Stormen og stillheten av Miriam Neegaard - en anbefaling!

Året går mot slutten og vi bokbloggere er opptatt av å få lest de aller beste norske bøkene før vi går inn i et nytt år, og det er tid for nominasjoner. Anita tipset om Neegaard sin bok, og den tok jeg med meg på min lille ekskursjon med Hurtigruten. Det angret jeg ikke på, tusen takk til Anita for supert tips!

Fra bakpå boken:
Stormen og stillheten følger Amalie i tiden etter broren Andreas’ uventede død. Forvirringen etter tapet fortoner seg som et grenseland, et sted mellom drøm og virkelighet, og hun kommer seg bare så vidt igjennom dagene. 
Romanen tar oss også med tilbake i tid, til tiden før Andreas døde, til da han var et vidunderbarn som spilte piano. Som attenåring fikk han en hasjutløst psykose, og ble etter dette tvangsinnlagt i psykiatrien. 
Amalie skjønner at hvis hun noen gang skal kunne se fremover, så må hun finne ut hva som egentlig skjedde med han. Hun krever å få innsyn i journalene hans, og det viser seg at systemet nok en gang har sviktet mennesket.


Handlingen i boken var ukjent for meg da jeg begynte å lese, og det gjorde det til en ekstra fin leseopplevelse. Vi får tidlig vite at lillebror Andreas er død, men det er ikke før litt ut i boken at årsaken blir klar. Det er storesøster Amalie sin sorg over tapet av lillebroren som driver handlingen. Begynnelsen, når vi blir kjent med Andreas er aldeles nydelig, og måten det blir gjort på er veldig virkelighetsnært. Bildet blir dannet litt etter litt, og uten at han er med i romanen blir jeg veldig glad i ham.

Amalie forteller om da Andreas setter seg ved pianoet i et selskap:
Hun kjente en tåre trille nedover kinnet. Han hadde komponert en egen sonate. En hyllest til besteforeldrene. Hun åpnet øynene og merket at alle de fremmede, voksne menneskene stod som fjetret. Hun forstod at de hadde vanskeligheter med å forstå at den unge gutten som bare hadde gått rundt og sparket i en ball var den samme som nå satt inne og klarte å gi uttrykk for så mye han enda ikke hadde opplevd. 

Livet til Amalie som nå er tynget av sorg virker også veldig reelt. Jeg tenker at mange nok hadde vært sykemeldt hvis de hadde opplevd en sorg som denne, men Amalie går på jobb og presterer etter beste evne. Jeg likte godt at hun har tatt med Trude, kontorets middelaldrende fjols, en dame som gjør livet surt for Amalie. Dette til førte litt humor, sår og ekkel, men det ga en fin speiling til alt det andre.

Det tok tid å spise rundstykker. Hver bit måtte tygges så det var mulig å svelge. Hele tiden måtte hun fylle på med vann. Innimellom måtte hun huske på å puste.

Det som er verre å lese om enn sorgen til Amalie, er behandlingen Andreas fikk etter han ble syk. Skrekk og gru, håper jeg aldri trenger hjelp fra psykiatrien. Temaene som blir tatt opp i denne boken er viktige og alvorlige, men historien gir leseren innsikt og viten om psykisk helsevern, på en skremmende men lettfattelig måte. Hun bruker et vakkert språk, som får frem sterke følelser uten de store utbroderingene.
Hva mer kan jeg si enn: Les den!

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014

Sider: 293

Kilde: Leseeksemplar