Djevelanger av Frode Granhus - lanseres på torsdag!!

Djevelanger er den femte boken til Frode Granhus, tredje boken i serien som kalles "Lofotkrim", og som ledes av etterforsker Rino Carlsen. Forfatteren bor i Lofoten, hvor handlingen i bøkene hans utspiller seg. Det var med skrekkblandet fryd jeg leste boken, og det er ikke fritt for at det nøret oppunder mitt ønske om en tur med Hurtigruten.

En sommerdag løper lille Ida glad og fornøyd av gårde med dukkene sine for å plukke blomster – men hun kommer aldri inn igjen.
Det har ikke regnet på evigheter. Varmen er i ferd med å tørke ut tjernet Emilie Sande stadig søker til. Vannstanden synker, og hennes fortvilelse øker. For noe ligger skjult under overflaten. Noe hun for all del ikke ønsker at skal komme opp i dagen.
På politihuset i Bodø er det også varmt – og hett, vil noen mene. Guro Hammer, det nyeste tilskuddet til etterforskningsgruppa, setter følelsene i sving hos enkelte av de mannlige kollegaene. Da det kommer melding om at en liten jente er forsvunnet, passer Rino Carlsen på å bli satt på saken sammen med Guro. Dermed er jakten i gang …


Det slo meg når jeg leste Djevelanger, at jeg har lest alt for få bøker fra Nord-Norge.
I denne boken gjør flotte skildringer av natur, stemninger og miljø at jeg heretter vil være på utkikk etter bøker fra denne delen av landet vårt. Frode Granhus har igjen skrevet en krimfortelling som ga meg frysebyger. I prologen er det en gammel dame som får gjennomgå, og når selve historien starter er det små barn som må lide. Først tenker jeg, "det er billige knep for å få til en creepy historie", men han holder seg hårfint innenfor grensen, av hva jeg synes er greit. Denne historien inneholder neglisjering og mishandling av barn, men rammene rundt og det at det passer så godt inn i handlingen, gjør at det ikke føles som "for mye".
Rino Carlsen er en gammel ringerev på politihuset i Bodø, mens betjent Guro Hammer er ny for oss lesere. Her ligger en annen fallgruve som kunne blitt fatal. Jeg synes det blir alt for konstruert og uvirkelig, når etterforskere eller deres familie plutselig blir en del av etterforskningen, sånn er det i alt for mange krimhistorier. Granhus balanserer igjen på grensen av denne leserens preferanser, men etter å ha fått ned denne lille kamelen, var jeg så overveldet av kompleksiteten i handlingen, og ikke minst spenningsnivået som etterhvert var skyhøyt, at alt var tilgitt.
Dette er en bok som holder deg fjetret fra første til siste side, med en intens og kompakt handling. Han skværer ikke ut sine beskrivelser av omgivelser og følelser, men lar oss drive fremover av de forskjellige handlingstrådene, som nøstes elegant sammen mot slutten av historien. Når siste side var lest, sank jeg utmattet og fornøyd tilbake i stolen, glad for en slutt uten løse tråder og alle små mysterier oppklart.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2014

Sider: 334

Kilde: Leseeksemplar