Ikke ville se av Jan Guillou - bok fire i den spennende serien

Følger du med på "Det store århundret" serien til Jan Guillou kan du glede deg til å lese dette fjerde kapitlet som kom ut i oktober. Serien er planlagt til hele ti bøker, så vi får håpe den 67 år gamle forfatteren beholder helsen og skrivegleden, for dette er virkelig bra.

Fra bakpå boken:
Utenfor Sveriges grenser ulmer verdensbrannen som med tiden vil bli kalt andre verdenskrig. For Lauritz, den eldste av brødrene Lauritzen, blir det stadig vanskeligere ikke å ta stilling.
Familiens største økonomiske inntektskilder befinner seg i Tyskland, og det samme gjør Lauritz`svigerforeldre. Men tyskerne har også okkupert brødrenes hjemland Norge. Lauritz`eldste sønn Harald er offiser i SS og stasjonert i Oslo, mens eldstedatteren Johanne er aktiv i Hjemmefronten. Karl er offiser i den svenske flåten og Rosa muligens spion. Krigen holder ikke bare på å slite Europa i stykker, men også familien. Og hver gang det begynner å se lysere ut, blir det i stedet bare verre. Ikke engang i det idylliske Saltsjøbaden kan man beskytte seg mot mørket.

I denne fjerde boken har vi kommet til andre verdenskrig. Familien Lauritzen er samlet i Saltsjøbaden i Sverige hvor de lever et liv i rikdom men ikke uten bekymringer. Handlingen starter når alle i 1940 samles til julefeiring, og med det får vi også en kjapp oppsummering av livene til familiemedlemmene.

Midtsommerfeiring var noe stort i Sverige, den gang som nå, og de neste scenene utspiller seg når de igjen skal nyte noen dager sammen. Dramatikken stiger ute i verden, Finland/Tyskland invaderer Sovjetunionen og permisjonene til flere av de som er ventet hjem til midtsommers blir inndradd.

Det er artig å lese en bok hvor vi har et blikk på andre verdenskrig med svensk/tyske øyne. Familien er splittet når det gjelder synet på invasjonen, med både en SS offiser og en spion fra Hjemmefronten rundt samme bord. Det som gjør at familien Lauritzen kan opprettholde den høye levestandarden er formuen deres fra tidligere forretninger. Betydelige deler av denne er bundet opp i bygninger i Dresden, men i 1942 vil Oscar reise ned og forsøke å selge noen av disse bygningene. Byråkratiet i Tyskland krever en attest fra de svenske myndighetene på at bedriften deres er jødefri. Dette er den eneste gangen jødeforfølgelsene er nevnt i romanen, før krigen er slutt og sannheten kom for en dag, også i Sverige.

Jeg velger å tro på de historiske detaljene Guillou gir oss, og på at brorparten av svenskene hadde det synet på invasjonen som kommer frem her. Familien vi følger er jo særdeles tyskvennlig av seg, selv om Lauritzenbrødrene selv er norske. I løpet av romanen tegner forfatteren et bilde av Sverige under andre verdenskrig som jeg aldri har sett før.

Dette er en ytterst velskrevet og innsiktsfull historie. Karakterene kjenner vi jo fra før, men de utvikles og viser nye sider av seg selv. I tillegg er barna blitt voksne og det kommer nye tilskudd til familien. Han greier med sine flotte beskrivelser av sjølivet og familieetiketten og formidle stemningen i en familie som på tross av sorger, greier seg godt gjennom krigen. Når det er sagt, må jeg presisere at romanen er medrivende og spennende nær sagt tvers igjennom, med enkelte triste innslag som fikk tårene til å trille. Her introduseres nye aspekter hele tiden, samtidig som grunner over deres tanker rundt det som skjer i Europa.

Slutten er en skikkelig "cliffhanger" men det er jo helt på sin plass, når vi vet at det kommer en ny bok, om forhåpentlig vis ikke lenge. Ikke ville se er i mine øyne den beste av de fire bøkene som til nå har kommet på norsk.

Forlag: Vigmostad&Bjørke

Utgitt: 2014

Sider: 397

Kilde: Leseeksemplar