Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lòdz er en roman, men når det er sagt, så må jeg si at fremføringen minner om Manilahallen, som er et dikt. Til tross for den noen originale fremføringen, var det mye med romanen som rørte ved noe i meg.

Forlaget sier dette om boken:
To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende.
Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny?

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2014

Sider: 176

Kilde: Leseeksemplar

Til tross for at romanen er kort, rommer den mye. I den tynne handlingstråden følger vi søstrene Jenny og Solrun i sitt liv sammen med en morfar i nabohuset som ser dårligere og dårligere. I tilbakeblikk får vi historien deres, om en musikerfar fra Polen som tok med seg gitarene sine og reiste tilbake da jentene var små. Vi hører om hendelsene som tok fra dem moren deres, for ikke så veldig lenge siden, og vi hører om morfar Olvar, om støtten han gir Jenny når hun fortvilet prøver å ta seg av storesøster, som er narkoman.

I fjor haust flaug ein grågåsflokk over taket. Eg opna vindauget i kvistrommet mitt på vidt gap. Lente meg ut. Eg kjente dei på plogformasjonen. Ein stor flokk, fleire enn tretti individ. Fuglane forflyttar seg når kulda kjem. 
Dei skrik medan dei flyg.

Fascinasjonen for årstider og trekkfugler er tydelig i denne romanen, og det tilfører historien et velkomment snev av noe trygt. Historien er ikke utelukkende trist, for de to søstrene har opplevd mye fint sammen i barndommen, før mor døde og alt sammen raknet. Måten boken er skrevet på gir allikevel et trist preg, siden vi hele tiden får høre hva som egentlig skulle skjedd, hvis livet hadde vært godt.

Det er Jenny som er fortelleren i historien, og det er egentlig henne det handler om. Jenny som ikke gir opp storesøsteren, selv om suget etter narkotika får henne til å gjøre ting mot lillesøsteren som er vanskelig å forstå. Det er ikke lett å være pårørende og den eneste som kan passe på en narkotikamissbruker, og det er Jenny sin kamp for å greie å komme gjennom dagene med dette ansvaret, som er romanens tema.

Jeg må si meg enig med Groskro når hun sier at det er en fryd å lese nynorsk. Denne romanen hadde kanskje ikke fått det poetiske språket som gjør boken så fin, hvis den hadde vært skrevet på bokmål. Lena, Artemisia, Silje, Åslaug, Tone og Frøkenflink har også skrevet fine omtaler av boken, så stikk gjerne innom dem også hvis du er i stuss om dette er boken for deg.

Jeg anbefaler i alle fall romanen på det varmeste!