Begravelsesriter av Hannah Kent tar oss med til Island på 1800-tallet

Det er noe spesielt med Island som gjør at både krim og historiske romaner får en egen stemning. Dere som likte Karitas kommer til å elske denne! Denne romanen er bygget på de faktiske hendelsene rundt Agnes Magnusdottirs henrettelse. Dette var den siste henrettelsen som ble utført på Island. Mer om dette kan en lese om, i forfatterens merknader.

Vi er altså på Island i 1829 og Agnes Magnusdottir dømmes til døden, sammen med to andre, for medvirkning til et brutalt dobbeltdrap. Før henrettelsen kan finne sted, blir hun innkvartert på den lille fattigslige gården til lensmann Jon Jonsson, hans kone og deres to voksne døtre. De er alle skrekkslagne over å bli tvunget til å åpne opp hjemmet sitt for en morderske, men den trange boligen gir ikke rom for slippe unna.
Agnes har bedt om å få den purunge hjelpepresten Thorvardur, som åndelig veileder i tiden frem mot henrettelsen, og han er en av veldig få som støtter Agnes når hun kommer til Kornså-gården.

Fattigdommen er enorm i dette samfunnet, og romanen skildrer familienes slit og hver enkelts nød på en fantastisk levende måte.

Når Agnes kommer til Kornså har bonden vært nødt til å ta ned innerkledningen i huset for å gjøre opp for gammel gjeld, så huset smuldrer sakte men sikkert opp. De fyrer med møkk, og lever nær sagt fra hånd til munn. Mette mager, personlig hygiene eller privatliv er det ikke snakk om, og nåde den som lar ilden slukke, da kan det gå lang tid før de får fyr på ovnen igjen.
På tross av dette kommer Agnes til et bedre sted enn der hun var først. Der lå hun lenket på fjøsgulvet, og ble både sultet og mishandlet. I hjemmet til Jon og Margret blir hun mottatt som et menneske. Hun blir vasket, klærne som er full av lus og annet utøy blir brent, og hun får nye. Deretter får hun sin seng, og det forventes at hun skal jobbe for kost og losji.

Historien til Agnes kommer frem litt etter litt, når hun prater med presten Toti, og andre som etterhvert snakker med henne. Noe kommer også frem når hun er alene og reflekterer over livet. På denne måten får vi også vite hva som var foranledningen til drapene hun er dømt til døden for, og hva som egentlig skjedde.
De som lærer Agnes å kjenne, håper etterhvert på at hun er uskyldig. Når hun får høre at Sigga har blitt benådet, blir hun veldig urolig, og det tennes nok et lite håp hos henne.

Begravelsesriter er en fantastisk skildring av dagligliv, strev og pine for de fattigste i et fattig land. Det at de kunne losjere drapsdømte hos en familie på denne måten, var helt nytt for meg, og ga en original vinkling til handlingen. Dette er en historie som setter tanker i sving, og jeg reflekterte mye for meg selv over hvor takknemlig jeg for livet mitt sånn som det er.
Språk og karakterbygging er helt på stell, og det er ikke noe som skurrer når jeg leser. I og med at Agnes drøyer så lenge før hun forteller, så holdes spenningen på plass.

Dette er en roman jeg virkelig anbefaler deg å lese!

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2012/på norsk 2014

Sider: 361

Kilde: Leseeksemplar