Evig fred - ny krim av Agnes Lovise Matre

Evig fred er den femte boken i krimserien hvor Bengt Alvsaker er hovedperson. Jeg har lest alle bøkene, og fryder meg over historiene og at handlingen er satt til vakre Hardanger. Matre debuterte som forfatter i 2012 med romanen Stryk meg over håret, som handler om bulimi. Den ble etterfulgt av den skikkelig spennende romanen Kledd naken tre år etter. Hun har også skrevet Til døden, som er en bok i De 10 bud-serien.

Forlaget om handlingen: 
Høsten har kommet til Hardanger, da en kvinne blir funnet omkommet i et turområde på Kvamskogen. Jerven har forsynt seg grådig av liket, og kvinnen er vanskelig å identifisere. Det er heller ingen som melder henne savnet. 

Politistasjonssjef Bengt Alvsaker og krimtekniker Lerke Ribenholt er begge svært preget etter påkjenningene i deres forrige sak, og Kripos-etterforsker Manuela Nuestro er hentet inn som konstituert leder. 

Manuela viser seg å være svært egenrådig, og det ellers så gode arbeidsmiljøet på politistasjonen i Norheimsund blir kraftig forsuret. 

Snart blir enda en kvinne funnet drept, denne gangen i sentrum av Øystese. Bengt og Lerke må jakte på en gjerningsperson som de i verste fall tror befinner seg i egne rekker.

I åpningsscenene til denne historien står Bengt Alvsaker og betrakter det skamferte liket som har blitt funnet. "En fjelltur vil aldri bli det samme etter dette" uttrykker han, og det han sikter til vil nok også jeg tenke på neste gang jeg er på fjellet. 

Innledningen er ikke for sarte sjeler, men ikke la deg skremme vekk av den grunn, for fortsettelsen har et mye fredeligere preg over seg, selv om det ikke mangler på spenning. I denne historien arbeider Bengt med tre kvinner, hvorav en er gravid, en er delvis sykemeldt etter en ulykke og en bærer på personlige utfordringer som hun sliter med å holde skjult. 

Det er dette siste som blir en historie i historien, etter hvert som problemene hennes blir tydeligere for leseren. 

                    Ja, det er hun nye, geipet Lerke. Manuela Nuestro. Hun uttalte navnet på gebrokkent spansk. Da Bengt sendte henne et advarende blikk, blåste hun: Såpass får du tåle. Alle snakker om jobben på privaten. Om du ikke liker det, kan du sette deg på kjøkkenet, eller dra hjem. Har det slått deg at hun kanskje er her fordi ingen vil ha henne i Kripos? Har du sjekket om hun forsuret arbeidsmiljøet like mye der? 
Greit, sa Bengt. Men siden jeg er sjefen hennes... og deres, krever jeg at vi snakker om noe annet. Han stakk nesa oppi rødvinsglasset for å kjenne aromaen mens han lurte på hva som egentlig foregikk i de to hønsehodene foran ham.

Vi befinner oss på Kvamskogen og i vakre Øystese, som jeg antar er kjent for de fleste her på Vestlandet. Fjorder og stupbratte fjell er en del av bakteppet, men også restaurantbesøk og glamping i Åkrafjorden. Bygdedyret er ikke utpreget til stede i denne historien, men et sterkt fokus på arbeidsmiljø preger handlingen, både på politistasjonen og ikke minst i barnevernet. 

Ina er en student som skal skrive masteroppgave innen barnevern. Hun bor hos Åsa Kleiven som er barnevernspedagogen som tok seg av Ina da hun var liten. Åsa husker jeg fra de tidligere bøkene, hun bor sammen med Ester Pedersen som er kontordame på politistasjonen, og som gjerne snakker om jobben sin med de hun bor med. Åsa har en del svin på skogen, og når Ina begynner å pirke i feil som har blitt gjort, sliter Åsa med å holde på gjestfriheten.

Spenningsmarkørene er mange i denne historien, tematikken løftes vekk fra arbeidsmiljø etter hvert, og spenningskurven løfter seg betraktelig. Utfordringene Bengt og kollegaene står overfor, nøstes opp og finner sin løsning i et crescendo av en avslutning. Jeg ante nok konturene av dette, for det var "noe", med alle de involverte som som pekte den veien. 

