Rigels øyne av Roy Jacobsen

Rigels øyne er siste bok i trilogien om Ingrid Barrøy, som startet med De usynlige og fortsatte med Hvitt hav. Vi er mange som har fulgt serien, også forståsegpåere og andre lesere, langt utenfor landegrensene, for De usynlige ble shortlistet til den gjeve Man Booker International Prize.

Forlaget om boken:
Ingrids datter er blitt ti måneder, og hun legger ut på en vandring gjennom Norge for å finne barnefaren. I støvler og kjole, med sekk på ryggen, reiser hun sørover. Hver gang hun ber om et sted å sove, legger hun fram sitt ærend: Er det noen som husker en russer som flyktet over fjellet den siste krigsvinteren? Underveis kommer hun bort i en rekke uforglemmelige menneskeskjebner.

Finner hun den hun søker? Hvilket Norge åpenbarer seg for henne i 1946? Rigels øyne er en sterk roman om et folk etter en krig, fortalt fra perspektivet til en uvanlig kvinne. For krigen gjør noe med menneskene. Men det gjør også freden. Den gjør noe med hukommelsen. Ingrid får snudd opp ned på sitt verdensbilde.


Vi ble så vidt kjent med Rigel-katastrofen og Alexander i forrige roman Hvitt hav, og nå følger vi Ingrid Marie Barrøy når hun bryter opp fra hjemmet sitt og legger ut på vandring.

Med romanen Rigels øyne gir Roy Jacobsen oss en flott bilde av hvordan krigen påvirket små samfunn i Norge. Like etter krigens slutt var mange redde for å være åpne med fremmede. Mange har skodd seg på krigen, og gjerne vært "utydelig" i forhold til hvilken side de sto på, noe de får svare for nå. Dette er ikke en roman om tysk okkupasjon, dobbeltagenter og forræderi, men en nydelig skildring av Ingrids lengsel etter sin livs kjærlighet, og hva hun gjør for å finne svar.

Når Ingrid legger ut på sin lange vandring for å finne ut av hva som skjedde med Alexander, får hun en utfordring i at mange ikke vil snakke med henne. Heldigvis er hun utstyrt med en stor porsjon stahet og pågangsmot, så ferden sørover og østover fortsetter. Det er spennende å følge med på hvordan hun klarer å ta seg av det lille barnet på veien, med mating og bleievask og overnatting under åpen himmel. Det er det samarbeidsvillige lille barnet som blir billetten videre for Ingrid, for de som har sett Alexander kjenner igjen øynene hans i lille Kaja.

Karakterskildringene i denne romanen er ypperlige, noen har blitt drikkfeldig, mens andre sitter og sturer. Det de har til felles er at tanken på at fremtiden har noe i seg, også for dem.

Romanen har også mange flotte naturskildringer, og leseren føler det virkelig på kroppen når Ingrid og Kaja segner om av tretthet, er sultne eller fryser og er våt. Roy Jacobsen har evnen til å skildre disse følelsene på en troverdig måte, med forbausende få ord.

Da var de over snaufjellet, der det ennå lå snø i et åpent land av stein og kratt. Ingrid var svett og støl, men gikk fortsatt lett, reisen hadde fått et eget driv, den var blitt et eget selvstendig vesen, hun var på jakt etter kjærligheten, og stadig lykkelig uvitende om at sannheten er fredens første offer.

Bakgrunnsteppet for denne historien er Rigel-katastrofen som fant sted i  november 1944, en katastrofe jeg ikke hadde hørt om før, til tross for at dette var den største enkelttragedien i Norge under 2. verdenskrig.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2017

Sider: 231

Kilde: Leseeksemplar

Rose-Marie har skrevet en kjempefin omtale av boken på bloggen sin, 

ta gjerne en titt innom henne!