Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgisson

De nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris ble offentliggjort for litt siden, og "alle" fikk øynene opp for islandske Bergsveinn Birgisson. I kveld er han å treffe i Bergen, hvor beundrerne kan oppleve ham i samtale med Erlend O. Nødtvedt. Jeg slukte boken i en jafs, bedre litteratur enn dette skal du lete lenge etter!

Forlaget om handlingen:
Året er 1784. Et heftig vulkanutbrudd har vedvart på Island et helt år. I København vurderer styresmaktene hva som skal gjøres med innbyggerne, om de arbeidsdyktige skal overføres til Danmark for å jobbe i fabrikker. En dansk representant, Magnús Árelíus, er kommet til Island for å vurdere nasjonens tilstand, før beslutning blir tatt. I opplysningstidens ånd skal han også måle opp Island med nytt måleutstyr. Men ekspedisjonen tar en uventet vending når han blir kjent med islendingene og innser at virkeligheten kanskje er mer komplisert enn hans måleutstyr antyder - særlig i nord, på Strandir, der det hellige livsvannet renner.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2020

Sider: 282

Kilde: Leseeksemplar

Det sitter langt inne å kalle en roman en perle, men Reisen til livsvannet fortjener betegnelsen, det er det ikke tvil om.

Aller først befinner vi oss på Island i distiden, årene før det som i denne romanen er nåtid. Her opplever vi lange og kraftige vulkanutbrudd som forårsaker lammende askeskyer og ildmørje. Her er sandrøyk, brennhet damp og vannflom, Hekla og Katla brenner, og menneskene som forsøker å holde liv i buskap og grøde, blir i tillegg utfordret av havis og streng kulde.

Matmangelen er altomfattende og folk er i dårlig forfatning, etter år med pest, skjørbuk, dysenteri og kopper. I sin fortvilelse forbanner de Gud, og ikke minst styresmaktene i København som fortsetter å kreve inn skatter og pålegge dem forbud, som gjør at de ikke får drive handel med utenlandske fartøy, som oppsøker landet.

Den innledende delen leses av meg som godt skildret sakprosa, mens vi i andre del får en hovedperson å forholde oss til. Vi befinner oss nå i København, til lyden av hovslag og hestevogner, vi lukter tranlampene, ser lystige gledespiker og fjonge menn med hvitpudrede parykker.

Etter de livstruende forholdene på Island føltes det først som en lettelse å ankomme danske forhold, men etter å ha bivånt hvordan stiftamtmannen og andre med makt vil herje på denne øyen som de ikke forstår seg på, blir jeg raskt svett igjen. De vurderer å legge ned hele øyen, men før de bestemmer seg for å hente hjem til Danmark alle arbeidsføre mennesker (og la resten blir igjen), sender de Magnus Arelius nordover. Han skal intervjue menneskene og høre om de villig lar seg forflytte, samtidig som han skal måle opp landet, og ta med seg hjem kuriositeter.

Vår reise nord til Strandir er som en ekspedisjon inn i praeteritum, for hva tidsregning angår, er folk her fremdeles i den gamle julianske stil og forsøker å holde regning med dagene ved hjelp av primstaver, hvilket aldeles ikke er i overensstemmelse med pave Gregorius` korrekte tidsregning. 

Normalt sett så er jeg ikke glad i historier som forteller en reise hvor hovedpersonen skal overvinne den ene utfordringen etter den andre, men Reisen til livsvannet fremstår som så mye annet enn en strabasiøs fottur. Arelius er en vitenskapsmann, og støtter seg til moderne tenkere som filosofen Descartes, naturforskeren Linnè, matematikeren Kepler, historikeren Gerhard Schøning og flere med dem.

Etterhvert som han blir kjent med menneskene og skikkene på denne øyen utvikler han et annet syn på sin rolle, og egentlig også et mer nyansert livssyn. Han kommer tett på naturen og via bihistorier som følger hele romanen, får leseren også et bilde på hvor sammensatt vi mennesker er.

Språket Bergsveinn Birgisson bruker er fantastisk, han bruker liksom ikke ord, men sanselige bilder som virkelig får meg til å føle at jeg er tilstede. Ofte føles introduksjonen av spøkelser i en tekst, som et virkemiddel forfatteren har brukt, men i denne historien er det helt naturlig fremstilt.

Dette er en slukebok, det er det ikke tvil om, i tillegg til å ha kost meg med en spennende historie, har jeg lært mye nytt om Island og islendernes forhold til sine dansk-norske okkupanter på 1700-tallet. De historiske fakta som forfatteren har bygget romanen sin på, sier han litt om helt på slutten, men vent med å google dette til du har lest boken, så beholder du spenningen til siste side.
(har du lyst å se bilder fra min tur til Island i 2017 så kan du klikke her)

Gratulerer med nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris Bergsveinn Birgisson! håper inderlig du vinner ☺ Gleder meg til å høre mer om boken din i kveld.

Fluktruten - ny krim fra Island av Arnaldur Indridason

Indridason sies å være den meste populære forfatteren på Island, han har vunnet mange priser for sitt forfatterskap, noe som kanskje bekrefter dette. Han har flere serier, og det er serien om Erlendur Sveinson som først fikk meg oppmerksom på forfatteren. Fluktruten er den tredje boka i den andre serien til forfatteren, hvor etterforskerne Flovent og Thorson har de ledende rollene.

Forlaget om boken:
Krigen har kommet til Skandinavia. I Petsamo i Finland, helt ytterst ved Barentshavet, venter en ung kvinne på at forloveden skal komme fra København. Den unge paret planlegger å reise hjem til Island med skipet Esja. Men forloveden dukker aldri opp på møtestedet, og kvinnen blir tvunget til å reise alene. Da hun stiger i land på Island, kryr det av amerikanske soldater i gatene.

