onsdag 9. juni 2021

Engelens fall - ny spennende krim fra Myriam H. Bjerkli

Det er ikke første gang jeg leser en krim av Myriam H. Bjerkli, for jeg har tidligere lest Lille Linerle, Stella Polaris, og Djevelens yngel, de tre bøkene som til sammen utgjør Kodal-trilogien, og som skremte livskiten av meg.  

Forlaget om handlingen: 
Vibeke Olden har aldri vært redd for mørket. Ikke før nå. Det var for et halvt år siden de underlige tingene begynte å skje. De tause telefonene fra ukjent nummer. Bilen, som det stadig er noe i veien med. Parfymen, som bare ble borte. Vibeke frykter at hun er i ferd med å bli like gal som moren sin. Eller er det virkelig noe som truer henne? 17 år gamle Angela fra Sandefjord er alene i verden. Hun lever som stripper og prostituert, men er sakte i ferd med å reise seg. Så en dag blir hun borte. Politiførstebetjent Håkon Haakonsen mottar meldingen om at Angela er savnet. Han tar den på alvor fra første stund. I jakten på Angela og på hva som har skjedd med henne, skal han bli stilt overfor en umenneskelighet han ikke trodde var mulig.

I denne historien befinner vi oss i Larvik og Sandefjord. Innledningsvis møter vi unge Angela, som alt for tidlig flyttet hjemmefra, en sterk jente som innbitt prøver å skape et liv for seg selv.

Vi møter også Vibeke Olden, som har en betrodd stilling i barnevernet. Hun er preget av at hennes egen mor led psykisk, og Vibeke er livredd for at hun er arvelig belastet. Vibekes datter Lucie har vært borte noen år, fra hun som 18-åring pakket snippesken og ganske brått, forlot hjemmet.

Også har vi den hyggelige politiførstebetjenten Håkon Haakonsen da, han som er så ordentlig og beskjeden at det meste glipper i livet hans. 

Vi hører om personene som utgjør omgangskretsen til Vibeke og familien hennes, samt Angela og venninnen Yvonne. De to siste har drevet med narkotika og prostituert seg for å tjene penger til stoff. Tematikken belyser livsbakgrunnen som mange stoffmisbrukere og prostituerte har, noe som penser oss inn på misbruk av barn. Det er et heftig tema å lese om, men Bjerkli fokuserer på krimplottet, og lar denne gang de groveste skildringene ligge.

Heldigvis, de andre bøkene hennes har vært på kanten grotesk til tider, Engelens fall var tonet ned, både når det gjelder ekle bilder, og spenningsnivå. Boken har mange korte kapitler, med tydelige overskrifter som sier hvor vi er, når på dagen og hvilken dato, så for dem som husker lese overskrifter, så er det lett å følge med. 

Historien er lineær, og løsningen holdes skjult til det siste, blant annet ved at karakterens navn ofte blir anonymisert med "han" eller "hun". Liker du krim som ikke har fokus på politietterforskning, men gir plass til karakterenes skjebner, så er Engelens fall et godt valg som ferielektyre. 

har også blogget om boken ☺


Utgitt: 2021
Sider: 299
Kilde: Leseeksemplar

mandag 7. juni 2021

Enheduannas dikt til Inanna - igjen

I påvente av at jeg skulle se DnS sin oppsetning av Berit Hedemanns roman Bjørnejegerskens bekjennelser, leste jeg boken hennes. Jeg så stykket, som jeg likte veldig godt, og lånte deretter Prinsesse Enheduannas dikt til gudinnen Inanna, for å se om jeg kunne finne noen av de erotiske diktene, som det snakkes om i Hedemanns roman. Jeg syntes ikke det var så veldig erotisk, men Hedemann var så grei å informere meg om at disse diktene, som Bjørnejegersken siterer, finnes i en annen bok, nemlig Sumeriske skrifter. 

Mens jeg holder på med denne samlingen av dikt, skrevet av blant andre en prinsesse for 4300 år siden, valgte jeg helt tilfeldig å høre Marianne Fredrikssons romaner Kains bok og Noreas bok, og sannelig dukket ikke Inanna opp her også. 

