Det er lenge mellom hver gang jeg blir lokket til å lese noveller, men en fridag alene på hytten valgte jeg meg Elskarane mine (som en liten pause fra mursteinen jeg holder på med) Skal si Øyehaug er i storform med denne samlingen av korte, men handlingsmettede historier.
To menn bryt ut av fengsel og har planlagt å overleve på bær, sniglar og kumjølk, men veit ikkje at dei lir av kuskrekk. Ei kvinne sit i kø utanfor Marc Jacobs-butikken då ho trur ho blir vitne til sitt andre mord for året. Nokre skatteoppkrevjarar fortvilar over tilstanden til gardane som ligg under den store blåisen på 1700-talet, mens ei kvinne strevar med dagsopplegget sitt med elleve elskarar.
I novellesamlinga Elskarane mine er prosaen uføreseieleg og rik. Det underlege vender seg mot det nære, og om kjærleiken er størst av alt, finst det likevel eldgamle, einsame hjarte kledd i spindelvev murt inn i stolpar i kyrkjer, og ein lengt som ein kan undre seg på om faktisk er bitte litt større. Elskarane mine er eit nytt kvantesprang i forfattarskapet til Gunnhild Øyehaug.
Den første novellen er bare på en side, men den gjorde inntrykk og satt virkelig stemning for den videre lesningen.
Med bilde av to rømlinger som vurderer å fjernmelke en ku på netthinnen, stupte jeg inn i et fordypningsstudie av bringebæret. Videre, kast i kast via 1700-tallets nød til mysteriet med noen skinnstøvletter og en såpefabrikk.
Mamma, dette er tøys, sa eg til henne som barn, ja, ok, det kan ikkje vere dei, sa ho og lo. Då eg sa dette, var det heilt stille i salen. Slik det berre kan vere stille når ei stor mengde menneske ikkje reagerer. Det er lyden av kollektivet som samlar seg i eit ingenting. Det er lyden av ein strek ut i lufta.
Men når mamma lo, var det som om det strøymde såpebobler ut av munnen på henne.
Novellene er full av magi, i Situasjon setter Regndråpepreludiet meg helt ut, men heldigvis fikk Tarmsystemet meg til å le godt like etterpå. Jeg fikk virkelig kjørt meg med denne novellesamlingen, som stadig holdt meg i en undrende følelse av vantro.
Elskarane mine er leken og absurd, og absolutt verdt å sette seg ned med. Filosofiske betraktninger en kan grunne litt over finnes det mange av: Kva er det relative med Einsteins relativitetsteori? Eller du kan trøste deg med at Alle mister hovudet til slutt.
Stemningen, den lekne humoren og skrivemåten i disse 15 novellene er fellesnevnere som gjør samlingen til en fullkommen helhet, for handlingen i novellene er så forskjellig som de kan bli.
Jeg anbefaler gjerne Elskarane mine videre ⚅
Forlag: Kolon
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar