Det gule bladet, den svarte pupillen - diktdebut av Katrine Heiberg

Utfordringen i Anitas diktlesesirkel for mars er å lese en debutant. For meg ble det en utfordring å finne en debutant, men etter et søk på eBokBib fant jeg Katrine Heiberg og hennes debutbok fra 2018.

Forlaget om diktsamlingen:
Det gule bladet, den svarte pupillen er en samling dikt om språk og ensomhet, fellesskap og frihet. Gjennomgående reflekterer diktene over hvor frie vi egentlig er når vi trer inn i språket eller velger en livsvei. Forholdet mellom avsondrethet og fellesskapsfølelse tematiseres og formuleres på ulike måter, i et språk som forener bilde og tanke, poetisk lek og meningsdannelse.

Heibergs dikt veksler mellom bortvendthet og henvendelse, og balanserer mellom strenghet og følelse, villskap og sårbarhet. Det lyriske jeg-et er hengitt til verden, men i beskrivelsene av verden finnes en lengsel etter noe annet, og en egenrådig vilje som krever konfrontasjon, lidenskap og ærlighet.



Så var det meg og dikt igjen da... De som kjenner meg vet at mange av mine tilnærmelser til dikt ender med at jeg nynner "jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til". Denne gangen begynte jeg uten forventninger og hadde allerede før jeg startet, bestemt meg for å lese boken to ganger før jeg skulle prøve å si noe fornuftig om diktsamlingen.

   når jeg åpner munnen forsvinner jeg
   i alt som er sagt
   når jeg tier tar verden meg i besittelse
   tankene formerer seg som en epidemi

Lyset, dagene, ordene, ensomheten. Hva skjer i øyeblikket? hvorfor misforstår jeg så ofte? I løpet av disse 54 luftige sidene blir vi kjent med et menneske som beskytter seg selv ved å holde avstand. Fellesskap oppfattes som truende, "å snakke er en lidelse" den som forteller foretrekker å være stum og avsondret fra andre.

Note to self:" les alltid diktsamlinger to ganger! Ikke ordene men setningene og deres sammensetning blir for meg ofte uforståelig. Jeg forventer å nikke gjenkjennende til stemninger, tanker og følelser, men ikke så rent sjeldent ser jeg ut som et spørsmålstegn.

Etter å ha jobbet litt med Katrine Heibergs diktsamling klarte jeg å skille ut stemningen, og bekreftet overfor meg selv at dette handler om utenforskap og ensomhet. Jeg nøt noen av setningene, og kjente meg igjen i noe, men jeg fant ingen utvikling i teksten som førte frem til noe, til det er setningene/diktene for fragmentert for mitt hode. Allikevel ble dette en mer positiv opplevelse enn årets første bidrag til Anitas diktlesesirkel, så dette går rette veien ☺☺☺

   det hender at jeg slutter å lytte
   til samtalen og heller tenker
   det er tryggere å stå utafor
   enn å være med og oppdage
   at jeg er utafor
   jeg blir ikke kvitt denne slutningen 
   jeg er gjennomsiktig, men kan ikke tilgis

Natt - ny spennende krim av Bernard Minier

Julian Hirtmann er tilbake! Dere som har lest de forrige bøkene i serien er nok klar for en dose grøss igjen. Det er litt uvant og litt gøy når en fransk forfatter starter sin nyeste krim på Bergensbanen, denne må du få med deg!

Forlaget om handlingen:
Den norske kriminalbetjenten Kirsten Nygaard etterforsker mordet på en av offshorebasens teknikere. Under oppropet om bord mangler én mann. I kahytten hans oppdager Kirsten Nygaard en bunke fotografier og noen dager senere har disse bildene brakt henne til Frankrike og Martin Servaz.
Den savnede heter Julian Hirtmann, en seriemorder Servaz har jaktet i en årrekke og det underlige er at Servaz selv er avbildet på flere av fotografiene man har funnet. Det kan se ut som om noen følger etter ham. 