Våren 1943 blir et lik skylt opp på stranden ved Nautholsvik. Et annet sted blir en ung mann grovt overfalt av amerikanske soldater. Samtidig forsvinner en ung kvinne som har tilbrakt mye tid med amerikanske soldater. I etterforskningen av de tilsynelatende ulike sakene blir Flovent og Thorson satt på sitt livs største prøve.


Fluktruten er en stemningsfull og "nedpå" krim, som er rask å lese til tross for at handlingstempoet føles rolig. Historien flettes sammen av 3-4 deler, hvor to av dem møtes sånn tidsmessig mot slutten. Skriveteknikken virket litt forvirrende på meg, for det går ikke tydelig frem hvem som er fortellerstemmen til en hver tid. Som vanlig går det seg til når det store bildet materialiserer seg, og romanen fremstår som mer velskrevet enn forvirrende.

Vi starter helt nord i de krigsherjede områdene i Petsamo, hvor 260 islendere skal fraktes det siste stykket med båt hjem til Island. Vi hører også om København i tiden før og under krigsutbruddet, men mesteparten av handlingen foregår på Island. Soldatene setter sitt preg på hovedstaden og områdene rundt, deres samkvem med lokalbefolkningen skildres på en troverdig måte, som gjør at leseren føler tilstedeværelsen.

Når det dukker opp et lik på stranden blir det den lokale etterforskeren Flovent sin jobb å finne ut hvem dette er og hva som har skjedd. Samtidig finner man en skamslått soldat, og siden Thorson har ansvar for militære anliggender, blir han involvert fra denne kanten. Den tredje hovedpersonen er kvinnen som reiste fra København via Petsamo med båten.

Arnaldur Indridason har skrevet en innsiktsfull kriminalroman som engasjerte meg som leser. Tidsbildene er flotte, menneskeskildringene veldig gode og det islandske lynnet og klima er ligger som et bakteppe gjennom hele handlingen. Mot slutten blir plottet tydelig og jeg skjønner mer av beveggrunnene til noen av karakterene.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2018

Sider: 336

Kilde: Leseeksemplar

Frihet, likhet, Island av Mimir Kristjansson

"En saga om en mann og et land i krise" lyder undertittelen til denne boken. Island har hatt sine kriser den senere tid. Selv hadde jeg sparepengene mine i en islandsk bank som gikk konkurs, og satt askefast i Bergen så jeg gikk glipp av jenteturen til Amsterdam. Drømmen om å reise til Island er der fortsatt, og etter å ha lest denne morsomme beretningen håper jeg å få komme meg avgårde snarest.

Fra bakpå boken:
Bak askeskyen fra Eyjafjallajökull lever et folk som har skrevet verdens største sagaer, men som trenger en egen app for å hindre søskenbarnekteskap. Et folk som er i ferd med å legge ned landet sitt og flytte til Norge.
Mímir Kristjánsson flytter den andre veien. Han er blakk, singel og snart 30. Frihet, likhet, Island er en bok om en liten manns 30-årskrise og et lite lands finanskrise.

Boken er ikke en reiseguide, selv om det er et lite kapittel med tips bakerst i boken. Krisene til mannen og landet skildres på en underfundig måte, med en humor som fikk meg til å humre både høyt og lavt, mange ganger.

Einhleypur = en som løper alene 

= det islandske ordet for singel. 

Det islandske språket er utrolig beskrivende. De som har funnet på benevnelsene må ha hatt en fantastisk evne til å favne mye i et eneste ord. Forfatteren formidler denne siden av språket på en treffende måte.

Familiestrukturen på Island er ikke som den norske, dette og mange snodige detaljer får vi vite om det lille landet. Fakta som antall innbyggere, fraflytting og industri flettes inn i teksten så det føles ikke tørt eller oppramsende. Alt i alt er dette en saftig og tørrvittig beretning, som i kapitlet "Dama til Eivind er fantastisk", da lo jeg så godt at familien krevde høytlesning.

Boken er delt inn i korte kapitler med navngitte overskrifter. Her er en rød tråd, men hvert kapittel tar for seg en reise eller en hendelse. Overskriften gir oss et hint, og det lille kartet viser oss hvor på Island han tar oss med. Ved å fylle ut detaljer om den islandske folkesjela og hva samfunnet er tuftet på, gir Mimir Kristjansson meg en følelse av å ha vært med en tur til sagaøya i vest. Boken anbefales på det varmeste!

Takk til Artemisia som tipset meg om denne, du må gjerne få med deg 
hennes tanker om boken også :)

Forlag: Manifest
Utgitt: 2015
Sider: 230
Kilde: Biblioteket

Reisebrev fra årets sommerferie på Island - del I

Ri ri på islandshest, ri til øst og ri til vest, - ja det er ikke tvil om at vi er på Island

Vi har lenge drømt om å besøke Island, og siden vi fikk 2 uker med sol og sommer i april i år, fant vi ut at dette ble det riktige året å tilbringe sommerferien med fuktig værtype og 13 varmegrader. Vi var så heldige å få selskap av min mamma og pappa, som har hatt den samme drømmen som oss.
I Reykjavik plukket vi opp leiebilen og fant leiligheten, som vi har som utgangspunkt for ekskursjonene våre, rundt i landet.

Dag 1 tilbakela vi strekningen Reykavik - Vik, en tradisjonell rute på den sørlige delen av Island. Med litt omveier ble det i underkant av 200 km å kjøre en vei, så turen tok sin tid, men det var vel verdt all kjøringen, for det vi fikk oppleve er virkelig å skrive hjem om!