Forlaget om Sumeriske skrifter: 
Sumerernes hellige skrifter, verdens eldste litteratur, preges av stor forståelse for alle sider ved menneskelivet. Den forteller om hvordan mennesker forestilte seg verdens opprinnelse og hvordan de selv var blitt til, om deres guder, halvguder og helter. Den tar for seg erotikk, maktkamp, sosiale skiller, bedrag, stolthet, vennskap, selvforherligelse og svik. De fleste av tekstene i boka er aldri tidligere oversatt til norsk.

Jens Braarvigs innledende essay gir leseren en pekepinn på hvem de forskjellige navnene er, og hvordan verden så ut på den tid disse diktene ble skrevet. 

Vi hører her om mennesker og guder, om Visdomsguden Enki, om Nana, Utu og ikke minst Inanna. 


Gudea var guvernør av Lagash 2100 før vår tid, en av flere store ledere vi hører om, i de forskjellige epokene som skildres her. Dette er en tid hvor gudene har en stor rolle i menneskenes liv, og når jeg har satt meg inn i deres oppfatning av kosmos, er det som å tre inn i en virtuell verden. 

Det er diktene til kong Sargons datter, prestinne Enheduanna, den første navngitte poet i verdenshistorien, jeg er ute etter, og her finner jeg hennes (og andres) dikt til gudinnen Inanna. Inanna ble identifisert med Venus, Morgenstjernen, og slik er hun i slekt med både Afrodite og Venus. Vi kjenner henne igjen fra det gamle testamentet som Astarte eller Ishtar. Hun er altså seksualitetens og kjærlighetens gudinne for mennesker og guder.

Av den 351 sider lange boken er det 90 sider som handler om Inanna, denne himmelens dronning, var en femme fatale, som sendte elskerne sine til underverdenen. Ved å lese disse diktene skjønner en at kvinner ikke alltid har vært undertrykket og kuet av mennene, her kommer noen eksempler på hvor "vovet" det gikk an å uttale seg for over 4000 år siden:

Inanna satte shugurra, steppenes krone, på hodet.
Hun gikk til sauekveet, til gjeteren.
Hun lente seg mot epletreet.
Da hun lente seg mot epletreet,
   blottet hun sitt makeløse skjød.
Den unge kvinnen Inanna priste sitt makeløse skjød,
   og æret seg selv.

Hun går så til visdommens gud i Abzu, til Enki. Han ber sin tjener Isimud om å ønske henne velkommen ved det hellige bord. Enki og Inanna drikker øl sammen, og han gir henne prestinnekallet, og makt over mye og mange. 

Til min datter Inanna skal jeg gi
sannhet!
Nedstigning til underverdenen! Oppstigning
    fra underverdenen!
Kjærlighetskunsten! Å kysse fallos!


Over tre hele sider får vi høre alt Enki gav henne, og det er ikke tvil om at kvinner er likestilt med menn, når en leser denne teksten. Inanna blir sendt tilbake til byen sin Uruk, alt han gav henne, alle løftene lastes i himmelbåten, og hun reiser. Enki blir etter hvert edru, og spør sin tjener Isimud hvor all makten hans har blitt utav, og tjeneren må si som sant er, Enki har gitt det til sin datter.

Det høye presteskapet? Gudenavnet?
Den edle, evige kronen?
Hvor er de?

Min konge har gitt dem til datteren sin.

Heltens kunst? Maktens kunst?
Svikets? Bedrageriets?
Hvor er de?

Min konge har gitt dem til datteren sin.

Det mottagelige øret? Lyttingens makt?
Å ta avgjørelser?
Hvor er de?


Kongen er desperat, han har jo gitt fra seg all sin makt. Han bryter sitt løfte til Inanna om at hun skal komme seg trygt hjem, og blir den som vil henne til livs. Han sender langhårete enkum-ånder etter henne, men Inannas tjener Ninshubur hjelper henne og jage dem vekk. Så sender han Uru-kjempene og deretter femti lahma-drager, men Inanna og Ninshubur sloss dem alle vekk, og seilte inn i havnen i Uruk som helter.

Solguden Utu vil at hans søster Inanna skal gifte seg med gjeteren Dumuzi, men hun vil heller gifte seg med bonden. Mens de krangler om dette, våkner Inannas lyst på gjeteren, og en ny heftig runde med erotikk utspiller seg. 

