Leiligheten av Nora Szentivanyi

Forfatteren med det utenlandsk-klingende navnet Szentivanyi har bodd i Norge siden 1997. I fjor debuterte hun som forfatter med denne sterke, personlige skildringen av hvordan familien hennes har levd etter det store bruddet. Takket være Ingalills framsnakking av boken, nå bare dager før vi skal nominere til Bokbloggerprisen, fikk jeg med meg også denne.

Forlagets presentasjon:
Jeg vet ikke hvorfor de hadde det så travelt. Det var vel helt enkelt fordi båten skulle gå. De skulle reise med båt, en turistbåt på Donau. Og de var redde. De klarte ikke å organisere seg bedre.

I en liten leilighet i Budapest i 1970 pakker et ungt par livet sitt sammen. Alt de får med seg er spedbarnet sitt og en koffert. De flykter fra hjemlandet Ungarn, fra et system bygget på redsel. Barnets mormor blir igjen alene.

Leiligheten er mormorens historie, fortalt med sorg og avstand av det voksne barnebarnet, hvor det man vet og det man ikke kan vite om henne føyes sammen. Det er en roman om å leve adskilt fra de aller nærmeste, og om en flukt som for alltid vil prege livet til dem som dro – og til den som ble igjen.


Denne romanen skildrer detaljer fra livene til familien Szentivanyi gjennom fire generasjoner. Det hoppes frem og tilbake hele tiden, noe som i begynnelsen føles rotete, men etterhvert faller det hele på plass.

Rammen rundt historien er leiligheten som den forlatte mormoren ble boende i, i 50 år. Vi blir kjent med henne gjennom historier om Pølsemakeren, som morfaren ble kalt, og om Mekanikeren som hennes senere livsledsager het, og ikke minst alle besøkene hun etterhvert fikk av den utflyttede datteren og barnebarnet.

Jeg-personen er Norika, som var en 10 måneder gammel baby da foreldrene hennes tok henne med og flyktet til Vesten. Wien var første stopp, og senere Sverige. Når det ble mulig reiste hun tilbake til Budapest for å besøke mormor, som ble en gammel dame.

Romanen er lærerik og skildringene gir et historisk gufs tilbake til den tid visum var påkrevd, politi med steinansikter drev med kontroller av borgerne, og angiveri er dagligdags. Vi hører om frihetskampen i Ungarn i 1956 og om hvordan befolkningen fikk fem dager i frihet før russerne invaderte landet.

Jeg har møtt dem flere ganger. Jeg vet noe om hva menn med uniform kan gjøre med mennesker som ikke har uniform. Som bare har sine papirer. Sine søknader. Sin redsel.

Østblokken, systemet og diktaturene er borte, og angiveriet eksisterer kun som minner. For meg som vokste opp, lykkelig uvitende om alt dette og bare husker fragmenter fra barndommens nyhetssendinger, jeg fryder meg over å få lære mer. Dette er en knallgod roman, som får meg til å ville oppsøke andre historier rundt samme tema.

Leiligheten er en personlig roman som er nær uten å oppleves som utleverende eller navlebeskuende. Vi får fragmenter fra livene til tre generasjoner, fortalt samtidig, noe som gir et litt spesielt bilde av karakterene. Språket er skarpt, og forfatteren når helt inn i hjertet på meg, med denne historien.

Takk Ingalill for supert på-tampen tips!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2016

Sider: 215

Kilde: Biblioteket