Stikkord: Stokkseyri - Seljalandsfoss - Skògafoss - Dyrhòlaey - Reynisdragar

Den første delen av ruten er mye flatland, noe som forbauset oss alle. Etter en drøy halvtime jublet vi over å se, og lukte Island på sitt mest karakteristiske: det luktet fis, og røyksøyler sto ut av bakken! Vi stoppet i Selfoss og drakk kaffe, og når vi ankom Stokkseyri fikk vi oss en fin spasertur på en voll med utsikt til havet. Bebyggelsen besto av små hus satt sammen av malte bølgeblikkplater, men det var koselig på en litt røff måte.

Husene i Stokkseyri var nesten alle bygget av bølgeblikk, og malt i muntre farger

Det var godt å hvile seg litt etter promenaden langs stranden

Et bokbytteskap fant vi også, med masse svenske bøker i 

Neste stopp ble Seljalandsfoss, et imponerende stykke natur, med flere fosser. Den største var det mulig å gå bak, noe som dynket Frode og meg til skinnet, men solen skinte og vi tørket fort opp igjen. Her var det mange turmuligheter, og vi gikk videre bortover til "nabofossen" som drønner ned i en hule i fjellet. Her var det mulig for de som er lett på foten, å trippe på noen stener i vannet inn til selve punktet hvor fossefallet treffer bakken, en fantastisk opplevelse!

En nydelig foss på en nydelig dag - og akkurat passe mange turister 

Vi ble godt zoomet da de andre tok bilder av oss da vi var inni fossen

Her står vi inni hulen som fossen braser ned i

Herfra kjørte vi til Skògafoss, hvor de har laget en trapp med 429 trinn til toppen. Vel oppe var det mange muligheter for tur innover i fjellet, og vi valgte å følge den spennende elven oppover et stykke. På sletten nedenfor fossen campet det mange ungdommer, og vi menget oss med dem og spiste matpakkene våre, før vi kjørte videre mot Dyrhòlaey.

Trappene var lett å gå, så det er ingen unnskyldning for å bli igjen nede!

På toppen gikk vi videre oppover langs dette flotte elven

Før vi kom helt inn til klippene ved Dyrhòlaey tok vi en avstikker opp på et platå, hvor utsikten mot klippene er formidabel. Her er et fint fyrtårn på toppen, og utsikten ned sidene på klippene hvor tusenvis av fugler hekket var kjekt å få med seg. Herfra kan vi se den svarte stranden, som strekker seg kilometervis bortover, og noen flotte lavaformasjoner ute i sjøen. Jeg var ikke forberedt på det vi skulle få se da vi like etter kjørte ned til.....

Utsikten oppe fra platået er verdt den litt kronglete omveien

Reynisdragar. Woao!!! Dette er ikke bare en svart strand, jo sanden på stranden er svart, og de millioner små runde, myke, varme steinene er fascinerende, men har du sett for et fjell som ruver like bak stranden, og klippene og fuglene... Fjellet er helt unikt, "bygget opp" av steinstolper som er plassert i perfekt forhold til hverandre. Fjellet har en hule, hvor man kan gå langt innunder, og i fjellsidene hekker det masse fugler, også Lundefugl. Vi har vært på Runde, Lundefuglens hjemland, men der fikk vi ikke se disse artige fuglene. Her fløy de til og fra som små pingviner, med de flotte nebbene fulle av mat til ungene sine.

En liten del av fjellet

Googler du Reynisdragar vil du få se noen utrolig flotte bilder herfra!

Her kan du se den svarte sanden på stranden og de flotte klippene

Ikke på noen av disse stedene vi har besøkt i dag har vi blitt krevd for parkeringspenger, inngangspenger eller noe annen form for betaling. Det er litt turister omkring, men det er ikke plagsomt mye. Veiene vi har kjørt på i dag holder stort sett 90 grense (RV1) så de bortimot 400 kilometerne har gått som en lek.

Kvelden ble kort i leiligheten, da vi var slitne av mye sol, frisk luft og ikke minst inntrykk og opplevelser, så jeg var litt lattermild da jeg rett før sengetid dusjet i prompeluktende vann, en selsom opplevelse!

Begeistringen var stor over vårt første møte med Island, så det ble mange bilder og mye å dele. Det kommer flere reisebrev, men ikke et for dagen, det lover jeg ☺

Fanget av Lilja Sigurdardottir - første bok i en serie på tre!

Bankkollaps og aske har blitt det nye bildet av Island. Denne romanen er plassert midt i dette bildet, med havarerte ekteskap og narkotikakriminalitet som bakteppe. Et moderne Island og et miljø det var spennende å bli kjent med.

Fra bakpå boken:
Sonja er en enslig mor på 31 år som har forlatt sin mann til fordel for en kvinne, Agla. I skyggen av finanskrisen på Island sliter Sonja med å få endene til å møtes slik at hun kan få tilbake omsorgen for sønnen Tomas, som bor hos faren. I et desperat og lite gjennomtenkt forsøk på å skaffe penger, lar Sonja seg overtale til å smugle kokain inn til Island. En eldre og erfaren toller på Keflavik flyplass fatter imidlertid interesse for den velkledde forretningskvinnen som han stadig ser ankomme fra utlandet.

Mens Sonja pønsker ut kreative metoder for å smugle sine forbudte varer gjennom tollen, graver hennes elskerinne Agla seg stadig dypere ned i løgn og fortielse for å skjule sin delaktighet i bankskandalen som har drevet Island til konkursens rand. Agla er en tidligere kollega av Sonjas eks-mann, som også bærer på mørke hemmeligheter. 