Han formet mine lender med de myke hendene sine.
Gjeteren Dumuzi fylte fanget mitt med fløte og melk.
Han strøk meg over kjønnshåret, han vannet mitt skjød.
Han la hendene over mitt hellige skjød, 
han myknet min svarte båt med fløte,
han egget min trange båt med melk.
Han strøk meg kjærlig på sengen.


I fortsettelsen hører vi om Inannas nedstigning til underverdenen, det er temmelig dramatisk det som skjer, og jeg tar meg i å ønske meg en teaterversjon, eller kanskje en serie på Netflix ☺ Og Dumuzi stakkars som var så lykkelig gift... vi får høre om hans drøm og om hva som skjer med ham. Inanna kommer tilbake, og kveles av sorg over at Dumuzi er borte. 

Før kapittelet om Inanna avsluttes med Enheduannas hyllest Til Inanna, får vi lese syv hymner til Inanna. Hun hylles som Himmelens Hellige Prestinne, kalles Den Sterke og Tordnende Storm, Den Hellige, etc. før vi er tilbake i det erotiske med Det Hellige Bryllupsritualet. 

Ved å lese disse dikene lærte jeg om hvordan menneskene forestilte seg skapelsen, og hvordan de tenkte seg verden med alle dens guder, halvguder, helter og vanlige mennesker. Dødsriket og underverdenen er steder de helt konkret forholdt seg til, og vi hører om hvordan guden Enki foreslår å avlaste de mindre gudene i deres strev, ved å lage mennesket, av leire.

Jeg føler på meg at det ikke er siste gangen jeg leser om guder og helter fra før-kristen tid, for dette var virkelig spennende. Hodet mitt blir helt koko av å prøve å plassere mennesker på jorden og guder, engler og ånder i himmel eller helvete, men akk hvor gøy dette var. 

fredag 4. juni 2021

Klimaprofitøren av Hogne Hongstad

Det er lenge siden Hogne Hongstad imponerte meg med sin spenningsroman Den femte dykkeren. I årene som fulgte har forfatteren fortsatt å skrive om hvordan landet vårt påvirkes av mennesker som ikke alltid vil naturen og menneskenes beste. Les gjerne også Mafiela og ikke minst Vindbaroner, hvor tematikken er tett knyttet til det i årets roman, Klimaprofitøren.

Forlaget om handlingen: 
Norsk virkelighet våren 2020 preges av koronapandemien, men også av stadig mer militante konfrontasjoner om vindkraftverkene som bygges rundt om i landet. Urørt natur bygges ned i et tempo som ingen har sett tidligere. Lokalmiljøer kastes ut i konflikter som splitter nabolag og familier, i kampen mot pengesterke vindbaroner. Tonje Østrem er journalist. Som flertallet av norske journalister mener hun at vi må bygge mer vindkraft for å kunne nå klimamålene. 

Tonje blir involvert i en bilulykke med dødelig utfall. Var det en ulykke? I jakten på sannheten blir hun med på en reise langs kysten. På turen blir hun konfrontert med mennesker og kunnskap som setter hennes holdninger på prøve. Tilfeldighetenes spill vikler henne inn i dramatiske hendelser i et farlig spill om penger, liv og død...

I denne romanen følger vi Tonje, en journalist som akkurat er ferdig med et vikariat, hun er tilhenger av "det grønne skiftet", og at Norge skal gå foran i klimasaken. Hun får tilbud om å være tekstforfatter til noen kronikker som skal ut i avisene, som framsnakker utbygging av vindkraft, og denne jobben gir henne unike muligheter til å sette seg inn i saken. 

En formiddag hun trenger å tenke i fred, setter hun seg inn på en tilfeldig bar. Her møter hun Bård, som er ihuga motstander av vindkraft, så selv om de liker hverandre veldig godt, så kommer de motstridende holdningene, i veien for dem. 

Det som begynner ganske udramatisk, med litt småproblemer, og en gryende forelskelse, vinkles ganske raskt over på noe mye mer alvorlig. Romanen viser med små eksempler og bilder som fester seg til netthinnen, hvordan vindkraftutbyggingen fremstår, som noe helt annet enn et miljøvennlig alternativ til oljeindustrien. 