Agnes Lovise Matre leverer igjen en velskrevet krim med høy underholdningsverdi. Jeg hang meg opp i et par underlige detaljer, som når Bengt ber kollegene sine "skrive overtidstimer med gaffel". Dette utrykket betyr vel at de skulle skrive mange flere timer enn de jobbet? Han mente vel at de skulle skrive opp alle timene de jobbet, ikke flere? Eller når de helt oppriktig vurderer om det er bjørn på Kvamskogen. Selv gaupen er jo så sky at den aldri ville oppholdt seg i et hyttefelt, vel vel, som sagt, bare pirk.

Evig fred engasjerte, og boken ble slukt i løpet av en helg. Jeg gleder meg til neste gang vi skal gå over Skrott opp til Breidablikk, oppsøke Skårsvatnet og se på gullfiskene eller skremme gubben ut på halvmaraton i vakre omgivelser. Denne historien kommer nok til å være med meg i tankene.

Jeg anbefaler gjerne Evig fred videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2025

Sider: 352

Kilde: Bookbites

Serien består av bøkene:

Skinnet bedrar

Iskald

Uvigslet jord

Fritt vilt 

Evig fred

Oppsummering av lesemåneden januar

Da var årets første lesemåned over, en måned hvor jeg har lest jevnt og trutt, og prøvd å være innom flere kategorier. Det ble mange bøker denne måneden, et par av bøkene ble lest i desember, men siden de ble utgitt i 2025, så drøyde jeg til nå. Vi hadde en uke med snø her i Bergen, det var en fryd å gå på tur i hvitt vinterlandskap rett utenfor døren. Heldigvis regnet det bort på en halv dag, så perioden med slaps og dækelskap varte ikke så lenge.

Dette leste jeg i januar: 

1. Jo Nesbø - Minnesota - 6
2. Paula Hawkins - Den blå timen - 4
3. Claire Leslie Hall - Når jorden brister - 4
4. Hege Leandersen - Vaneknuseren - 4
5. Salman Rushdie - Seiersbyen - 4
6. Hilde Østby - Jeg elsker Dickens - 4
7. Angela Carter - Det blodige rommet - noveller - 4
8. Vidar Sundstøl - Og likevel finnes du - 5
9. Jan Grue - Det kinesiske rommet - 5
10. Karin Smirnoff - Gaupas klo - 4
11. Thomas Bagger - Kaoskoden - 6
12. Fabiano Massimi - Engelen fra München - 5
13. Sanne Mathiassen - Mia har forlatt chatten - ungdom - 5
14. Anne Carson - Korte foredrag - sak - 4
15. Thomas Hylland Eriksen - Syv meninger med livet - sak - 4
16. Alice Oswald - Minnesmerke - dikt - 5
17. Kristine Czilling Tørå - Ikke ta deg sammen - sak - 5
18. Håkon Gisholt - Blålys og hvitt pulver - sak - 4
19. Ole Asbjørn Ness - Fem dager i mai - 4
20. Ingrid Berglund - Den trettende statuen - 4
21. Andrej Kurkov - Venn av avdøde - 4
22. Gina Tandberg - Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten - 4
    
    

Sak: 5

Dikt: 1

Krim: 7

Ungdom: 1

Noveller: 1

Romaner: 7

Litt kultur i januar også: 

Først ut var det lovende Bremanger-bandet Oddnys sleppefest på Cornerteateret, så var vi på prøveforestilling med Bjarte alene hjemme, Bjarte Hjelmeland som jeg digger nådde ikke opp hos meg, men høstet sekser på terningen hos BT og BA. Deretter så jeg det beste jeg noen sinne har sett på DnS, nemlig Vildanden, håper de setter det opp igjen. 

Søndag kveld var det tid for årets Aarebrotforelesning. Jeg fulgte de 4 timene fra sofakroken, med øreklokker og strikketøy. Det var en stor glede å høre musikkprofessor Are Sandbakken snakke om Edvard Grieg i 200 minutter, for en fantastisk formidler. Vil du få med deg det, klikk på lenken!

Cinemateket er lenge siden vi har besøkt, og denne måneden så vi den banebrytende animefilmen  Ghost in the shell, som i år fyller 30 år, ny artig erfaring. Harmonien fristet med Straus og hans Also sprach Zaratustra som innledes med et motiv fra Kubricksfilmen 2001: En romodyssè, som jeg skal se i februar. Den første kulturmåneden ble avsluttet med et nytt besøk på DnS, denne gang Holbergs Den stundesløse.

