Midnattsrosen av Lucinda Riley

Etter å ha lest mye ny krim, var det godt å sette seg ned med en god "dameroman". Lucinda Riley er flink til å skrive romaner med mange historier som fletter seg inn i hverandre. Hun har gitt ut fire romaner på norsk, hvorav Jenta på klippen som er den eneste jeg har lest.

Elleve år gamle Anahita, som kommer fra en fornem, men fattig indisk familie, innleder et livslangt vennskap med den egenrådige og bortskjemte prinsessen Indira. Anahita blir med Indira til England som hennes ledsagerske like før første verdenskrig bryter ut. I England møter hun Donald Astbury, arvingen til det avsidesliggende godset Astbury, og hans utspekulerte mor.

Åtti år senere møter vi den unge og ettertraktede amerikanske skuespillerinnen Rebecca Bradley. Verden ligger for hennes føtter, men når forholdet til kjæresten tar en uventet vending, er hun lettet over at den nyeste rollen fører henne bort fra rampelyset og til det øde Dartmoor i England. Hun skal spille hovedrollen i en film med handling fra 1920-tallet. 
Ikke lenge etter at filmingen har begynt på det nå så forfalne Astbury Hall, dukker Ari Malik, Anahitas oldebarn, uventet opp. Han er på jakt etter familiens fortid. Oppdagelsene han og Rebecca gjør, er med på å avdekke mørke hemmeligheter som truer hele det gamle familiedynastiet.

Historien starter i år 2000 med feiringen av Anahita`s 100 årsdag. Hun har en historie hun vil gi videre til en i familien, og velger seg oldebarnet Ari. Tidlig i livet fødte hun en sønn, men når han var 3 år gjorde dramatiske omstendigheter at hun ble sendt vekk med hans dødsattest. Hun har aldri trodd at han var død, men når hun forteller familien at denne sønnen lever, så tror de henne ikke, for de har jo alle sett dødsattesten hans. Hun har en datter som har fått fire barn, som igjen har fått barn, så det er en stor familie som er med på å feire hundreårsdagen.
Neste del starter i London i 2011, og vi blir kjent med den amerikanske filmstjernen Rebecca Bradley, som ankommer England for å spille inn en film på et ærverdig gods i Dartmoor. Hun har også en mystisk og litt hemmelig fortid, og når godseieren får se henne oppstaset i godsets praktfulle kjoler, mister han pusten. Hun ligner mormoren hans på en prikk.

Det er som sagt mange deler i Riley sine bøker, og videre er vi i Jaipur i 1911. Nå er Anahita en liten jente, og vi tar del i det fargerike livet hun levde i India som barn, når hun ble bestevenninne med en prinsesse. Tilfeldigheter gjør at hun får følge prinsessen til England, hvor de begge skal gå på skole. Jada, mye tilfeldigheter her, men historien driver meg videre, og når vi er i 1920 og det handler om Anahita og Donald, blir det hele mer interessant.

Siden boken begynner med slutten, så aner en jo hele veien hvordan historien vil ende, men det er en skjønn bok, selv om den har litt for mange klisjèer etter min smak. Når der var 100 sider igjen ble jeg faktisk irritert over å bli forstyrret i lesingen, så boken må ha fengslet meg mer enn jeg trodde.
Lucinda Riley skriver bra, her er flotte beskrivelser av både folk og omgivelser, og hun har leseren i sitt grep, selv om det i mine øyne er litt for forutsigbart. Det er greit at forskjellige historier flettes sammen etterhvert, men at Rebecca skulle spille inn film på dette godset som tilfeldigvis hadde noe med hennes familiehistorie å gjøre, er et litt for stort sammenfall.

Har du lest denne eller noe annet av Lucinda Riley?

Forlag: CappellenDamm

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: nesten 600

Kilde: Leseeksemplar