Vi hører om hvem som sitter på den reelle makten, og hvordan det til syvende og sist er økonomiske interesser som ligger til grunn for utbyggingene av vindparker. Dette er skremmende lesning, ikke minst siden lokalbefolkningen som blir berørt, ikke blir lyttet til. 

Hogne Hongset har igjen skrevet en innsiktsfull og engasjerende spenningsroman, bygget opp av like deler samfunnskritikk og personlig dramatikk. Handlingen finner sted her og nå, med koronautfordringer og det hele. 

Karakteroppbyggingen er glimrende, og det er også alle  miljøskildringene fra norsk natur og øysamfunn. Handlingen er ryddig og lineær, med en god nerve hele veien. Alt henger sammen, og jeg fant ingenting å pirke på, så det blir full pott fra meg denne gangen ☺

Jeg har lånt boken på BookBites, og var strålende fornøyd med Trond Peter Stamsø Munch som innleser. Sommerferien står for døren, og jeg føler et visst ansvar for at mine fem medreisende til Hellas har godt lesestoff, så nå gjenstår det å se om jeg finner Klimaprofitøren i bokhandelen, for denne historien vil falle i smak hos gjengen min.

Uansett om du har sett vindmølleparker på nært hold, eller langt borte fra, om du er tilhenger eller motstander av vindkraft, vil boken utvide horisonten din. Skal du på biltur langs norskekysten, er dette en historie som utvider seg med en gang du tar vindmøllene nærmere i øyesyn. - Anbefales på det varmeste!


Geir Tangen har også skrevet om boken.

onsdag 2. juni 2021

Der krepsene synger av Delia Owens

Det er tilgjengelighet på BookBites som bestemmer hva jeg lytter til om dagen, og da jeg så at denne boken var åpen for meg, så kom jeg på at jeg hadde lest en positiv bloggomtale av boken. Jeg tenker at jeg ikke trenger å skrive om alt jeg leser/hører, og denne skulle jeg forbigå i stillhet, men den er så bra, at jeg må bare si noen ord. 

Forlaget om boken: 
Hvor lenge kan hun beskytte hjertet sitt? Ryktene om «Marsklandsjenta» har hjemsøkt Barkley Cove, en stille småby på kysten av North Carolina. Så da kjekke Chase Andrews blir funnet død høsten 1969, retter lokalbefolkningen øyeblikkelig mistanken mot Kya Clark, den forlatte jenta som bor alene i villmarken. 

Men Kya er ikke slik de tror. Hun er følsom og intelligent, og har overlevd i årevis alene ute i marsklandskapet hun har gjort til sitt hjem. 

Romanen har en klassisk oppbygging med to historier som til slutt møtes. Først møter vi Kya som er 6 år i 1952. Hennes mor drar sin kos, slik også hennes eldre søstre har gjort, bare en storebror er igjen, men etter en kamp med faren, drar også han. Kya er igjen med sin voldelige far, de overser hverandre så godt de kan, og i lange perioder er Kya helt alene, helt til den alkoholiserte faren også er borte for godt. 

Den andre historien begynner i 1969 når Chase Andrews blir funnet død i sumpen, og vi følger etterforskningen av dødsfallet. Denne delen av historien gir en nerve til handlingen, som er kjærkommen men i mine øyne, egentlig ikke nødvendig, for historien om Kyas hjerteskjærende oppvekst i sumplandet, er mer enn nok å ta inn.

Der krepsene synger er en kjærlighetshistorie til naturen, til alle levende kryp, store som små, og til stillheten som råder i de avsidesliggende delene av vår klode. Det er nydelig å høre om Kyas interesse og kjærlighet for skjell, planter, fugler og alle levende vesener som lever sammen med henne i myrområdene.

Det er spennende å befinne seg blant "white trash" i sørstatene, i et miljø jeg knapt kan se for meg. Kya får gjennomgå av menneskene som bor i den nærmeste landsbyen, etter første oppmøte på skolen, hvor de andre barna var skikkelig ekkel mot henne, trakk hun seg tilbake til hytta i sumpen. Mannen som driver kiosken på kaia forbarmer seg over henne, og kjøper blåskjellene hun kommer med, og på denne måten får hun penger til maisgryn og bensin til båten, og en pose klær fra "Fretex", i ny og ne. 