Natt er en fin fortsettelse av historien om den litt reduserte politietterforskeren Martin Servaz og massemorderen Julian Hirtmann. Er du opptatt av kriminalhistorien som ligger til grunn, og oppklaringen av mordet som den norske etterforskeren er satt på, så vil du gjerne føle på at dette forsvinner i alt det andre.

Historien er til tider spennende, men den kritiske leser vil nok kjenne på at plottet er i overkant intrikat. Du må være villig til å svelge noen kameler underveis, men godtar du enkelte detaljer som på meg virket lite troverdig, så får du noen underholdende timer med Yngve Bervens eminente innlesing.

De siste par timene tar spenningen seg kraftig opp, forviklingene Martin Servaz har rotet seg inn i tar over hele handlingen, og leseren blir revet med. Det norske politiets ambisjoner om å oppklare mordet på teknikeren på plattformen er helt glemt, men handlingen har allikevel mål og mening. Jeg håper Minier rydder litt i plottet sitt til neste bok, for det blir en neste bok, det vitner den formidable cliffhangeren i Natt om.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 16:17:32

Kilde: Lytteeksemplar

Serien i rekkefølge:

- Hvis helvete var av is

- En sang for druknede sjeler

- Ikke slå av lyset

- Natt

På stedet mil av Ali Smith - en 1001 bok

I Elidas lesesirkel 1001 bøker du må lese før du dør, er utfordringen i mars å lese en kvinnelig forfatter. Mitt valg falt på en favorittforfatter, skotske Ali Smith som ga ut På stedet mil i 2011. Boken som har den noe kryptiske originaltittelen There but for the, kom på norsk året etter, og var lett å få tak i på biblioteket.

Fra bakpå boken:
I et middagsselskap i Londons hippe øvre-middelklasse-forstad Greenwich reiser Miles Garth seg fra bordet, går ovenpå, og låser seg inne på et av rommene. Der blir han. Han er den mystiske gjesten som aldri går. Den fortvilte vertinnen vil ikke ødelegge døra, men skriver om saken i sin faste avisspalte, og snart samles en fascinert folkemengde utenfor huset. 

Miles er blitt Milo og har fått kultstatus. Han har satt i gang noe som ingen vet hva betyr. Men gradvis får leseren innblikk i små, nesten usynlige hendelser fra livet hans tidligere, som har dreid andres liv i en ny retning.




Tittelen på denne romanen gir egentlig ikke mening, verken på norsk eller engelsk, men etter jeg hadde lest bokens 285 sider, ga det litt mening allikevel.

Historien fortelles ved hjelp av samtaler som karakterene har sammen. Miles er den det hele dreier seg rundt, men vi blir også kjent med Genevieve som eier huset Miles har forskanset seg i, med Anna K. som prøver å hjelpe henne å få Miles ut, med den veslevoksne "jentungen" og flere andre.

Anna K. kjente Miles helt flyktig en gang for tjue år siden, og på forespørsel fra Gen tilbyr hun seg å forsøke å få Gens "ugg" (uønsket gratis gjest) i tale. Brooke som jentungen heter, er datter av et vennepar av Gen og mannen, og hun henger seg på Anna. Ordspillet som innleder bekjentskapet med Brooke, er bare begynnelsen på en leken harselas med ord.

Her snakkes det vidløftig om begreper og metaforer, om optimal ordlengde, rim og verseføtter, spørsmål og retorikk, definisjoner, stenografi og oversettelsesproblemer. Ved hjelp av dialoger som kan være dype som  avgrunner og grunne som den platteste vits, bygges historien opp med språk og tekst som bindemiddel. Faktum er... begynner og avslutter romanen, og flere ganger starter kapitlet med det var en gang... 

