Marcel Proust av Henrik H. Langeland

Dette skulle jeg gjort for lenge siden! Etter at jeg nå skimter slutten på lesingen av  Marcel Prousts 3500 sider lange verk På sporet av den tapte tid, bestemte jeg meg for å lese om Marcel Proust og verket hans. Henrik H. Langeland gjør det enkelt for meg, og mye faller på plass etterhvert som jeg følger hans tanker om På sporet... i denne utgivelsen

I prologen er Langeland personlig, og skildrer sin egen tur til Illiers (Combray) Prousts oppveksparadis, hvor store deler av handlingen utspiller seg. Alt i byen som har den minste tilknytning til På sporet... er avmerket på kartet, og innbyggerne vet å gjøre penger på berømmelsen Marcel Proust har høstet, og fremdeles høster.

Bygninger, gater, lukter, smaker og stemninger ble en skuffelse, sånn som det gjerne blir når en skal på en sånn pilegrimstur.

Langeland har skrevet en bok for de som aldri har lest Proust, men er nysgjerrige, og kan bruke den som en innføring. For de av oss som har lest hele verket, kan denne boken hjelpe til med å se nye sammenhenger i teksten. Så til de mange som har lest en bok eller to av de tilsammen syv bøkene (på norsk) og gitt opp, for dem er denne boken en inspirasjonskilde til å komme videre.

På sporet av den tapte tid er en fiksjonalisert selvbiografi, og siden hovedpersonens navn aldri er nevnt i teksten (med noen få unntak) skiller Langeland forfatter og hovedperson fra hverandre i denne boken, ved å kalle hovedpersonen Marcel og forfatteren Proust.
Den navnløse hovedpersonen er ikke skildret verken med alder eller utseende, men siden dette selvbiografisk anlagte romanverket er bygget på hendelser fra Prousts egen erfaringsverden, ser jeg ham for meg.

Skrivestilen til Proust er til de grader gammelmodig, langtekkelig og utilgjengelig, men allikevel leses han av mange, som en del av den kulturelle dannelseskanonen. Langeland forklarer litt om de endeløse, komplekse setningene, og mangelen på punktum, som gjør det tungt å lese.

Så til det store spørsmålet: Hva handler det om? Proust selv har notert i sin tidlige kladd at målet med skrivingen skal være å undersøke hva som er gledesopplevelsens dypeste årsak. Dette er en estetisk dannelsesroman, hvor Marcel gradvis tilegner seg innsikt i skjønnhetsopplevelsens beskaffenhet. Det er et filosofisk verk som sammenholder sjel og legeme, bevissthet og kropp.

Kapittel to er en slags "På sporet av den tapte tid for dummies". Ønsker du på en kjapp måte å få vite handlingen i romanverket, eller vil friske opp, så er dette kapitlet for deg. Selv hadde jeg stor glede av å lese det, til tross for at jeg har vært i Prousts verden ganske så intensivt i noen måneder nå.

I det neste kapitlet får vi høre om veien frem i Prousts forfatterskap. Det handler om forfatterkallet, livsverket, estetikken og igjen dette uklare skillet mellom handling og forfatteren.

I 1909 skriver Proust i et brev "jeg har nettopp skrevet begynnelsen og slutten på en lang bok", som det skulle ta ham 12 år å fullføre. I Langelands bok får vi høre om hvordan disse årene artet seg for Proust, og hvordan han gikk frem for å få På sporet ferdig. Han opplevde å skrive "slutt", men han levde ikke lenge nok til at alle bøkene hadde blitt publisert.

I kapittel fire hjelper Langeland oss å tolke de mange tegnene som finnes i På sporet. Vi hører om hvem som var hans læremestre, hans motstandere og ikke minst hvilken rolle kunstens ungkarer hadde.

Selv tenkte jeg da jeg leste om Marcel Proust og hans verk at jeg skulle hatt kunstneriske briller på, da jeg leste, om de som viste Marcel veien inn i kunstens verden. Som karakteren Vinteuil, han skrev sonaten som er På sporets viktigste kunstverk, og det er virkelig interessant å, i ettertid lese om hva jeg skulle og burde ha tolket inn i sekvensene hvor han dukker opp.

Til sist må jeg bare ta frem flagg og fanfarer for Henrik H. Langeland som på en lekende måte greier å formidle essensen av Marcel Prousts liv og livsverk. 

Nå skal jeg lese ferdig de to siste bøkene Uten Albertine og Den gjenfundne tid, og kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg om noen år til å gjenlese Langelands bok, og lese hele På sporet av den tapte tid på nytt. Etter å ha lest Langelands bok, innser jeg at min lesning av de første bindene har vært totalt uten blikk for hva det egentlig er for en bokserie jeg leser. Det skal innrømmes, jeg har til tider kjedet meg, jeg har presset meg gjennom det som jeg syntes var eviglang gnåling om ørsmå detaljer, uten å klare å se helheten i bildet. Skal du lese Proust, så les gjerne Langelands bok (eller andre tolkninger) før du begynner, så du får en pekepinn mot hva det egentlig dreier seg om, og ikke graver deg ned sånn som jeg gjorde.