Kulturbyråden i Bergen har klart å gjøre seg temmelig upopulær, denne gangen er det biblioteket som får kjenne det, når de blir slått sammen med kulturetaten. 10 millioner kroner skal de spare i år, og det er nok derfor biblioteket har sluttet å ta vare på bøkene sine, ved å ikke binde dem inn slik de pleier. Den billige løsningen er å fjerne smussomslaget, så nå er det ingenting som lokker til seg uforberedte lesere lengre.

Veldig kjekt å være en av bloggerne som ble løftet frem av Krimlitteratur.no, ble nesten litt flau, men litt stolt også, takk for fine ord.
Jeg har blitt rent ned av indieforfattere som vil promotere boken sin, synes det er ubehagelig å takke nei, men det kan bli for mye av det gode, det er sikkert flere av dere bokbloggere som har den samme utfordringen.

Jeg har gitt et bidrag til Anitas dikt-lesesirkel denne måneden, men noen 1001-bok, ble det dessverre ikke. Lykken var stor da jeg fant Anges Matres nyeste krim Evig fred på Bookbites, jeg er godt i gang, og fryder meg over å være tilbake på Kvam politistasjon.

Lykke til med lesing og bokvalg i februar dere! 

Blålys og hvitt pulver av Håkon Gisholt

At en politimann kan være venn med en tungt belastet narkoman, er på en måte forståelig, men at et menneske som er blind kan fungere som politi, det klarte jeg ikke å se for meg - før jeg leste denne boken. Dette var et spennende nytt tema, som det var kjekt å få dukke ned i.

Forlaget om boken:
Håkon Gisholt har jobbet 34 år i Oslo-politiet, de fleste årene som landets eneste blinde politibetjent. 

Tommy Johansen var på samme tid en av hovedstadens tyngste rusmisbrukere. 

To vidt forskjellige liv. Ett som kjernesunn idrettsmann og lovens vokter, ett som listetopp på Oslo-politiets oversikt over Very Important Criminals.

Hva førte den unge, lovende kokken inn i et narkohelvete der han flere ganger var døden nær? 

Hva skjer med en ung, lovende politimann, som etter en dramatisk biljakt mottar beskjeden om at han er i ferd med å miste synet?

Har du sett dokumentaren Politi og røver som har blitt sendt på NRK, så kjenner du allerede til denne historien. For meg som ikke ser på TV er det gull verdt at Håkon Gisholt forteller den, også mellom to permer. 

Like før jul i 1992 er det at det går opp for Håkon at han holder på å utvikle et synsproblem. Svekkelsen viser seg å være Retinitis pigmentosa, en øyesykdom som først gjør mørkesynet stadig svakere, før sidesynet også snevrer inn. 

Samtidig som vi hører om optimisten Håkon Gisholt sine utfordringer med synet, lærer vi Tommy Johansen å kjenne. Jeg vil påstå at hans utfordringer er hakket verre enn politimannens, for det narkohelvetet Tommy har vært gjennom, unner jeg ikke noen. 

Disse to mennene ble kjent med hverandre for drøye ti år siden, da Håkon geleider Tommy inn i arresten, for første gang. Da hadde Tommy vært gjennom mye, siden han som sekstenåring dro til København for å bli stjernekokk. 

Det er et innholdsrikt bilde som skildres opp her, ryddig fortalt med veksling mellom de to hovedpersonenes historier. Det er den kriminelle narkomanen som ikke har kontroll på livet sitt, som gjør mest inntrykk. Det er også en Very Important Criminals liv vi har mest behov for å lære noe om, tenker jeg. De fleste av oss styrer unna, når noen fra denne kategorien "står i veien", vi synes kanskje synd på dem, men forståelsen av hvilket liv de lever, og ikke minst hvorfor, ligger ikke fremst i tankene.

Politimannen vi møter er hyggelig, behandler alle med respekt, og byr på kommentarer som løsner på stemningen. RP er en sykdom som kunne knekket den beste av oss, men Håkon ser ut til å være født med akkurat det rette lynnet til å takle denne lidelsen, på best mulig måte. Vi hører litt om hvordan den arter seg, men jeg skulle gjerne lært mer.

Fokuset i boken er på vennskapet som utvikles mellom disse to mennene, og det er jo litt artig da, at en politi og en røver kan bli venner. Jeg likte boken godt, den kunne vært strammet inn litt mot slutten, men kanskje det bare var meg som ble sliten, av at Tommy gikk på de samme smellene igjen og igjen. 