Hva vil skje om du bare låste en dør og sluttet å snakke? Time etter time etter time uten ord. Ville du snakke med deg selv? Ville ordene bare slutte å ha noen funksjon? Ville du miste språket helt og holdent? Eller ville ordene bety mer, ville de begynne å bety i alle retninger, i storm og salto, som et kaotisk fyrverkeri? Ville de yngle som forsømt planteliv? Ville du bli overgrodd i hodet av alle ordene du har der inne, alle ordene som taust har frødd seg eller gått i dvale? Ville din egen taushet gjøre andre ting mer støyende? Ville alt det du har glemt og som har avleiret seg der inne, velte opp og rase ned over deg?

Denne romanen inneholder sjeldent mange "bank bank vitser", og til og med en limerick om en dame fra Norge. Som du sikkert skjønner, dette er en leken historie, som dog krever litt av sin leser. Jeg måtte stoppe opp noen ganger, og lese enkelte setninger høyt, noe som kunne gi utslag i fnising og beundring av hva Ali Smith greier å ta på kornet.

Primærhandlingen er enkel og kanskje ikke så realistisk i På stedet mil, men leser du mellom linjene får du mange tankevekkende blikk på samfunnet, hvordan vi mennesker oppfører oss mot hverandre og hva hver i sær kan gå rundt å tenke på.
Anbefales!

Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson

Jeg lar meg lett begeistre når jeg leser, og noen bøker fører til at jeg får et akutt behov for å følge opp med noe annet. Mitt første møte med Bergsveinn Birgissons forfatterskap var Veien til livsvannet, og på denne boken hadde forlaget trykket den kjente etiketten som henviser til en tidligere suksess. Den boken som de fleste kjenner ham på, er altså Svar på brev frå Helga.

Fra bakpå boken:
Ein tilårskomen sauebonde svarar på brevet frå elskarinna som bad han flytta med henne til byen ein gong i tida. Det har teke lang tid å svara, og det er mange val som må svarast for. Han flettar slarv frå bygdelivet inn i saftige forteljingar om det han kallar paringstida i livet sitt. Gamal kjærleik og erotiske minne blandar seg med soger om gløymde lik, lågføtte vêrar og dagen då Farmall-traktoren kom. Svar på brev frå Helga, er historia om det livet som aldri vart realisert og dei vala me tek. Om den tapte kjærleiken, men også om ein tapt kultur, slik me ser han gjennom auga til sauebonden Bjarne. 

Til tross for at jeg vil prøve å begrense skrivingen min, og la vær å skrive om disse "oppfølgingsbøkene", så må jeg bare si noen ord om denne romanen som kom ut i 2012.

Jeg var høyt oppe da jeg var ferdig med Veien til livsvannet, for det er noe av det beste jeg har lest, så da jeg uten tanke for annet enn at jeg ville ha mer, satt meg ned med Svar på brev frå Helga, opplevde jeg litt utfordringer i starten.

Jeg leste de første sidene, kom etterhvert over det at boken er skrevet på nynorsk, og ristet på hodet av meg selv som ble skuffet over at romanen er et brev. (ikke glad i brevromaner). Som sagt, litt humper i begynnelsen her, men.... så begynte det hele å gli. Jeg danset videre, nøt musikken i teksten, og sukket henført til de vakre historiene som skrives frem.

Handlingen tar oss med tilbake i livet til bonde og ettersynsmann Bjarne Gislason på Kolkustad. Vi er på Island i en tid hvor ungdommen gjerne valgte vekk landsbygdas traurige slit, mot "sivilisasjonen" i Reykjavik. Men, hva er sivilisasjon, hva er utvikling, og hva er best for mennesket? Disse spørsmålene stiller den godeste Bjarne seg, og selv en byjente fra Bergen, kjenner at svarene på disse spørsmålene er viktige.

Det er med vemod jeg tenker på den stakkars Helga, som endelig strakte sin hånd ut til Bjarne, og som så lenge gikk og ventet på svar. Kjærlighetshistorien deres er vakker som hvitveis om våren, og historien er så sanselig fortalt at en leser med hele kroppen.

