P ust e pro ble m av Marita Liabø

Dette er ikke en bokomtale! Jeg har lest halve boken, og skummet meg gjennom de siste ti sidene, og det sier jo egentlig mye om hva jeg syntes om den.

Sånn introduserer forlaget boken:
Hedda skal tilbake på jobb etter sommarferien. Det skal bli ein fin haust. Ho skal vere full av energi og pågangsmot. Ho skal glede seg over alt ho har. Ho har eit godt forhold til kollegaer, og eit godt familieliv. Ho er ennå ung. Ho ser bra ut. Og ho drikk vel ikkje meir enn folk flest?

Vi møter Hedda og hennes fire små barn i en kjent hverdagssituasjon. Når hun henter de tre minste i barnehagen faller den ene gutten og slår seg. Hun finner deretter ut at hun har glemt nøklene til huset, og en lang historie om hvordan de endelig får kommet seg i hus begynner.



Deretter kommer mannen hjem, og Hedda drar på fest med kollegene sine. Det var vel når hun lå og spydde i naboens seng, at jeg ga opp, dette ble for banalt for meg.

For mange hverdagsproblemer, du vet de små utfordringene vi alle har flere eller færre av. Når hovedpersonen Hedda ikke gjør sitt beste for å gjøre livene deres  hyggelige, greier jeg ikke synes synd på henne. Alt er bare kaos, og kaoset starter med henne. Det er ikke mye dramatikk å spore, selv om hun dummer seg ut i øst og vest, så føles det ikke pinlig.

Historien blir aldri personlig, jeg føler ingenting for Hedda og barna lærer jeg ikke å kjenne. Boken engasjerte meg ikke i det hele tatt, og jeg måtte presse meg selv til å lese over halvparten av boken før jeg kastet inn håndkleet. Tematikken er interessant, de fleste av oss lever trygge og behagelige liv, og allikevel greier vi ikke å sette pris på dagene i livet vårt. Dette er en samtidsskildring å kjenne seg igjen i, men måten hun ramser opp hendelser uten særlig refleksjon eller antydning, gjør at det i mine øyne blir litt platt.

Andre som har skrevet om boken: Med bok og palett og Sukkerrør

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2014

Kilde: eBokBib