Skrevet i et språk preget av lett stemning, ryddig satt opp med passe lange kapitler, ble dette en lærerik og interessant leseopplevelse - jeg anbefaler gjerne Blålys og hvitt pulver videre ⚃

Forlag: Optimist

Utgitt: 2024

Sider: 296

Kilde: Leseeksemplar

Korte foredrag av Anne Carson

Anne Carson er en spennende forfatter. Jeg har lest Rød selvbiografi og Glass, ironi og Gud, og på De litterære festspillene i 2022 hadde Linn Ullmann invitert Anne Carson til Litteraturhuset hvor hun leste sitt verk Cassandra Float Can. Mannen hennes Robert Currie, og noen andre, sto for den motoriske delen av forestillingen, som minnet litt om en performance. 

Forlaget om boken: 
I Korte foredrag utfordrer Anne Carson prosadikt-sjangeren der hun i førtifem ulike tekster reflekterer rundt et bredt utvalg av emner, som Franz Kafka, Sylvia Plath, Vincent van Gogh, og det å gå baklengs. 

I lakonisk stil skriver hun om høyt og lavt, om alt fra håp, svik, geishavirksomhet, perspektivlære, til hva det innebærer å ha et øye for mye, eller for lite. 

Boka inneholder en introduksjon der forfatteren beskriver det å våkne en morgen der ordene mangler, i tillegg følger Carsons eget etterord.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2025
Sider: 51
Kilde: Leseeksemplar

Innledningen til boken forteller litt om hvordan denne samlingen av korte tekster har kommet til. Så følger det 44 sier, med korte tekster som alle begynner med KORT FOREDRAG OM... 

Disse foredragene har en overskrift, som sier noe om innholdet, men det er ikke alltid det sto klart for meg hvordan tittel og innhold hang sammen. Nå skal det sies at jeg forsto tekstene bedre, da jeg leste for annen gang, og lot hver tekst synke dypt ned, før jeg gikk videre.

Det er viktig å ta seg tid når en leser dikt, (noe disse tekstene minner om). Anne Carson har en helt spesiell penn, refleksjonene hennes er ikke rett frem, noe som kan bidra til at leseren går opp nye tankestier.

KORT FOREDRAG OM HÅP

Snart håper jeg å bo i et hus av bare gummi. Tenk så hurtig jeg kan forflytte meg fra rom til rom! Et skikkelig byks så er du der. Jeg har en venn hvis hender ble ødelagt av en brannbombe under krigen. Nå må han, på nytt, lære seg å sende rundt brødet ved middagsbordet. Å lære er livet. Jeg har faktisk tenkt å invitere ham hit i kveld. Å lære har samme farge som livet. Slike ting sier han.

... og min favoritt!

KORT FOREDRAG OM VAN GOGH

Grunnen til at jeg drikker er for å fatte den gule himmelen den store gule himmelen, sa Van Gogh. Når han betraktet verden så han naglene som fester farge til tingene, og han så at naglene led.

Anne Carson har gjort seg tanker om flere enn Van Gogh, her møter vi Sylvia Plath, den franske kunstmaleren Georges Seurat, Gertrude Stein, Prokofjev, Ovid og mange flere. 

I tillegg får vi høre om autisme, om geishaer, om ørret og om togreiser. Det høres kanskje litt oppstykket og forvirrende ut dette her, men tro meg, alt henger sammen med alt. Kanskje denne lille boken vil fremstå som barnelærdom for deg, men for den som er nysgjerrig på litteratur litt utenfor boksen, så er Korte foredrag en glimrende anledning til å utforske eller utfordre. 

Jeg liker Korte foredrag bedre og bedre for hver gang jeg leste den ⚃

Beathes Bibliotek har også skrevet om boken

Anne Carson på Litteraturhuset i Bergen

Den trettende statuen av Ingrid Berglund

Navnet til hovedpersonen og også tittelen hennes indikerer at denne krimserien byr på litt underfundig humor, og det gjør den. Dette er den tredje boken i denne serien, som startet med Den svarte svanen og fortsatte i En skygge på min grav. Jeg har lest begge men blogget ikke om dem, historiene kan leses uten å ha lest serien i rekkefølge, for hovedpersonene som går igjen er ganske selvforklarende.

