Kristoffer Jul-Larsen prater med den norsk/danske prisvinneren Kim Leine |
Kveldens møte med forfatteren ble innledet ved at han leste fra prologen, som er en spennende stemningsgiver for resten av boken, og en fin start på både bok og intervju. Samtalen vekslet mellom prat om hans liv og forfatterskap og dypdykk i boken som sto i fokus. Dessverre hadde intervjueren forberedt seg litt for grundig og hadde mye på hjertet, så det meste om bøkene fikk vi fra hans manus, i stedet for at han kunne latt forfatteren fortelle om bøkene. I dag var jeg heldig og kunne lange kamera over til min datter, så jeg fullt og helt kunne konsentrere meg om å ta notater. Det er allikevel ikke lett å tyde disse kråketærne, men et lite referat skal dere få.
Kim Leine er født i Bø i Telemark, og emigrerte til Danmark som 17 åring. Her utdannet han seg til sykepleier, og hvis jeg har regnet riktig var det rundt 1988 han pakket snippesken og dro til Grønland. Han ønsket å utfordre sin identitet og bli en annen person. Her ble han i 15 år, før han for 10 år siden returnerte til Danmark. Han formulerte det som at han ble bortvist fra Grønland, og jeg ble veldig nysgjerrig på årsaken til dette.
På Grønland jobbet han som eneste representant for helsevesenet på en sykepleiestasjon. Han pleiet gamle, gravide, tok imot barn, fikset opp i skader og var sjelesørger. De som kom til ham fortalte om hva de var redde for og sine drømmer, han var politimann og sosialrådgiver. I tillegg fungerte han som dyrlege for de 300 bikkjene på stedet. En allsidig jobb, det er det ikke tvil om, i et samfunn og landskap som ikke ligner noe vi kan forestille oss her hjemme.
Kim Leine har hatt et hett kjærlighetsforhold til Grønland, men han sier nå at den stormende forelskelsen er over, og bare en dyp lengsel sitter igjen.
Han lærte seg språket, men dette var et teknisk sykepleiegrønlandsk som ikke dugde særlig mye andre steder enn på stasjonen. Han snakker varmt om dette språket, sier det klinger hypnotisk og høres ut som melodisk sang.
Foto: Susanne Sundal Clausen |
Fremtiden for grønlenderne er lys, de har nemlig funnet olje! De har en dobbelt så stor sokkel som Norge til å boltre seg på. I tillegg har forekomster av jern og uran gjort gruveindustrien stor, og det finnes også aluminiumsverk. Grønlenderne fryder seg over at isen holder på å forsvinne, bare på en generasjon har samfunnet forandret seg radikalt. (Spørs om de i Bangladesh er like glad for denne issmeltingen...)
Det ble snakket om den prisvinnende boken, men siden jeg ikke noterer det som intervjueren sier, ble det ikke til at jeg skrev ned så mye om boken. Han hadde noen lange innledninger med sin egen kunnskap, tolkning og meninger som endte i et litt vagt spørsmål. Det Kim Leine fortalte var at hovedpersonen Morten Falks historie var bestemt da han begynte å skrive, men alt det andre kom på plass etterhvert. Han har skrevet i absolutt presens, noe jeg har vanskelig får å tolke i ettertid, men da jeg satt å lyttet og tenkte tilbake på boken, skjønte jeg hva han mente.
Profetene i Evighetsfjorden er absolutt en bok å få med seg!
Takk for fint referat, Tine! Skulle gjerne ha vært der selv!
SvarSlettJeg begynte på Kim Leines bok tidligere i dag. ;-)
Han virker å være en interessant type.:) Fint referat Tine.
SvarSlett