Romanen har som sagt god nerve, siden Kya stadig vekk må gjemme seg, og jobbe hardt for å opprettholde livet. Det som gjorde sterkes inntrykk er hvor i ett med naturen hun lever, og hvordan sorgen over å være forlatt aldri slipper taket i henne.

Der krepsene synger er en nydelig roman, som jeg gjerne anbefaler videre!

Andre bloggere om boken: Heartart, Bjørnebok, Lillasjel og Bentebing

søndag 30. mai 2021

Den savnede søsteren av Lucinda Riley

Endelig er den her, den syvende boken om de syv søstrene. Serien De syv søstre handler om syv adoptivsøstre og deres jakt etter hvor de kommer fra. Hver søster får en roman. Serien er inspirert av legendene rundt stjernebildet De syv søstre. Jeg har slukt dem alle sammen, og så frem til å få vite hvordan alle hemmelighetene henger sammen. 

Forlaget om handlingen:
Familien D’Apliése er omsider på sporet av søster nummer syv, den savnede søsteren. Maia og Ally oppdager at det bare finnes to ledetråder: adressen til en vingård på New Zealand, samt en tegning av en stjerneformet smaragdring. De ber CeCe, som bor i Australia, om å oppsøke vingården. Nå begynner et kappløp med tiden, og jakten fører søstrene til flere land, både New Zealand, Australia, Canada, Frankrike, England og Irland. Men den siste søsteren forsvinner stadig like før de nærmer seg, og det kan virke som hun ikke ønsker å bli funnet.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2021
Sider: 767
Kilde: Leseeksemplar

Den savnede søsteren må være den tykkeste av alle bøkene, først ble jeg litt svett i luggen, men selv om noe kanskje kunne vært knepet inn på, så reddet den forrykende slutten, romanen fra å være for lang.

Denne gangen er det søstrene selv som prøver å finne hun som hele tiden har blitt kalt, den savnede søsteren. Hva advokaten til Pa Salt, Georg Hoffman holder på med, er en godt gjemt hemmelighet, men han mente han hadde lagt ut tydelige nok spor til søstrene, så de ville finne henne selv.

Historien starter i 2008, på en vingård på New Zealand. Den nyslåtte enken Mary McDougal, vil overlate gården til sine voksne barn og ta seg en real ferie. Hun flyktet hals over hode fra hjemlandet sitt for 38 år siden, og nå vil hun våge seg tilbake, for å nøste opp i løse tråder.

Samtidig stresser gjengen på Atlantis med forberedelser til Pa Salts ettårsmarkering, og det er viktig for dem at de finner denne savnede søsteren. Søstrene ankommer Atlantis en etter en, mens noen blir sendt ut for å lokalisere Mary.

Et godt stykke ut i historien starter en ny handlingstråd, og nå befinner vi oss i Irland på 1920-tallet. Her møter vi Nuala, som i ung alder var medlem av Frihetskjempernes kvinneorganisasjon. Det er den dramatiske historien om irenes frihetskamp vi får høre om her, en som også skildrer fattigdommen som rådde, og om hvordan religion og familiebånd styrte mye av livene deres. 

Planene som var lagt for å feire ikke bare freden, men også den første julen uten britisk okkupasjon, ble lagt på is, og på ny var Irland en delta nasjon. Praten i landsbyene og i pubene handlet bare om hvem som var for Mick Collins, og hvem som støttet Èamon de Valera og hans fraksjon av partiet Sinn Fèin, som var mot fredsavtalen. 

Denne historien utvikler seg fremover i tid, og via forskjellige innfallsvinkler får vi også høre bakgrunnen for at Mary flyktet, og havnet i New Zealand for alle disse årene siden. 

Dunkle hemmeligheter bygget på mellommenneskelige relasjoner avsløres gjennom hele romanen. Sammenhengene som åpenbarer seg underveis er ikke åpenbare, bortsett fra en kanskje som jeg så komme ganske tidlig. Tematikken rundt urolighetene i Irland interesserte meg, og jeg lot meg rive med av de litt sentimentale gjensynene som dukket opp etter hvert. 

