gå i kast med tykke og store bøker så tidlig i livet at man ikke rent kan forstå dem? Jeg tror ikke det. For man møter en verden, og man kan komme tilbake til denne verdenen og forstå mer. Hver ny lesning åpner nye rom i fortellingen, i beste fall også nye rom i den som leser.
Kerstin Ekman har brukt et liv på å lese, nå skriver hun om det hun har lest. I 24 kapitler speiler hun sitt eget liv gjennom lesningen av noen av de bøkene som har betydd mest for henne, fra Ibsen og Bronte til Sandel og Roth. Hun skriver om bøker som venner, bøker som gav trøst og om hvordan skriving og lesning henger uløselig sammen. Hun skriver om vår samtid, om naturtap, krig og om hvorfor et kyss på en benk i regnet i Stadtsparken i Stockholm gjorde at Kerstin Ekman aldri fikk lest Kong Ødipus.
Denne teksten åpner med noen linjer fra en av de 24 sangene i Odysseen. Vi hører om Odyssevs, Hades og Persefone, mens Ekman samtidig formidler friheten hun føler over å ha skrevet sin siste bok.
Romanene hun har lest fra hun var helt ung og frem til nå, danner rammen for denne boken. Leseren får høre litt om hvor hun var i livet ved hver lesning, men presentasjonen av de forskjellige bøkene handler ikke utelukkende om hennes lesning.
Utgangspunktet for prosjektet er å vise at drevne lesere kan oppfatte nye nyanser i bøker, spesielt gresk mytologi løftes frem. Enkelte skrivetekniske finurligheter og litterære kunstgrep skildres på en måte som vanlige lesere kan forstå.
Gjennom litteraturen har vi et falkeblikk på slaget ved Austerlitz, vi hører om Napoleon og ikke minst Ødipus i Illiaden, og får forklart hvordan Helena i Troja var årsaken til krigen. En av de få norske forfatterne som blir nevn er Jon Fosse, hvor Ekman ønsket seg en litt mer klassisk tolkning av historien om Ifigenia i Aulis, som ble satt opp på Dramaten i 2019. Jeg kjenner helt instinktivt at jeg ville vært enig med henne.
Det var gøy å lese om de bøkene jeg kjenner til, både Trolldomsfjellet og Stormfulle høyder noterer jeg på listen over bøker jeg vil lese på nytt. Herman Bang krigsskildring i romanen Tine vil jeg også lese, og jeg ble nysgjerrig på Dickens` Vår felles venn, Strindbergs Det røde rommet og Det første mennesket av Albert Camus.
Det er ikke tvil om at Kerstin Ekmans siste utgivelse Min bokverden fenget meg. Jeg leste den på ferie og tok meg god tid til å riktig dypdykke inn i teksten, men må innrømme at enkelte av passasjene ble litt for detaljrike for min tålmodighet.
Kerstin Ekman skriver på en lettforståelig måte, hun viser stor kunnskap om alle aspekter av litteraturen, og formidler dette på en underholdende måte.
Jeg anbefaler gjerne Min bokverden videre ⚃
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar