To mennesker av Anna Munch

Etter å ha lest Selma Lønning Aarø sin flotte roman Hennes løgnaktige ytre, som handler om Anna Munch og Knut Hamsuns litt sære forbindelse, ville jeg lese en roman av forfatteren Anna Munch, som flere ganger er nevnt i Aarøs roman. To mennesker kom ut i 1897, samme år som Knut Hamsun anmeldte Anna Munch til politiet for stalking.

I To mennesker møter vi Sigrid Strøm, først som en ung enke som bor sammen med sin mor og sin lille gutt på 6 år. Leif Erlandsen holder foredrag i byen, som Sigrid hører på, og så fortumlet er hun når hun går derfra, at hun skriver til ham når hun kommer hjem. Neste dag kommer han på besøk til henne, før han drar videre.

Jeg holder af ham, tænkte hun. Han er min kamerat, og jeg er hans Venus consolatrice. Vi kan kanskje faa brug for hinanden engang. Men det haster ikke. Jeg er sund og sterk og fri. Ikke afhængig av noget menneske i verden.

I neste kapittel har det gått flere år. Leif Erlandsen er i Paris og skriver. Han strever med å få avsluttet romanen han holder på med, han er gammel og utslitt.

Sigrid Strøm har nå mistet både sin mor og sin sønn, og etter å ha vært syk en tid blir hun beordret av legen til å komme seg ut i verden. Hun reiser til Paris og vil oppsøke Erlandsen, som hun vet holder til der.

Resten av romanen er en opphopning av sørgelige misforståelser. Erlandsen er mottakelig for Sigrids tilnærmelser, men veksler på å oppmuntre og avvise henne. Hun er forvirret og i sin fortvilelse skriver hun brev til ham. De møtes tilfeldig, og han er hjertelig med henne, men det ligger alltid en misforståelse og lurer, og hun føler stadig at hun må uttrykke seg skriftlig til ham, noe han ikke kan fordra.

Noen fornøyelige skildringer av bohemlivet i Paris, hvor alt er fest og fjas og ingen ser ut til å bekymre seg verken om jobb eller penger, gir et levende bilde av hvordan kunstnerne levde. Sigrid reiser hjem, og ikke lenge etter reiser også Erlandsen hjem.

Vel hjemme fortsetter forviklingene, hun er desperat etter å få forklare seg, og er aldri fornøyd uten at hun har fått det siste ordet. Han derimot, leser ikke kortene eller brevene hennes, og blir ofte sint når de støter på hverandre tilfeldig i byen. En kveld legger hun seg inn på samme hotell som ham, og når han da vil komme til hennes rom om natten, holder hun døren låst og avviser ham.

I siste halvdel av boken reiser Sigrid til "Fjeldslottet", et høyfjellshotell hvor de bedrestilte tilbrakte mange uker av vinteren for å lade batteriene. Her bor en gruppe mennesker over lengre tid, og også Erlandsen dukker opp her. Problemene fortsetter, han misforstår hennes intensjoner, og hun krever å få siste ordet.

Hun var betaget, forfærdet, forvirret i sin tanke. Hun skønte bare: Han havde ikke læst, de var dybt, dybt nede i misforstaaelsernes afgrund; han trode, hun var gal, gal. Hun begyndte at gaa frem og tilbage i værelset, fortvilet, hun holdt haanden for øinene. Jeg holder det ikke ud, sa hun og blev ved at gaa, urolig og rastløs. Hun kunde hverken samle sig selv eller situasjonen. 

Det hele slutter med at Sigrid har reist fra Fjeldslottet og ned til bygden, og en dag hun skal gå opp i ly av mørket og få med seg de siste tingene sine, sklir hun på vei ned og vrikker foten. Hun setter seg ned, lent inntil en trestamme, og fryser ihjel før noen finner henne.

*******

Å lese To mennesker, var det jeg vil kalle en selsom opplevelse. Den er godt skrevet, hun får frem frustrasjonen både til Sigrid og Erlandsen på en overbevisende måte, uten å stemple noen av dem som gal (eller forelsket).
Boken jeg lånte på biblioteket er en utgave gitt ut på Aktieselskabet Biglers Forlag i 1897. Boken er flekkete og fæl og holdt så vidt sammen, men det var det nydelige språket som gjorde dette til en fin leseopplevelse. Jeg var nok preget av å ha lest Selma Lønning Aarø sin roman, og handlingen er grovt sett den samme, men det var en udelt positiv opplevelse.

Det var gøy å lese et eksemplar fra 1897

Et forlag fra fordums tid

Og et trykkeri som nok har gått inn til regjeringen som min mormor alltid sa

Med tanke på debatten rundt virkelighetslitteratur som har rast i høst, er det litt artig å se at akkurat den måten å skrive på, ikke er noe nytt. I To mennesker fra 1897 skriver Anna Munch om seg selv og sitt forhold til Knut Hamsun. For oss som har lest Aarø sin roman, som skal være lagt så tett opp til virkeligheten som mulig, så er det artig å oppleve hvordan de to romanene flyter over i hverandre.