Forlaget om handlingen:
På sommeravslutningen får en klasse på Høvik barneskole i oppgave å telle de menneskestore statuene i undervannsparken på Sjøholmen utenfor Oslo. 

I fasiten står det at skulpturparken består av tolv statuer, men barna insisterer på at det er tretten. Barneskolelærer Borghild dykker selv ned for å undersøke, og finner den trettende statuen, et menneske i kjøtt og blod. 

Dødsboadvokat Oda Krohg og hennes aldrende assistent Reidar Simonsen får oppdraget med å finne de etterlatte og fordele arven etter offeret, Muhammed Ikra. Det skal imidlertid vise seg å by på utfordringer, for det virker som om ingen av arvingene vil bli funnet. 

Oda og Reidar blir stadig viklet inn i saker som får dem ut på dypt vann. Dette til tross for at advokatpraksisen deres skal dreie seg om å gjøre opp dødsbo. 

I løpet av denne historien møter vi på Mikael, en venn fra oppveksten som betyr trøbbel for de fleste, men ikke for Oda. Han er kriminell, men Oda stoler på ham, etter alt de har opplevd sammen tidligere. Reidar er en pensjonert valutamegler som tilbringer dagene sammen med henne, uten å ville ha lønn. Han blir satt i sving og jobber mye, og når Mikael dukker opp, frykter han at Oda og han blir brukt som brikker i et større spill, for å tåkelegge det som egentlig foregår.

Birk er en forholdsvis ny kjæreste, og litt forvirring oppstår også i dette forholdet, når Oda ser ham prate med noen, og han senere ikke innrømmer tilfellet, når hun fisker litt. 

Saken det umake paret jobber med handler om å finne ut av arvingene til den drepte "statuen". De får ikke drahjelp av politiet, for der holdes kortene tett til brystet. Det er først når Oda får svar fra UDI, at de blir satt på sporet av hvem Muhammed Ikra egentlig var.

            Så ved å spørre ut Edvin Dahle, en mann Muhammed ansatte i et firma for ett år siden, så tenkte du at du kom tettere inn på arvingene?
Vet du hva, la oss gjøre dette enkelt, sa hun og holdt frem hendene, hva om dere bare arresterer meg med det samme?

            Det var ikke den beste reaksjonen. Men det tordnet i tinningene og varmebølger strømmet gjennom henne, hun trengte utløp. Hun var utslitt og redd, og hadde håpet at sikkerhetspolitiet ville bry seg, at de kunne hjelpe henne
- og så hadde de ikke engang spurt om hun ville ha melk i kaffen.

To søte og uskyldige hovedpersoner som naivt vikler seg inn i farlige situasjoner, appellerer egentlig ikke til meg. Etter det jeg har lest i det siste, så trengte jeg en kosekrim, så at denne akkurat nå var klar på biblioteket passet egentlig bra. 

Her er det lite som står på spill i store deler av boken. Spenningskurven leet ikke på seg før vi var over halvveis, men jeg hadde slått meg til ro med at alt ikke kan være like dramatisk. 

I del to smetter det seg inn 5-6 dobbeltsider skrevet i kursiv. Hvem som snakker, fant jeg ikke helt ut av, men slo meg til ro med at det er forfatteren som driver folkeopplysning angående krig, ytre trusler og hvordan en skal forholde seg til dette. Påstanden om at Norge er det landet i verden som gir mest bilateral hjelp til Ukraina ift. BNP stemmer jo ikke, det er det Danmark som gjør, vi er nummer 12. (Hvis ikke jeg har misforstått ordet "bilateral".

Jeg syntes ikke dette passet inn, og greide å hisse meg litt opp, men det har lite med handlingen å gjøre, så jeg lar det gå. Ingrid Berglund leverer en velskrevet krim, som er lettlest med mye luft og hyppige kapittelskifter. Handlingen er lett å følge, og bygger opp mot en spenningstopp mot slutten.

