Krø av Didrik Morits Hallstrøm

En nygotisk grøsser fra verdens ende kaller forlaget boken, samtidig som de plasserer den i kategorien romaner. Jeg ønsket meg et lite grøss nå i mørketiden og lånte boken på eBokBib, med det håp at jeg ville få meg en liten skrekk i livet.

Siden jeg egentlig har innvilget meg en juleferie fra blogging, og heller ikke har lovet meg vekk ved å be om boken fra forlaget, så tar jeg litt lett på det denne gangen.

Forlaget om boken:
Adam, en eksnarkoman oslogutt, mottar et brev. Bestefaren Ingvald ligger for døden og vil ha ham til Krø; en forblåst øy på Vestlandet. 

Adam oppdager snart at Krø skjuler mer enn vrakrestene av en ødelagt familie. Hva finnes bak den skjulte døren i kjelleren? Hvem er skikkelsen som forfølger ham i WhiteWorld? Hva gjør man med venner som er lei av å være døde?

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 215

Kilde: eBokBib

I denne romanen blir mye nevnt og lite forklart. Adam har en død far som øyensynlig har vært fraværende hele hans liv. Hva som har skjedd med dette forholdet får vi aldri klarhet i, men det er hendelser med faren som avrunder historien. Bestefar er også veldig sær, uten at vi får noen forklaring på hva som ligger til grunn. Adam er en datanerd som er kjæreste med alenemoren Ylva. Ylvas sønn Dennis er kreftsyk, og Adam gjør en god jobb med å ta seg av og oppmuntre den syke gutten.
De linjene som handler om dette forholdet er hjertevarmende, og kjærligheten mellom Dennis og Adam er skildret på en troverdig og skjønn måte.

Mer enn det fikk jeg egentlig ikke ut av boken. Adam jobber som 3D-animatør, og på fritiden bygger han verdener på pc`en. "Skrekkdelen" av boken handler om WhiteWorld som han bygger opp og hvor bestevennen Christian, som har vært død i 10 år dukker opp. Han lover Adam å redde Dennis, men da må Adam bidra fra sin kant med å bygge ut denne verdenen.

Handlingen går inn og ut av WhiteWorld og virkeligheten, litt sømløst og til tider er han i begge verdene samtidig. Jeg har aldri spilt et dataspill i hele mitt liv, og kommer sikkert ikke til å gjøre det heller, så denne settingen var nok ikke den rette for meg.
Jeg likte måten forfatteren bygget opp karakterene, og ble glad i Adam og de andre. Det eneste som fra min side ble oppfattet som "skrekkelig" med denne romanen (som skulle være en grøsser) var all energien jeg brukte på å holde verdene fra hverandre, og henge med på handlingen.

Jeg har fremdeles lyst på et grøss, 

så kanskje noen kan anbefale 

meg en tittel?

Les gjerne Artemisia og Siljeblomst sine omtaler, siden de likte boken mye bedre enn det jeg gjorde.