Jeg likte godt skildringene av Bjarnes turer til Reykjavik, hvor han sammenligner det byen gjør med menneskene, med fugler:

Det kunne vel kanskje vera bra nok å bu i ein by, om berre ikkje så mange vart keidsame av å bu der. Til og med endene på Tjørna, som får alt opp i nebben på seg, misser glansen og personlegdomen sin. Då eg fòr på vegner av Samyrkelaget til Reykjavik og rusla ned til Tjørna, såg eg at fuglane stelte seg annleis der. Dei har ikkje den undringa eller leiken som fuglar i natura har. Endene i Tjørna har vorte heilt som folket, dauvlege snyltarar som rivst og bitst om det som vert kasta til dei. 

Romanen har ikke et kjedelig øyeblikk, nynorsken er lett å lese, også for oss bergensere (og andre som ikke bruker nynorsk) De filosofiske idèene som luftes setter leseren i en tankevekkende tilstand som det er godt å være i.

Boken var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2012, og i disse dager er det Veien til livsvannet vi heier på, til samme gjeve pris.

Den lille romanen på 109 sider anbefales på det varmeste ☺

Oppsummering av lesemåneden februar

Det er skuddårsdagen i dag, kjenner jeg noen jenter som har fridd eller? Etter en vinter hvor gradestokken har vist massevis av plussgrader, fikk vi (endelig) i slutten av februar litt snø. Jeg har akt, laget snømann og kastet snøball, et par dager nå, og fryder meg over litt snø til barna, men ikke nok til at det blir kaos på veiene.

Når jeg nå studerer leselisten min, ser det ikke ut som at jeg har gjort annet enn å sitte inne å lese ☺


Dette har jeg lest i februar:

1. Ravn Lanesskog - Fridtjof Hansens dagbok - 5
2. Chimamanda Adichie - En halv gul sol - 4
3. K. Engelstad - Mitt liv med Napoleon - 4
4. Tove Alsterdal - Blindtunnel - 5
5. Vidar Sundstøl - Oseberg - 3
6. Jan Kjærstad - Oppdageren - 4
7. Ellen Rømming - De ufullendte - 6
8. Jesmyn Ward - Syng gravløse syng - 3
9. Haruki Murakami - Drapet på kommandanten II - 5
10. Yrsa Sigurdardottir - Dukken - 4
11. Tove Alsterdal - Kvinnene på stranden - 4
12. Erlend O. Nødtvedt - Slekter - 4
13. Vidar Sundstøl - Ravnene - 5
14. Bernard Minier - Natt - 4
15. Alex Michaelides - Den tause pasienten - 5
16. Bergsveinn Birgisson - Reisen til livsvannet - 6
17. Finn Junker - Praksis - 5
18. Ali Smith - På stedet mil - 4
19. Bergsveinn Birgisson - Svar på brev frå Helga - 5

Krim/thriller: 5

Romaner: 12

Essay: 1

Dikt: 1

Sjokket over at jeg ikke hadde lest en eneste krim i januar, fikk meg til å ha fokus på krim denne måneden. Det førte til gjensyn med kjente forfattere, noen svarte til forventningene, mens et par av dem bød på litt svakere krim enn vanlig. 

Jeg har lest 1001-boken min fra Afrika som planlagt, og også vært i forkant med utfordringen for mars.

Kortlisten til Bokbloggerprisen er offentliggjort, og i mars starter samlesingen av de ni bøkene. Jeg har lest fire av dem fra før, og har lånt to av titlene, så de ligger klar.

I februar har jeg i tillegg til å lese gjort dette: Vært på Lyttelos to ganger, dette er et flott gratistilbud fra biblioteket, med timeslange foredrag hvor deltageren lærer seg å lytte til klassisk musikk. 

Jeg har vært på Nordlyskonsert, noe som var mye mindre fantastisk enn det høres ut som. Jeg var og så Jon Fosses stykke Namnet på DnS, og uken etter var jeg tilbake på DnS og så Cabaret, to teaterstykker jeg likte godt.