Er du glad i kosekrim, med solide karakterer og et snev av samfunnsengasjement,
så er Den trettende statuen noe for deg ⚃ 

Artemisias Verden, Bokblogger, Hildes bokblogg og Lillasjel

er litt mer begeistret for boken enn det jeg ble, les gjerne deres omtaler!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 352

Kilde: Biblioteket

Ikke ta deg sammen av Kristine Czilling Tørå

Kroppen min har kranglet med meg i flere år. Jeg har hatt fysiske smerter i tillegg til en hel del mer diffuse plager som setter meg ut av spill. Like før jul ble jeg innlagt på sykehus og fikk full overhalling, men ble sendt hjem med beskjed om at hjertet mitt funker som det skal. Tips om hva som da kan forårsake besvimelser, svimmelhet og alt annet som kroppen tuller med, kunne de ikke by på. En kollega hvisket meg et ord i øret, et ord jeg aldri har tenkt på i forbindelse med mine plager. Som den bokormen jeg er, leser jeg gjerne for å finne ut av ting, og ble overrasket da boken Ikke ta deg sammen langt på vei bekrefter det kollegaen min sa.

Forlaget om boken:
Lær deg å knekke Trygghetskoden! Trygghet er nøkkelen i hele angstforløpet. Du skal altså IKKE ta deg sammen, men bli trygg først. Dette er en annerledes bok om angst, som handler om trygghet før eksponering. Vi med angst får ofte høre fra omgivelsene og fagfolk at vi må eksponere oss. Men for mange kan angsten være så intens at vi ikke greier å gjennomføre eksponeringen. Angsten intensiveres, og vi ender opp med en angst mer intens enn den var i utgangspunktet. 

Denne boken møter deg DER DU ER og viser deg vei gjennom prosessen - enten du er i fasen hvor du må ha fullstendig trygghet, forutsigbarhet og omsorg, eller du begynner å bli klar for å ta de utfordrende trinnene inn mot angsten. 

Jeg har aldri visst hva angst egentlig er for noe, men tenkt at det dreier seg om redsel for åpne plasser, edderkopper, å fly eller noe i den dur. Når jeg nå leste symptomlisten i denne boken ble jeg derfor veldig overrasket:

• Søvnvansker
  
• Indre uro
• Intenst tankekjør
• Følelsen av å ha gråten i halsen hele tiden
• Fysiske symptomer som ikke går over

For min del kan jeg slenge på besvimelser, hjertebank, og flere andre uforklarlige plager som kommer og går. Symptomene melder seg gjerne mens du sover eller er i hyggelig lag, eller blir verre når det blir stille rundt deg. Heldigvis finnes det enkle verktøy som kan roe ned og gjøre "anfallene" kortere og mindre voldsomme, frem mot en tid hvor angsten går over.

Verktøyene er enkle, som å aktivere dykkerrefleksen med kaldt vann, lage grimaser, bruke stemmen, bevegelse etc. Disse metodene kan benyttes hvor som helst, og bortsett fra en flaske kaldt vann, så trenger du ikke bringe med deg noe.

Det å høre spesialpedagogen, som selv har førstehåndserfaring med angst, forklare angstkurven og hvordan en skal forholde seg når det angsten trigges, var gjenkjennbart og en så stor lettelse, at tårene piplet frem. 

Boken forklarer alle prosessene i kroppen, og gir leseren aktiviteter for å trygge nervesystemet. At jeg har gjort/tenkt feil, er helt sikkert, for det er ikke få ganger jeg har sagt til meg selv og andre "nå var det ingen grunn til at kroppen reagerer med hjertebank eller hetetokt". Nå skal jeg heller spørre meg selv hvorfor, og anerkjenne hvordan jeg har det. Jeg skal observere og akseptere og skape trygghet i meg selv.

Dette er bare en brøkdel av alt jeg fikk med meg, da jeg leste denne lærerike boken. Ikke ta deg sammen er lettlest og oversiktlig, og Tørå bruker et medmenneskelig språk, som bidro sterkt til at jeg tok henne på alvor. Kanskje du også går rundt og tror at du "bare" er stresset, og symptomer som du ikke forbinder med angst, holder deg tilbake fra å leve livet sånn som du ønsker.

Vil du lære mer eller ta del i et fellesskap, kan du melde deg inn i Angstportalen. Hvis du ikke vil det men er interessert i temaet, kan du lytte til podcast, gå på kurs, eller gjøre som meg, lese denne boken.

Jeg anbefaler gjerne Ikke ta deg sammen videre ⚄

Forlag: Angstportalen

Utgitt: 2024

Sider: 306

Kilde: Biblioteket

Kaoskoden av Thomas Bagger

Kaoskoden er den fjerde boken i spenningsserien med David Flugt og Lucas Stage i hovedrollene. Jeg har lest alle bøkene og må innrømme, at den første har fremdeles sitt avtrykk i hjernen min. Kaoskoden står ikke tilbake for de andre, hvor ny teknologi og gamle konspirasjonstanker utfyller hverandre perfekt.