Igjen er jeg imponert over hva Lucinda Riley får til. Plottet er godt og de historiske faktaene troverdige. Den eneste måten boken er tung er fysisk, ikke en roman du ligger og leser i solsengen, men en du gleder deg til å gå inn og lese, fordi du ikke får historien ut av tankene. - Gled deg!


Rekkefølgen på serien:

Den savnede søsteren (2021)


Andre bloggere om boken: My first, my last, my everything og Lillasjel 

fredag 28. mai 2021

Noen ord om Marguerite Duras sin bok Det materielle livet

Det var bloggeren Kleppanrova, som med sin omtale fristet meg til å låne Det materielle livet, skrevet av den spennende forfatteren, Marguerite Duras. Jeg har lenge ønsket å bli kjent med henne, siden hun stadig blir referert til i bøker jeg leser, og jeg til nå bare har lest Elskeren.

Fra bakpå boken:
Her er altså en bok uten begynnelse eller slutt, ei heller en midte. En bok midt imellom fiksjonen og dagboken, fragmentet og punktnedslaget, mellom dialogen og bekjennelsen, en bok mellom to leire, mellom Duras og Beaujour, mellom Duras og hennes tid, minner og syn på verden. En bok med flytende skrift der tekstene fremstår som innganger til å forstå Duras` vesen. 

Derav kommer den intense følelsen av intimitet med en forfatter og et forfatterskap, og dette inntrykket av å befinne seg, stilt ovenfor alle disse ulike fragmentene, i møte med et puslespill hvor sammenstillingen hjelper til å finne løsningen på gåten.


Marguerite Duras (1914-1996) var en politisk engasjert forfatter som levde for skrivingen. Denne boken byr på korte tekster, som kan minne om essays, bortsett kanskje fra at de er mer personlig enn et essay gjerne er. I løpet av lesingen av disse korte tekstene vil en bevandret Duras-leser kjenne igjen sentrale tema og karakterer fra Duras sitt forfatter- og kunstnerskap. Tekstene er selvbiografiske i større grad enn resten av forfatterskapet hennes.

Da jeg leste denne boken måtte jeg lese flere av stykkene på nytt, for enten traff det noe inni meg, som krevde omlesing, eller så sank innholdet lydløst og friksjonsfritt ned i meg, og jeg måtte lese igjen, med en gang, for å holde på denne eurekafølelsen, jeg ikke greide å sette ord på.

Det første stykket jeg dvelte lenge ved, var Nattens siste kunde, hvor hun kjører sammen med kjæresten sin til en begravelse. De må overnatte på veien, og vi hører om hvordan lysten for første gang blir tydelig for henne, og de elsker mange ganger. 

      Vi tok et rom som vendte ut mot elven. Vi elsket igjen. Vi kunne ikke snakke sammen lenger. Vi drakk. Han slo med kaldt blod. Ansiktet. Og visse steder på kroppen. Vi kunne ikke lenger nærme oss hverandre uten å være redde, uten å skjelve.

Når vi så blar om, og får høre hvilken begravelse de skal i, og hvordan hun dagen etter tar alvorlige avgjørelser for livet sitt, så var det nesten så jeg mistet pusten. Kjærlighetshistorien i dette stykket, resulterte i romanen Moderato Cantabile, og dette ble min neste roman av Marguerite Duras. En kort liten sak på 84 sider, med en litt pussig handling, men artig å ha lest etter å ha lært om hvilken sinnstilstand forfatteren var i, da hun skrev boken.

Duras skriver om sitt forhold til alkohol, om kunst, om minner, skam og mye mer, men i nesten alle stykkene går temaet skriving igjen, på en eller annen måte. I stykket som heter Mennene peker hun på forskjellen på heteroseksualitet og homoseksualitet, og tolker en kvinnes frigiditet, et tema jeg ikke har kommet borti i en roman/biografi før:

       Frigiditeten er det imaginære i begjæret hos en kvinne som ikke begjærer mannen som tilbyr seg for henne. Denne frigiditeten er knyttet til kvinnes begjær etter en mann som ennå ikke har kommet til henne, som hun ennå ikke kjenner. 

