Latteren og døden av Pieter Webeling

Det har blitt mye 2.verdenskrig på meg i det siste, og denne romanen føyer seg inn i rekken. Handlingen i denne boken finner sted i en konsentrasjonsleir, men selv om det som skjer der er grusomt, så blir ikke boken nitrist av den grunn. Jeg må nevne at jeg leste denne på samme tid som jeg lyttet til Ida Jackson sin sterke sakprosa om Morfar, Hitler og jeg, heftige saker!

Forlaget forteller dette om boken:
Komikeren Ernst Hofman er jøde og blir i februar 1944 arrestert og sendt til Auschwitz. Under transporten møter han en kvinne som synger som en engel. Tanken på å se Helena igjen holder ham i live – og det gjør også hans evne til å få folk til å le. Ernst bruker humor til å holde motet oppe hos sine medfanger. Tyskerne oppdager talentet hans og vil ha ham til å opptre for dem. Han sier nei. Aldri om han vil selge sjelen sin til fienden. Helt til han finner Helena døende, og hans komiske talent er det eneste som kan holde henne i live.
Denne historien om død, ondskap, latter og kjærlighet er en reise gjennom livets mest ekstreme sider, der viljen til å overleve blir satt på den ytterste prøve.

Humor er å overleve – men hvor langt kan du gå?

Det føles surrealistisk å skulle skrive at dette er en skjønn kjærlighetshistorie, når den i sin helhet er satt i Auschwitz, etter at den grusomme drepingen av jøder var i full gang. Jeg tror aldri jeg har lest en bok hvor hverdagslivet i en konsentrasjonsleir har fått så stor del av handlingen. I denne romanen er det ingen politiske refleksjoner og forfatteren prøver heller ikke å fordele skyld eller søke rettferdighet. Ernst Hofman er i en særstilling, siden nazistene ser at de kan bruke ham for å roe ned massene, sånn at de frivillig og uten protester går inn i det fatale dusjrommet. Det betyr ikke at han gjør det med glede, og han må gjennomgå sin del av smerte og terror, men han har blitt lovet at de skal ta seg av Helena hvis han gjør dette.

Når Herman skal underholde i Obersturmbannfuhrer sitt selskap: 
  Hei, jeg er Helmut. Liten neve.
  Hei, jeg er Manfred. Enda en liten neve. Du har stor nese. Du ser ut som en jøde! De sprutet ut i latter, begge to. 
Manfred! utbrøt kommandantens kone. Skam deg. Si unnskyld. Nå!
Unnskyld, herr komiker. 
Jeg nikket. Det var uklart for meg hvilken del av morsomheten sin han skulle si unnskyld for. Var det nesa mi, at jeg var jøde, eller begge deler? Moren hans bidro heller ikke til noen oppklaring av det. Men han var den første tyskeren på lenge som sa unnskyld.

Dette er en sånn roman som gjør noe med sjelen din. Den er grusom, morsom og hjertevarm på en gang, og i tillegg syntes jeg at jeg lærte enda litt mer om hvordan jødene ble behandlet under denne grusomme krigen. Med sine korte setninger og korte kapitler, blir dette en lett bok å lese. Den er medrivende og til tider spennende, men det er de dype følelsene som gir boken sin karakter. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Bazar

Utgitt: 2010/på norsk 2014

Sider: 268

Kilde: Leseeksemplar

Jeg har tidligere i høst lest om jødenes deportasjon fra Norge, i Marte Michelet sin nye bok
"Den største forbrytelsen". Da jeg ble vist rundt i Tromsø av en lokalkjent venninne viste hun meg at det er lagt ned messingskilt ved husene til jødene som ble deportert derfra. Skiltene jeg har fotografert ligger utenfor butikken som familien Caplan drev, og etterkommere av familien driver faktisk butikken fremdeles.

Det var veldig sterkt å få se dette.