Forlaget om handlingen:
Danmark lammes av massepanikk da ekstremisten Jens Folke detonerer en bombe i hjertet av København. Folke truer med flere sprengninger om ikke landets justisminister offentliggjør «Dokument 137».
 
Da nedtellingen til en ny bombe begynner, blir politiets jakt en intens kamp om tiden. I desperasjon kommanderes David Flugt til å engasjere Folkes ekskjæreste i jakten – en kvinne som er dømt til livstid for drap på tre politibetjenter. Samtidig får Lucas Stage i oppgave å innlede en topphemmelig etterforskning av en voldtektsvideo. En skjerpende omstendighet er at gjerningsmannen likner Danmarks forhatte justisminister.  

Det er litt av et plott Thomas Bagger har snekret sammen til oss denne gangen, helt i tråd med de andre bøkene i serien, men likevel noe for seg selv.

Kaoskoden er noe mer enn "bare" et intrikat plott, for den ladede spenningen de to hovedpersonene kjenner på i forhold til hverandre, er til å ta og føle på. Dette til tross for at de kun så vidt treffer på hverandre i denne historien.

David Flugt og Lucas Stage hater hverandre. Fra de tre første bøkene i serien vet leseren litt om dette, og at det er mye som ligger bak dette uvennskapet, får vi bekreftet i denne boken. De jobber begge på avdelingen i Københavnpolitiet som tar seg av terror. I denne historien har David Flugt returnert fra Norge uten familien, og Lucas Stage blir truet tilbake på jobb av sjefen, etter en diffus sykemelding, for det er to trusler som skal undersøkes. 

Historien handler om AI, deepfake og manipulerte bilder på sosiale medier. På en app får folk servert noen ganske drøye spådommer, med dato for når de effektueres. Umotiverte eksplosjoner får politiet til å haste fra ulykkessted til ulykkessted. Det er denne saken David Flugt blir satt på, og det er også han som må gjøre seg kjent med konspirasjonsteoretikerne.

Izzy er en ny medarbeider, som Lucas blir satt til å samarbeide med. Hun viser seg å være smart og uredd, og akkurat det Lucas trenger.

Lucas som bærer en mental maske og inni seg har han noe han kaller en parasitt, som må holdes nede med dop og utagerende sex. Han bruker mye tid på å skjule hvem han er, og akkurat dette er noe av det som gir Kaoskoden en helt spesiell nerve. At justisministeren også har en mørk side, gjør at de to finner ut av det med hverandre, når Lucas skal etterforske videoen som politikeren figurerer i.

            Jeg kan komme innom senere. Etter pressekonferansen?
            Schack ble mørk i ansiktet. En rest av stolthet fra et annet liv, før sexvideoen, før kona hadde stukket av med barna, før bomber eksploderte over Danmark. Før han hadde sluppet opp for muligheter. 
            Etter pressekonferansen, sa han irritert. 

Søstrene Charlie og Bobby Tidman møter vi i nåtid, men også på forskjellige stadier i livet deres. De har vokst opp med en far som levde for å gjøre konspirasjonsteorier, til noe mer enn bare tankegods. Han er død i nåtid, men det er i kjølvannet av ham dette manifestet dukker opp. Her kritiserer de klassesamfunnet, rettssystemet og alle makthavere, og det er med dette bakteppet denne krimmen spilles ut. 

Jeg elsker å få sånt skremmende tankegods skissert for meg, så selv om begynnelsen av boken holdt et rolig tempo, var nerven tilstede. Mot slutten tar spenningskurven seg kraftig opp, noe som bidro til at Kaoskoden høstet full pott på terningen ⚅

Mannen i tre deler, Den nittende øya og Stamina er sammen med Kaoskoden skikkelig spennende og godt skrevne krimthrillere. Historiene har god variasjon, tar oss med til forskjellige steder, og har ulik tematikk og vinkling. Språket er godt, korte setninger og raske sceneskift. Bagger avholder seg fra å utmale detaljer, noe som bidrar til tempoet i historien.

Jeg anbefaler hele serien, men Kaoskoden spesielt. Er det den beste mon tro, 

hva synes du som har fulgt serien?

Forlag: Vigmostad/Bjørke

Utgitt: 2025

Sider: 512

Kilde: PDF fra forlaget