Denne thrilleren skildrer et dramatisk trekantforhold og et spennende kappløp hvor leseren står på de kriminelle sin side. Både Agla og Sonja bærer på historier som gjør at vi føler med dem, men kan vi ikke stikke under en stol at det de gjør medfører å bryte loven. Allikevel ønsker en hele tiden at de skal lykkes med sine forsetter.

Historien er handlingsmettet og bød ikke på et kjedelig øyeblikk. Flere uventede vendinger ga flere overraskelser underveis, og selv om Sonja rotet det skikkelig til for seg selv, fikk forfatteren handlingen til å gå opp på en logisk og realistisk måte.

Forfatteren skriver godt, hun har mange gode beskrivelser av hvordan en nesten ved en tilfeldighet, kan bli kriminell. Jeg likte også den naturlige måten hun skildrer forholdet mellom Sonja og Agla, som er veldig usikker på din egen seksualitet.

Selv om dette er første bok i en serie på tre, så ble historien avsluttet på en sånn måte at jeg ikke savnet en fortsettelse. Uansett gleder jeg meg til å lese neste bok, for jeg er spent på hva det blir lagt fokus på her. Thrilleren anbefales på det varmeste!!

Forlag: Font

Utgitt: 2016

Sider: 330

Kilde: Leseeks

Mannen fra middelalderen av Bergsveinn Birgisson

Forfatteren Bergsveinn Birgisson har blitt en av mine favoritter, jeg kaller ham bergenser, selv om han opprinnelig kommer fra Island. Jeg har lest romanene Reisen til livsvannet, Soga om veret og Svar på brev frå Helga. Nå er det sakprosa det gjelder, om historikeren Tormod Torfæus.

Forlaget om boken:
En utrolig beretning om jakten på historien vår. I samme stil som i Den svarte vikingen, gir Bergsveinn Birgisson oss denne gang et besettende tidsbilde fra 1600-tallet. En ung islending sendes til Island for å samle inn alt han kommer over av gamle sagaer og overleveringer og ta det med tilbake til kongen i København. Dette er starten på en uvanlig spennende historie om begjær og trolldom, mord og forlis. Men det er også historien om hvordan det meste av det vi vet om vikingtiden overlevde på grunn av tilfeldigheter.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2020
Sider: 285
Kilde: Leseeksemplar

Tormod Torfæus interesserte seg tidlig for historie, dette i en tid da teologi, filosofi og vitenskap var styringsverktøy for menneskene. 

Han ble født på den lille øya Engey, og vokste opp på Stafnes, sør vest på Island, i en tid hvor det ankom 12 handelsskip i året. De fraktet tørrfisk, ull, ederdun og til og med falker ut av øyen, mens de hadde med seg alt det befolkningen trengte som de ikke kunne dyrke selv.

Samfunnet var på midten av 1600-tallet preget av ortodoks strenghet, av et nådeløst klasseskille, nød og elendighet. Island ble styrt av danskene, så de lærde som var satt til å styre lokalt, var tvunget til å følge kong Fredrik 3. sine befalinger.

Tormod Torfæus er født med sølvskje i munnen, da han er sønn av en av kongens embedsmenn. Han er heldig og møter på gode læremestre i Hallgrimur Petursson, og senere biskop og magister Brynjolfur Sveinsson. 

Vi befinner oss i en tid hvor islenderne har forstått verdien i de gamle nordiske sagaene, i eddadiktene og skaldediktene, men det har også de andre nordiske landene, og en konkurranse om å tilegne seg skrifter preger miljøet. 

Etter et ufrivillig opphold i Amsterdam, på grunn av pest i København, ankommer Tormod til slutt stedet hvor han skal oppholde seg de neste to årene. Han reiser hjem til Island med flotte skussmål og bestått teologisk eksamen, men i sin ensomhet hjemme frykter han at ånden skal skrumpe inn, og ivrer etter nye utfordringer. 

Dette er bare begynnelsen på den spennende historien om Tormod Torfæus, jeg lot meg rive med og begeistre over all ny informasjon som ble meg til del, med denne boken. For Birgisson gjør historielesing enkelt, hans skildringer av samfunnet, levevis og tankesett er spennende saker, han setter søkelys på detaljer som helt sikkert er nytt for de fleste. 

Leseren blir invitert med på jobben med å skape flyt i teksten, for flere ganger blir vi oppfordret til å se for oss fortsettelsen der kildene svikter. Han fyller inn hullene med sine egne tanker, og på denne måten blir historien fortalt uten at det går i rykk og napp pga. manglende dokumentasjon.

1600-tallet var en spennende tid, ikke bare sør i Europa, men også i de Skandinaviske landene, for danskekongen(e)s konkurranse med svenskene var aktuell som aldri før, og med Tormod som støttespiller i de siste tredve årene av sitt liv, fikk vi (Danmark/Norge) et dokument på vår første norgeshistorie.

   Historikerne på denne tiden var opptatt av å skille fakta fra fabel. For å kunne lykkes med dette utvikler Torfæus en egen kildekritisk metode. Det er lett for oss i dag å se at metoden ikke ble fullkommen, men her fantes det få forgjengere. Uansett hvordan man frir på det, er det Torfæus som tar de første skrittene mot moderne faghistorie, ved å utfordre den gamle autoriteten Saxo og samtidsautoriteten Rudbeck. Selv om syndfloden var en realitet for ham, viser han en merkverdig kildekritisk sans, bla. ved å dele alle kilder inn i forskjellige typer etter deres historiske "troverdighet".

Mannen fra middelalderen er sakprosa på sitt beste, med kildehenvisninger som oppsummeres på slutten med noter, bibliografi, biografi og etterord. Men da jeg satt og leste, var det som å lese en roman, medrivende og opprivende på en gang. 

