Veien til Mozart av Ketil Bjørnstad - en dobbeltbiografi

Det føltes lenge å vente 9 uker i bibliotekskø på denne boken, men da jeg endelig fikk den var det sannelig verdt ventetiden.

Forlaget om boken:
Desember 1791. Wolfgang Amadeus Mozart er trettifem år gammel. Nå dør han, midt i sin mest intense skaperperiode. Han har levd et liv uten barndom, drevet frem av musikken og faren Leopolds ærgjerrige vilje. Han har spilt og sjarmert utallige hoff i Europa, imponert fyrster og konger med sin eiendommelige musikalske begavelse.

Ketil Bjørnstad var syv år da moren hans ville lære ham å like Mozart. Hun sa at pianoet i stuen ikke var kommet inn i huset ved en tilfeldighet. Det skulle spilles på!

"Veien til Mozart" er en biografi som bygger på Mozarts brev og ny forskning. Men det er også en erindringsbok der Ketil Bjørnstad forteller om sitt første møte med Mozart, i stuen hjemme på Røa.

Veien til Mozart er en lettfordøyelig dobbelt-biografi. Måten Bjørnstad beskriver sin oppvekst og tilnærming til musikken, samtidig som han skildrer Mozart sin barndom og tidlige inntreden i det voksne musikerlivet, er genial. Jeg har lest Ketil Bjørnstad før, og frydet meg over hvor personlig og velskrevet det er, det han leverer, men denne gangen overgår han seg selv.

Tryllefløyten og Nattens dronning er en rød tråd gjennom hele boken, både når det handler om Mozart og Bjørnstad. Det er spennende å lese om komponistens ambisjoner for stykket, hvordan han løftet teksten fra å være et barnslig eventyr, til å bli en reflektert fortelling for voksne, og samtidig lese om hvordan Bjørnstad blir fengslet av det samme stykket.

Men for meg som satt i salen denne novemberkvelden 1959, var Tryllefløyten først og fremst en oppvåkning, både til musikken og til livet selv. Som om jeg fløt opp fra mitt relativt trygge sted på havbunnen denne kvelden og kom opp til det elementet der jeg tross alt hørte hjemme og kunne gispe etter luft, som en del av verden og omgivelsene, samtidig som jeg så at det fantes et annet element, eller en annen sfære, enda lenger oppe.

Det finnes en del myter om Mozarts siste leve år. Han skrev så blekket sprutet til siste dag, og holdt på med flere bestillingsverk, blant annet den mystiske uhyggelige messen, bestilt av en som vil være anonym, for selv å sette sitt navn på stykket.
Etter hvert beveger vi oss over i Mozarts barndom, som i all mulig forstand er preget av musikken og familiens ambisjoner for søsknene Mozart. Ja, for han hadde en storesøster som også kunne spille piano. Vi får høre om sykdommer og motgang og ikke minst alle reisene de foretok seg. I hele hans barndom (egentlig hele hans liv...) på kryss og tvers av Europa i håp om at de skulle skaffe Wolfgang fast ansettelse. De var innom fyrster, baroner og kongehus og jobbet på korte oppdrag, hvor de ikke alltid fikk betalt. Dette travle livet tærer senere på Mozarts forhold til faren, og smakebiten under viser hans reaksjon på nyheten om at faren er død.

Å skrive på liv og død. Hva skriver man når man har mistet sin kjære far? Mon très cher Père? Jo, da skriver man Ein musikalisher Spass og deretter Eine kleine Nachtmusik. Den lyseste, letteste og mest innsmigrende musikk som finnes. Dyp og ekte glede. De mørke gardinene er endelig dratt bort. Alt er dagslys. Solen flommer inn gjennom vinduet. Pappa er død, og det er vår.

Mozart var i overkant inspirert, og med hans personlighet i bakhodet er det spennende å lese om Ketil Bjørnstad, som var et barn som ikke var spesielt interessert i musikk. I årene fra hans mor anskaffet et piano og frem til han møtte Amalie, beskriver han seg selv som giddalaus, fet og nytelsessyk. En unnasluntrer som helst ville være alene på en av "sitteplassene" sine. Fullt så ille kan det ikke ha vært, for han har familie rundt seg med reflekterte syn på saker og ting, og bevisste holdninger til mangt og meget. I likhet med barn flest, var Ketil seg selv nærmest og så ikke det store bildet. Når vi nå følger hans tanker 50 år tilbake i tid er det en fryd å se hvordan foreldrene vekket hans kjærlighet for musikk.

Når lærer man seg å se ned på andre? Når starter den bevissthetsprosessen som ligger i bunnen av det vi kaller beundring? 

Ketil Bjørnstads romaner inneholder så mye mer enn en underholdende historie. Så uendelig mye mer.... Han gjør seg sine betraktninger med en innsikt, som for meg er levende og troverdig. Han skriver om det han kan, musikken og greier å formidle en kjærlighet til denne og til Mozart, som får meg til å sukke tungt når jeg leser. Han er optimistisk og morsom, og gir mange tidsbilder fra sin barndom som vi "litt" voksne, kan humre gjenkjennende til.

Oppbyggingen av romanen med veksling mellom de to historiene gjør den lett å lese. Han har et så vakkert språk at jeg satt med et fornøyd smil om munnen, selv når det ikke var morsomt.

På Rose-Marie sin blogg finner du en fantastisk omtale av boken og av forfatteren, ta gjerne en titt innom henne! Det er flere som har skrevet om boken: Medbokogpalett og ReadingRandi

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2014

Sider: 424

Kilde: Biblioteket