Gjennom denne samlingen av biografiske tekster kan jeg lese titlene på mange av utgivelsene hennes; Atlanterhavsmannen, Sommeren 80, India Song, Dødens sykdom, Lol Valèrie Stein, Smerten, Elskeren mfl. Jeg er ikke i tvil om at jeg skal forfølge denne interessen en stund til, for Marguerite Duras er absolutt en interessant kvinne å bli kjent med. 

Forlag: Transfer
Utgitt: 1987/denne utgaven 2019
Sider: 143
Kilde: Biblioteket

onsdag 26. mai 2021

Sommer av Ali Smith

Sommer er det avsluttende bindet i Ali Smiths romankvartett, som har fått navn etter årstidene. Vinter, Høst og Vår har jeg lest, og jeg hadde god grunn til å glede meg til Sommer. Smiths skråblikk på livet i Storbritannia, fylte meg igjen med gjenkjennelse og godt humør.

Forlaget om handlingen:
Det er februar 2020, og verden er i trøbbel. I Australia herjer voldsomme branner, i Kina har et mystisk virus blitt oppdaget, og i Brighton i England har seksten år gamle Sacha sine egne problemer. Den kverulerende og kyniske lillebroren, Robert, er et problem i seg selv. Foreldrene deres har også problemer, faren har for eksempel flyttet vegg i vegg sammen med sin unge kjæreste. Og alt dette foregår mens det virkelige sammenbruddet enda ikke har begynt.


Forlag: Oktober
Utgitt: 2020/på norsk 2021
Sider: 339
Kilde: Leseeksemplar



Sommer er IKKE en koronaroman, bare så det er sagt. I åpningsscenene sitter Sacha og skriver stil, mens moren Grace henger over skulderen hennes, og maser om kildehenvisninger. På denne måten gjør Hannah Arendt sin første opptreden i historien, noe som legger føringer for min videre lesning.

I denne romanen møter du igjen flere av karakterene fra de forrige bøkene i serien, men bøkene kan fint leses uavhengig av de andre. Romanen har mange handlingstråder, som etter hvert bygger opp til den felles historien. Klodens undergang er noe Sacha er opptatt av, og alle problemene hun ser tårnet opp angående dette, betyr mye mer for henne, enn at moren viser tydelige tegn til å begynne å surre. 

Ali Smith går ikke dypt inn i en tematikk, men vi sveiper innom overgangsalder, religion, SoMe, rasisme, politikk og ikke minst internerte hjemløse. Boken er bygget opp på en sånn måte, at flere ting hører vi litt om i begynnelsen, før det dukker opp igjen senere. 

       Jo lenger Sacha lever, jo mer utilregnelig innser hun at den er, arten hun tilhører. 
       Hun svarer på meldingen fra Mel.
       Hjerte-emoji. Kyss-emoji. Boksehanske-emoji. PANG-emoji. Ridder i skinnende rustning-emoji. Muskuløs arm-emoji. Hjerte-emoji.
      Hun kommer ikke på noen antirasistisk emoji. 
      Det fins sikkert massevis av rasistiske emojier, men ikke noe opplagt man kan sende til en som har vært utsatt for rasisme. 
      Hvorfor det?

Ali Smith leker med ord i denne romanen, "unettet" for eksempel, er noe som ikke har vært på internett. Eller en "formye" som er en formue, som er alt for mye. Romanen er i det hele tatt litt mer "leken" i forhold til de andre romanene i serien, kanskje preget av tittelen som var gitt på forhånd?

Går det an å være i utakt med tiden, eller å være noen andre? Handlingen tar oss med tett på menneskene som skildres, hvor samtiden og det tidløse blir belyst som to motpoler som hører sammen. 

Den litt fragmenterte handlingen fungerer godt, jeg blir fort fengslet av en ny handlingstråd, og leste fornøyd videre, hver gang jeg fant sammenhenger. Sommer ble en slukebok for min del, Ali Smith er som alltid en røst å lytte til, enten hennes karakterer uttaler seg om politikk, kunst eller motstandsarbeid.

Ali Smith imponerte stort, med denne avsluttende boken i sesongkvartetten. Romanen er velskrevet og innsiktsfull til tusen, samtidig som den tankefulle måten historien fortelles på, holder leseren fanget.
- Anbefales!

På bloggen Beathes bibliotek finner du en flott omtale, les gjerne den ☺