Ved Islands største innsjø ligger Tingvellir. Her ble det i ca 900 år holdt allting, og avsatt dommer. Bildet er fra vårt besøk i 2017.

Seksti kilo solskinn av Hallgrimur Helgason

Seksti kilo solskinn er den første boken i sagaen som har fått navnet Seksti kilo. Fortellingen skildrer nordmenn og islendingers felles historie på Island. Forfatteren debuterte i 1996 med romanen 101 Reykjarvik, som han ble æret med en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris for. Jeg har slått alle rekorder i å notere underveis, så jeg håper jeg klarer å formidle min begeistring for denne flotte romanen ☺

Forlaget om handlingen:
Like før jul 1889 rammes den avsidesliggende bygda Segulfjörður nord på Island av et voldsomt snøskred. Bare en liten gutt overlever – ved å drikke melk rett fra kuas jur. Slik begynner historien om Gestur.

Gutten vokser opp under harde kår, men da nordmennene oppdager sildefisket på Island endres livet i bygda over natten. Det en gang så gudsforlatte sognet forvandles til en yrende by, og Gestur aner en vei ut av fattigdommen. 

På mesterlig vis tegner Helgasson et fargerikt persongalleri av fiskere, tjenestemenn, prester og familier – hver med sitt strev – som virvles med i de store samfunnsendringene.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2018/på norsk 2026
Sider: 461
Kilde: Lånt på Bookbites

For en lesefest dette har vært! Historien starter med Eilifur Gudmundsen som strever seg hjem gjennom stormen, bare for å komme til et hus som er ødelagt av skred. Han finner kuen og sin to år gamle sønn i live, men kona og datteren er døde. 

Island på denne tiden er et lutfattig land, hvor de fleste i befolkningen er sultne og fattige. Å drive en krambod er det eneste innendørsyrket i landet, så når Eilifur sitt forsøk på å emigrere til Amerika med sønnen slår feil, er det flaks for Gestur at han blir tatt hånd om av kjøpmann Kopp.

Det er dystre tider Gestur blir født inn i, men jeg leser allikevel med et smil om munnen, for teksten muntres opp av toåringens mislykkede forsøk på å snakke rent. Karakterene vi møter er også av ulik karakter, som med sine forkvaklede meninger og tilkortkommenhet, gir romanen et lett preg.

I del to har Gestur tilbrakt 10 lykkelige år hos Koppepappa, som han kaller ham. Litt brått og brutalt blir han uten videre forklaring, sendt tilbake til Segulfjordur hvor han kommer fra, for å bo hos Làsi. 

Nå blir vi også kjent med fader Arni, en ung nyansatt prest med tiltakslyst og nye idèer. Tilbake i presteboligen bor enkene etter de to foregående prestene, som Arni må forholde seg til. Den nye presten blir sjokkert når han besøker hjemmene i sognet sitt, de bor i hytter med jordgulv og torvtak, og et knust vindu blir reparert med en fosterhinne fra en sau.

De spiser seg aldri mett, men holder sulten fra livet med fattigkost av kjipeste sort. På gården Neste-Skred hvor Làsi og Gestur bor, må de binde seg fast i en line til kvelden, når snøen kommer. Dette for å ha en sjanse til å overleve hvis de blir overrasket av skred om natta.

Handlingen i denne romanen er full av skildringer av den islandske væremåten. Lynnet deres, tankemåten og skikkene deres er med i alle situasjonene vi går inn i. Når nordmennene mot slutten av boken kommer til Island for å starte sildeindustri, er det duket for tydelige motsetninger i hvordan befolkningen i de to landene tenker og føler.

Når kirken en kveld blåser på havet, er det igjen duket for noen morsomme scener. Presten som er mer opptatt av å samle historier enn å forkynne, synes egentlig at det er greit å være uten kirke, så når norske krefter etter 27 måneder ønsker å bygge ny kirke, er han temmelig lunken til planene deres.

Det er mye nytt som skjer mot slutten, flere handlingsfrø sås og interessen for hva som kommer til å skje i neste bok er tydelig til stede hos meg. Tidligere har vi fått skildret hvilken krise det er hvis ilden i grua dør ut, for fyrstikker eier de ikke. Nå er det tid for snurpenot og sildefiske, og ikke minst Nitedals fyrstikker. 

Befolkningen begynner å se med nye øyne på nordmennenes inntog i samfunnet, når de bygger kai, losser sild og setter kvinnene i arbeid med sløying og salting. Mange har tilhold i andre menneskers hjem, og jobber for maten. Kvinnene som hiver fra seg strikketøyet og blir med på sildesløying, blir møtt med en arg husbond, når de kommer hjem. Når de stakkars leilendingene får betalt i penger, vet de heller ikke hva de skal gjøre med pengene, siden de lever i en ren bytteøkonomi og egentlig ikke har bruk for dem.

Gestur går ut av denne delen av historien med nye grublerier, han har blitt kalt et "fattiglem" med beskjed om at hans tredje far Làsi, får betalt for å ta seg av ham. Dette og flere andre funderinger gir ham bekymringer, som jeg ser frem til å løse sammen med ham i neste bok. Denne kommer til høsten og heter Seksti kilo juling, og så må vi vente til 2027 før Seksti kilo søndag avslutter trilogien. 

Hallgrimur Helgason har skrevet en innholdsrik og engasjerende roman, som skildrer brytningstiden på begynnelsen av 1900 tallet på en spennende måte. Spesielt satt jeg pris på språket han bruker, alle følelsene han ligger i små kommentarer og lure ordvalg.

