fredag 7. november 2014

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår av Haruki Murakami

For et herlig bekjentskap Tsukuru er. Gled deg til å lese denne boken. Prøvde du deg på 1Q84 og syntes den ble for sær, kan du slappe helt av, her holder vi oss i virkeligheten.
Er du glad i togstasjoner er dette definitivt boken for deg!

Fra baksideteksten:
Når Tsukuru Tazaki drar hjem på ferie etter et halvt år med universitetsstudier i Tokyo, oppdager han at de før så uatskillelige barndomsvennene hans brått har snudd ryggen til ham. Under oppveksten var de fem vennene sikre på at vennskapet ville vare evig. Men noe har forandret seg, og ingen vil si hva det er.

Flere år senere er Tsukuru en vellykket ingeniør og har innledet et forhold til den litt eldre Sara. Når hun får høre om barndomsvennenes svik og den skyggen det har kastet over Tsukurus liv, oppmuntrer hun ham til å reise hjem og nøste opp i det som skjedde. Etter hvert må Tsukuru ta inn over seg alt det gruppen har undertrykt for å kunne vedlikeholde idealet om det perfekte vennskapet. Kan skjulte følelser forbli skjult for alltid? 

Tsukuru Tazaki er 36 år når han endelig får nøstet opp i noen traumatiske hendelser i ungdommen. I denne historien følger vi ham i nåtid, mens han forteller fra ungdomsårene og årene på universitetet. Tsukuru hadde som ung et motsetningsfylt selvbilde, og dette preger ham fremdeles. Han har en personlighet uten karakter, og er i overkant ordinær og ja, rett og slett fargeløs.

Som ungdom hadde han et tett vennskap med fire klassekamerater, og fikk fort følelsen av at han var ingenting uten dem. Alle fire hadde navn med en farge i seg, noe Tsukuru ikke hadde, og dette har nok påvirket ham mer enn han aner. Dette vennskapet blir skildret på en nydelig måte, samtidig som det lå en god porsjon spenning i det at de var tre gutter og to jenter.  En uuttalt pakt tilsa at de ikke skulle finne seg kjæreste i gjengen, men Tsukuru hadde et skrekkscenario hvor de fire andre dannet to par, uten ham.

Tsukuru hadde ingen spesielle preferanser og ingen interesser, bortsett fra en sterk forkjærlighet for togstasjoner. Derfor bestemte han seg for å studere i Tokyo hvor de hadde den beste professoren innen ingeniørfaget "togstasjonsbygging". Dermed forlot han de fire andre, som ville studere i hjembyen Nagoya. Da han var 20 år og skulle hjem på besøk ville ingen av de fire snakke med ham. Han fikk endelig kontakt med Blå, og han ba ham aldri kontakte noen av dem igjen. Tsukuru fikk ingen forklaring på hvorfor, men høflig som han var, godtok han avvisningen.

På universitetet får Tsukuru en eneste ny venn, Fumiaki Haida. De studerer ikke det samme, men de svømmer sammen, og tilbringer etterhvert mye tid sammen, blant annet med å lage mat og å høre på musikk, og da spesielt Lazar Bermans innspilling av Liszts pilegrimsår. De har noen dype samtaler om menneskets frie vilje og om døden. Her får vi også en selvstendig liten historie, som er far til Haida sin historie.

Nå, 16 år etter det store bruddet med vennene, er det den nye kjæresten Sara som presser ham til å finne ut hva som lå bak denne utestengingen fra vennegjengen, for at de to kan ta et steg videre i forholdet.

Mer vil jeg ikke røpe av handlingen. Du vil kjenne igjen Murakami sin måte å skrive på i all betydningen han tillegger drømmene til Tsukuru. Han tilbringer mye tid med å gruble, over seg selv og hendelsene som har skjedd tidlig i livet.

Jeg likte godt den delen hvor Tsukuru våkner av en heftig drøm, med en erkjennelse av hva sjalusi er: Det Tsukuru hadde skjønt i drømmen, var at sjalusien var et fengsel - det av alle verdens fengsler hvor det fantes minst håp. Fordi det var et fengsel som fangen selv hadde stengt seg inn i. Han var ikke plassert der av andre, han hadde steget frivillig inn, vridd nøkkelen om fra innsiden og kastet den ut gjennom springklene. Ingen utenfor visste om hans fangenskap. Fengselet befant seg i hjertet. 

Det er egentlig ikke mye humor i denne historien, men en liten samtale fant jeg både tankevekkende og morsom:
To jenter i ti års alderen glor på ham. Tsukuru så på dem og smilte.
  - Kineser? spurte den høye på engelsk.
  - Japaner, svarte Tsukuru. Nesten det samme, men ikke helt
De stirret uforstående på ham.
  - Er dere russere? spurte Tsukuru. De to ristet iherdig på hodet.
  - Vi er finner sa den fregnete jenta alvorlig
  - Nettopp, sa Tsukuru. Nesten det samme, men ikke helt...

Historien traff en nerve hos meg helt fra starten av. De lærde vil nok strides om dette er en spennende bok eller ikke, men for meg ble den det. Han snakker selv om "gravitasjonspunktet i en fortelling" og denne romanen har definitivt et punkt som gjør at spenningen topper seg, og historien endrer karakter.
Det eneste jeg ikke likte med denne boken var slutten. De siste 12-14 sidene ble for meg bare babbel, mens jeg ventet på det som ikke kom. Jeg kunne ikke fri meg fra tanken at Murakami med denne boken har samlet sammen en del idèer han har hatt liggende, og puttet dem inn i samme boken. Her er flere spennende karakterer som kunne vært utviklet, samtidig som noen av avsporingene kunne vært unngått. Vel, vel.... jeg likte boken godt, den var fengslende og medrivende så det holdt lenge for meg.

Forlag: Pax
Utgitt: 2013/på norsk 2014
Sider: 320
Kilde: Leseeksemplar

3 kommentarer:

  1. Så hyggelig at du også likte boka, det gjorde jeg også. Jeg liker å forholde meg til virkeligheten, så jeg syns den var topp!

    SvarSlett
  2. Jeg er visst en av de få som ikke har lest Murskami enda! Har visst noe å se fram tul'

    SvarSlett
  3. Så glad for at du likte Murakamiboka. Han er jo en av mine favorittmenn :)

    SvarSlett