Jeg har vært på foredrag med Marta Breen og deltatt på Bergen kvinnesaksforenings arrangement om seksualitet i det offentlige rom. Bergen Offentlige Bibliotek har mange gode tilbud til brukerne sine, og midt i måneden var jeg på opera på biblioteket, og fikk høre Beate Mordals vakre stemme, som førte til at jeg kjøpte meg en billett til Mozarts opera La Clemenza de Tito som settes opp i Grieghallen i mars.
En tur innom en utstillingsåpning på KODE ble det også tid til, og måneden ble avsluttet på Bok og Bar, hvor Bergsveinn Birgisson lanserte Reisen til livsvannet. På bildet ser dere meg på min aller første tur på bysykkel, på vei til kino for å se The lighthouse, (som ikke var så skrekkelig som jeg hadde håpet på). Etter å ha lest gode ord om serien Heksejakt, begynte jeg å se på den i går, så jeg var temmelig irritert da jeg gikk å la meg. 

Har du lest noen av de bøkene jeg har lest? 

kanskje vi har forskjellig terningkast? 

Lykke til med neste lesemåned ☺

Slekter dikt av Erlend O. Nødtvedt

Det tok litt tid før jeg forsto at jeg alltid måtte lese diktsamlinger to ganger. Nå har jeg også funnet ut at det kan lønne seg å lese om diktsamlingen "in question" også, for å komme godt under huden på dikt og forfatter. Erlend O. Nødtvedt er en kjent figur i Bergen, og vi som trakterer Hovedbiblioteket ser ham der, i tillegg til litterære scener og museumsåpninger.

I Slekter setter forfatteren seg selv som probant, eller hovedperson i sitt eget slektsforskningshjul. For det er slektsforskning som danner bakgrunnen for diktene i denne boken. Vi lærer ikke hvordan dette skal gjøres, men mye om hva som kan komme frem når en går sin egen, eller andres slekt nærmere i sømmene.

Resultatet har blitt et personlig (men ikke privat) stykke litteratur, til glede og undring for leseren. Her lekes det med form og innhold, for ikke en side fremstår som lik en annen. Jeg ser gjentatte linjer med ett ord på hver linje, eller linjer hvor ordene er stykket opp og strødd utover. Noen dikt er skrevet som kremmerhus mens noen har en swung på seg, men alle diktene sier noe om slekten, Nødtvedtslekten altså.

Her må det leses med oppmerksomhet og tilstedeværelse, for at meningen skal tre frem. Avslutningsvis presenteres vi for femten dikt formet som, det jeg først tok for å være vinglass, men viste seg å være urner. Diktsyklusen heter da også Urnelund, og diktene forteller en spennende historie.

Da jeg leste Gro Jørstad Nilsens bokomtale i BT, fikk jeg hjelp til å legge merke til den norrøne stilen, til de bibelske uttrykkene og de latinske ordene som noe av teksten er preget av. Jeg hadde stor glede av å fordype meg i Erlend O. Nødtvedt sin Slekt(er), dette er leken poesi fremstilt på en estetisk vakker måte - anbefales!

Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgisson

De nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris ble offentliggjort for litt siden, og "alle" fikk øynene opp for islandske Bergsveinn Birgisson. I kveld er han å treffe i Bergen, hvor beundrerne kan oppleve ham i samtale med Erlend O. Nødtvedt. Jeg slukte boken i en jafs, bedre litteratur enn dette skal du lete lenge etter!

Forlaget om handlingen:
Året er 1784. Et heftig vulkanutbrudd har vedvart på Island et helt år. I København vurderer styresmaktene hva som skal gjøres med innbyggerne, om de arbeidsdyktige skal overføres til Danmark for å jobbe i fabrikker. En dansk representant, Magnús Árelíus, er kommet til Island for å vurdere nasjonens tilstand, før beslutning blir tatt. I opplysningstidens ånd skal han også måle opp Island med nytt måleutstyr. Men ekspedisjonen tar en uventet vending når han blir kjent med islendingene og innser at virkeligheten kanskje er mer komplisert enn hans måleutstyr antyder - særlig i nord, på Strandir, der det hellige livsvannet renner.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2020

Sider: 282

Kilde: Leseeksemplar

Det sitter langt inne å kalle en roman en perle, men Reisen til livsvannet fortjener betegnelsen, det er det ikke tvil om.