Jeg anbefaler gjerne Seksti kilo solskinn videre ⚄

Drapet på Entry Island av Peter May

Peter May gjorde seg bemerket med trilogien fra øya Lewis i Ytre Hebridene. Jeg leste de tre bøkene i denne serien på rappen, signerte med å besøke British Museum for å se de ekte Lewisbrikkene, som er utstilt her.

Forlaget om boken:
Kriminalbetjent Sime Mackenzie blir sendt fra Montreal til Madeleine-øyene for å etterforske et drap på Entry Island, et engelsktalende, isolert samfunn 130 mil fra det kanadiske fastlandet. Øyas rike forretningsmann, James Cowell, er knivdrept, og mye tyder på at hans kone, Kirsty, er den skyldige.
For Sime virker saken opplagt, men da han møter den mistenkte kvinnen, vekker hun til live minner han ikke kan forstå. Selv om han aldri kan ha truffet Kirsty, er han overbevist om at de kjenner hverandre.

Sime har lenge vært plaget av søvnløshet. Nå hjemsøkes han av drømmer om en skotsk fortid, om sine forfedres liv i et annet århundre, om en gutt som het Sime som vokste opp på vestkysten av Isle of Lewis og kjente en jente som het Kirsty. Hvordan henger fortiden og nåtiden sammen, og hva skjedde da så mange ble fordrevet fra Ytre Hebridene på 1800-tallet?

Uten å ha lest baksideteksten på boken hoppet jeg i det, og jeg må innrømme at det gikk noen timers lytting til og fra jobb før jeg bet i det sure eplet og tok frem boken, som jeg også hadde. Etter å ha lest forlagets skildring av handlingen falt litt på plass, og videre lesing/lytting gikk som en lek.

Franske navn fester seg dårlig i mitt hode, så i politistaben som ble sendt til Entry Island var det først og fremst karakteren Sime som fikk kjøtt på beina. Når dramatikken etterhvert skrus til, trer også de andre frem. Beboerne på øya blir levende med en gang, den 35 år gamle mannen som fremdeles er som en 12 åring, moren hans, og naboene som ikke er like trygg på ham, er glimrende skildret.

Handlingen hopper frem og tilbake mellom politietterforskingen og det historiske bakbildet. Begge historiene utvikler seg på en medrivende måte, men det er nok den eldste som bringer frem følelsene mine. Den store flukten fra feilslåtte avlinger og sult, som skotter og irer gjorde på 1800-tallet, forklares delvis ved godseiernes umenneskelige behandling av leilendingene sine. Begivenhetene som utspiller seg, gjorde noe med min oppfatning av denne samfunnsstrukturen. Neste gang jeg ser et stort gods med vidstrakte marker hvor sauer beiter, kommer jeg til å tenke på denne boken, og gremmes over hvorfor ikke markene er spettet med leilendingenes små gårdshus.

Det er spennende å høre om leveforholdene på denne engelsktalende øya midt i de fransktalende Madelenøyene. Peter May er en grundig og overbevisende forfatter når det gjelder historiske skildringer, noe han igjen beviser med 1800-talls historien vi får her.

Drapet på Entry Island er glimrende historiefortelling, den er velskrevet, underholdende og en skikkelig bladvender. Bøker som får meg til å google får en ekstra stjerne i boken, og det gjorde denne. Sigurd Myhre som har lest inn lydboken, har gjort dette etter alle kunstens regler, han er behagelig å høre på.

Peter May har en lang liste bøker bak seg fordelt på tre serier og et knippe "standalones". I likhet med Coffin Road som kom ut i 2016 er Drapet på Entry Island som kom ut i 2014 krim som ikke hører hjemme i en serie, så det er bare til å hoppe i det.

Andre bloggere om boken: Boksnakk, Artemisia og Bjørnebok

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 12:28

Kilde: Lytteeksemplar

Takk for boken Goliat forlag!

Gildra - en roman fra Island av norske Hilde Susan Jægtnes

Gildra er en av de første 2018-utgivelsene jeg leste i år, og jeg ble mektig imponert. Jeg har ikke lest noe av Hilde Susan Jægtnes før, men boken er forfatterens fjerde roman. Hun har utdannelse fra London som skuespiller og musiker, og en mastergrad i manusskriving fra Los Angeles. I tillegg til å skrive skjønnlitteratur og poesi, skriver hun altså manus for tv og film, for spillefilmen Hjertestart ble hun nominert til Amanda!

Fra bakpå boken:
Hun ville dusje, det var det eneste hun ville. Hun ringte på en dør, prøvde å gjette hva klokken var, ga opp. Noen åpnet, en kvinne med utydelig utseende, sitrende forsøk på et smil. Kan jeg være så snill å få låne dusjen? ba hun med tårer i øynene. Jeg er fra Norge. Jeg orker ikke mer. Kvinnen nikket nølende, rygget og ga plass til henne – at noen ville slippe henne inn – alt hun ville var å dusje, å skylle av seg uvesenet. Vodkaflaska hadde hun satt fra seg bak gjerdet, kvartfull.

Hanna reiser til Island for å jobbe på bondegård som et ledd i veterinærutdannelsen. I ett år strever hun for å bli akseptert i et samfunn preget av hardt fysisk arbeid, utilregnelige dyr og overskridende fyll.


Jeg trodde jeg gjorde det lett for meg selv, da jeg plukket ut den tynneste boken fra hylla, men de første par sidene i boken satte meg skikkelig på plass. Etter å ha lest baksideteksten på nytt og tvunget meg videre begynner heldigvis ordene og setningene å gi mening.

Et bilde av et karrig liv, i et karrig land materialiserer seg ut i fra teksten. Skildringene er mer knyttet opp til stemninger, smerte og skit, enn til den konkrete handlingen. Dette er en sanselig roman som føles på kroppen mer enn den forstås med hodet.

Vi er kommet godt ut i handlingen før vi får vite bakgrunnen for tittelen til romanen. Når jeg har kommet så langt vet jeg ikke hva jeg skal synes om Hanna, som er flink til å bite tennene sammen og tåle alt hun blir utsatt for, om bonden som... ja hva er det med den bonden? han behandler Hanna røft, ydmyker henne og er aldri fornøyd med måten hun gjør ting på.

Siden jeg selv var på Island i sommer og har ferske bilder i hodet mitt av det golde landskapet, svære flokker med hester som løper fritt, fraflyttede gårder og store avstander, så er det lett for meg å se for meg omgivelsene. Men, menneskene i denne romanen klarer jeg ikke å plassere blant menneskene jeg så og møtte på Island.

Gildra er en roman hvor dyrene spiller en stor rolle. Men, også forholdet mellom mennesker er et tema som står tydelig frem. Hvilke friheter gutter tar seg, og hvordan voksne tenker det er greit å herse med de som er yngre. Scenene når Hanna skal ri på tur med Gildra, og når hun tar med seg bondedatteren på festival på Vestmannaøyene gjorde inntrykk på meg.

Hun dro bondedatteren på beina og sparket borti Palli. Hjelp meg å få henne til teltet, kommanderte hun. Palli reiste seg i sin fulle tometers høyde, kastet bondedatteren over skulderen i et brannmannsløft og fulgte etter Hanna. Han strevde med å feste blikket etter å ha styrtet halvannen liter vodka. Sulten, stønnet han. Vi har tørrfisk i teltet, sa hun. Har du øl, sa han. Ingen har øl! sa hun. Det er aldri noen som har nok øl.

Dette er en rystende roman, for her er mange rå skildringer av overgrep både mot dyr og mennesker. Men både Hanna og venninnen Lolli viser noen følsomme og såre sider ved sin personlighet, som setter all denne barske "islandskheten" i perspektiv. I mine øyne er denne boken for kort, jeg kunne ønsket meg litt mer kjøtt på beina på karakterene, og en handling/tema som gjøres litt mer tydelig. Det er ikke ofte jeg flagger flere sider i en bok, men dette er så bra at jeg gjerne skulle lest mer for at bokens mellommenneskelige tema, riktig skulle fått festet seg.

Boken er lest på noen timer, men for noen timer! Anbefales, både for deg som har vært på Island og nytt deres vakre natur og flokkene av hester, og alle dere andre ☺☺☺

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2018

Sider: 149

Kilde: Leseeksemplar

Et lite bildebrev fra Reykjavik - helt fritt for natur

Et blikkfang i Reykjaviks havn - stengt for vedlikehold da vi tok den lange turen ut på piren

Vi er så heldig at vi bor i gangavstand til Reykjavik sentrum, så noen turer ned hit blir det innimellom alle kjøreturene ut i naturen. Vi har vært på Maritimt museum, på Settlement Exhibition og på Hafnarhùs kunstmusèum også har vi gått langs skulpturstien. Reykjavik er en koselig hovedstad med spennende arkitektur og mye å se på - vel verdt et besøk!

Aluminiumskonstruksjonen The Sun Voyager ble satt opp i 1987 for å markere Reykjaviks 200 års dag. Kunstneren heter Jon Gunnar Arnason, som kaller kunstverket en drømmebåt - en ode til solen. Flott er den i alle fall, og hvis vi får blå himmel en kveld skal jeg ta turen ned og fotografere solnedgangen gjennom skipet.

The sun voyager en av skulpturene på den flotte turstien

 The Black Cone - monument to civil disobedience er et kunstverk av den spanske kunstneren Santiago Sierra. Monumentet er til minne om protesten som fulgte Islands økonomiske cash i 2012.

Sierras Black Cone - med et sterkt politisk budskap

Bergen har mye flott streetart, men Reykjavik har sannelig gitt disse kunstnerne fritt spillerom. Det er uendelig mye fint å se, forseggjort og ubesudlet, så det er en fryd for øyet.

Magnus Thomassons skulptur fra 1994 Monument to the Unknown bureaucrat. Et tankespinn på Den ukjente soldat, som i stedet hedrer byråkraten, som holder hjulene i gang i alle samfunn. Du finner den i Lækjargata 6

The Unknown bureaucrat

Sjøfartsmuseet i Reykjavik har en flott utstilling. De fokuserer for tiden på fiskekvotekrigen med britene på 50-tallet, men det var veldig spennende å lære om. Det var virkelig forskjell på muskelkraften i denne "krigen", men lille Island fikk heldigvis viljen sin, og retten til fisken rundt landet sitt.

Legg gjerne turen innom Maritime museum

David mot Goliat - bra minstemann vant!

Lørdag morgen la Sondre og jeg ivei mot badeanlegget Laugardalslaug. Vi brukte tid på å finne det, for merkingen på det enorme idrettsanlegget var mildt sagt ikke tilstede, men da vi kom ble vi godt tatt imot. Island er et dyrt land, det har vi fått merke, men å bade kostet nesten ingenting. Det var gøy å boltre seg ute i vann som holdt 38 grader i noen av bassengene. Kamera hadde jeg ikke med, så du får klikke på lenken hvis du vil de bilder!

Etter lunch i leiligheten gikk vi inn til sentrum igjen, og besøkte The Settlement Exhibition. Siden jeg leser om vikinger om dagen, var det spesielt gøy å lære om nordmennene som var det første som slo seg ned på Island. Utstillingen var greit lagt opp, med mye interaktive duppeditter til å underholde seg med. Den var bygget rundt det som faktisk er det første langhuset på Island, ruiner som det var spennende å studere.