Aller først befinner vi oss på Island i distiden, årene før det som i denne romanen er nåtid. Her opplever vi lange og kraftige vulkanutbrudd som forårsaker lammende askeskyer og ildmørje. Her er sandrøyk, brennhet damp og vannflom, Hekla og Katla brenner, og menneskene som forsøker å holde liv i buskap og grøde, blir i tillegg utfordret av havis og streng kulde.

Matmangelen er altomfattende og folk er i dårlig forfatning, etter år med pest, skjørbuk, dysenteri og kopper. I sin fortvilelse forbanner de Gud, og ikke minst styresmaktene i København som fortsetter å kreve inn skatter og pålegge dem forbud, som gjør at de ikke får drive handel med utenlandske fartøy, som oppsøker landet.

Den innledende delen leses av meg som godt skildret sakprosa, mens vi i andre del får en hovedperson å forholde oss til. Vi befinner oss nå i København, til lyden av hovslag og hestevogner, vi lukter tranlampene, ser lystige gledespiker og fjonge menn med hvitpudrede parykker.

Etter de livstruende forholdene på Island føltes det først som en lettelse å ankomme danske forhold, men etter å ha bivånt hvordan stiftamtmannen og andre med makt vil herje på denne øyen som de ikke forstår seg på, blir jeg raskt svett igjen. De vurderer å legge ned hele øyen, men før de bestemmer seg for å hente hjem til Danmark alle arbeidsføre mennesker (og la resten blir igjen), sender de Magnus Arelius nordover. Han skal intervjue menneskene og høre om de villig lar seg forflytte, samtidig som han skal måle opp landet, og ta med seg hjem kuriositeter.

Vår reise nord til Strandir er som en ekspedisjon inn i praeteritum, for hva tidsregning angår, er folk her fremdeles i den gamle julianske stil og forsøker å holde regning med dagene ved hjelp av primstaver, hvilket aldeles ikke er i overensstemmelse med pave Gregorius` korrekte tidsregning. 

Normalt sett så er jeg ikke glad i historier som forteller en reise hvor hovedpersonen skal overvinne den ene utfordringen etter den andre, men Reisen til livsvannet fremstår som så mye annet enn en strabasiøs fottur. Arelius er en vitenskapsmann, og støtter seg til moderne tenkere som filosofen Descartes, naturforskeren Linnè, matematikeren Kepler, historikeren Gerhard Schøning og flere med dem.

Etterhvert som han blir kjent med menneskene og skikkene på denne øyen utvikler han et annet syn på sin rolle, og egentlig også et mer nyansert livssyn. Han kommer tett på naturen og via bihistorier som følger hele romanen, får leseren også et bilde på hvor sammensatt vi mennesker er.

Språket Bergsveinn Birgisson bruker er fantastisk, han bruker liksom ikke ord, men sanselige bilder som virkelig får meg til å føle at jeg er tilstede. Ofte føles introduksjonen av spøkelser i en tekst, som et virkemiddel forfatteren har brukt, men i denne historien er det helt naturlig fremstilt.

Dette er en slukebok, det er det ikke tvil om, i tillegg til å ha kost meg med en spennende historie, har jeg lært mye nytt om Island og islendernes forhold til sine dansk-norske okkupanter på 1700-tallet. De historiske fakta som forfatteren har bygget romanen sin på, sier han litt om helt på slutten, men vent med å google dette til du har lest boken, så beholder du spenningen til siste side.
(har du lyst å se bilder fra min tur til Island i 2017 så kan du klikke her)

Gratulerer med nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris Bergsveinn Birgisson! håper inderlig du vinner ☺ Gleder meg til å høre mer om boken din i kveld.