Har du peiling på hvilket dyr dette kan være?

Utstillingen interaktiv og basert på tekst - veldig grei å følge

Etter vikingene var tiden kommet til kunst. Jeg hadde peilet meg ut Hafnarhùs som skulle huse Islands samling av Erròs kunst, for å lære mer om  popart, men dessverre hadde utstillingen måttet vike til fordel for Ragnar Kjartansson. God, I Feel So Bad heter utstillingen hans, som var mangfoldig og temmelig utfordrende. Her var det videokunst, maleri, installasjoner og en dame som sto på et snurrende plattform og spilte gitar. Ved hvert verk sto det beskrivelse av verket, så vi som ikke er så bevandret i moderne kunst, kunne få litt hjelp til å forstå hva kunstneren prøver å si.

Her snurrer hun rundt og rundt mens hun klimprer på sin gitar - artig kunst!

Galleriet har tidligere vært et lagerhus på havnen, nå kan gjestene være kunst på gulvet

Et rom fullt av hverdagsglimt - en flott videokunst

Reykjavik er full av flott kunst, både ute og inni husene. Her er mye kultur og historie å boltre seg i, og ikke minst mange fine områder med flotte fargerike hus. Island er et land med usannsynlig mye vanvittig natur, men hovedstaden har også mye fint å by på.

En av mange fargerike gater i Reykjavik

Her kan du lese om vår tur fra Reykjavik til Vik

Her kan du lese om vår tur The Golden Circle 

Begravelsesriter av Hannah Kent tar oss med til Island på 1800-tallet

Det er noe spesielt med Island som gjør at både krim og historiske romaner får en egen stemning. Dere som likte Karitas kommer til å elske denne! Denne romanen er bygget på de faktiske hendelsene rundt Agnes Magnusdottirs henrettelse. Dette var den siste henrettelsen som ble utført på Island. Mer om dette kan en lese om, i forfatterens merknader.

Vi er altså på Island i 1829 og Agnes Magnusdottir dømmes til døden, sammen med to andre, for medvirkning til et brutalt dobbeltdrap. Før henrettelsen kan finne sted, blir hun innkvartert på den lille fattigslige gården til lensmann Jon Jonsson, hans kone og deres to voksne døtre. De er alle skrekkslagne over å bli tvunget til å åpne opp hjemmet sitt for en morderske, men den trange boligen gir ikke rom for slippe unna.
Agnes har bedt om å få den purunge hjelpepresten Thorvardur, som åndelig veileder i tiden frem mot henrettelsen, og han er en av veldig få som støtter Agnes når hun kommer til Kornså-gården.

Fattigdommen er enorm i dette samfunnet, og romanen skildrer familienes slit og hver enkelts nød på en fantastisk levende måte.

Når Agnes kommer til Kornså har bonden vært nødt til å ta ned innerkledningen i huset for å gjøre opp for gammel gjeld, så huset smuldrer sakte men sikkert opp. De fyrer med møkk, og lever nær sagt fra hånd til munn. Mette mager, personlig hygiene eller privatliv er det ikke snakk om, og nåde den som lar ilden slukke, da kan det gå lang tid før de får fyr på ovnen igjen.
På tross av dette kommer Agnes til et bedre sted enn der hun var først. Der lå hun lenket på fjøsgulvet, og ble både sultet og mishandlet. I hjemmet til Jon og Margret blir hun mottatt som et menneske. Hun blir vasket, klærne som er full av lus og annet utøy blir brent, og hun får nye. Deretter får hun sin seng, og det forventes at hun skal jobbe for kost og losji.

Historien til Agnes kommer frem litt etter litt, når hun prater med presten Toti, og andre som etterhvert snakker med henne. Noe kommer også frem når hun er alene og reflekterer over livet. På denne måten får vi også vite hva som var foranledningen til drapene hun er dømt til døden for, og hva som egentlig skjedde.
De som lærer Agnes å kjenne, håper etterhvert på at hun er uskyldig. Når hun får høre at Sigga har blitt benådet, blir hun veldig urolig, og det tennes nok et lite håp hos henne.

Begravelsesriter er en fantastisk skildring av dagligliv, strev og pine for de fattigste i et fattig land. Det at de kunne losjere drapsdømte hos en familie på denne måten, var helt nytt for meg, og ga en original vinkling til handlingen. Dette er en historie som setter tanker i sving, og jeg reflekterte mye for meg selv over hvor takknemlig jeg for livet mitt sånn som det er.
Språk og karakterbygging er helt på stell, og det er ikke noe som skurrer når jeg leser. I og med at Agnes drøyer så lenge før hun forteller, så holdes spenningen på plass.

Dette er en roman jeg virkelig anbefaler deg å lese!

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2012/på norsk 2014

Sider: 361

Kilde: Leseeksemplar

Himmelsk måne over verdens ytterste rand av Jòn Kalman Stefànsson

Leste du Gutten-trilogien, er jeg sikker på at du blir henrykt over at forfatteren er tilbake med en ny historisk roman av klasse. Han viser nok en gang hvorfor han regnes som en av Islands viktigste nålevende forfattere. Jòn Kalman Stefànsson debuterte med Sommerlys og så kommer natten i 2005, jeg leste denne og falt hodestups for denne forfatteren. 

Forlaget om handlingen:
Året er 1615, og verden er gått av hengslene fordi jorden ikke lenger er universets sentrum.

I vestfjordene på Island blir skipbrudne baskiske hvalfangere fanget, torturert og drept. Presten Pétur av Meyjarhóll skriver et brev – eller en rapport, ja man kan til og med si en tiltale – for å uttrykke sin vrede over de rystende hendelsene.

Selv om Brúnasandur befinner seg på verdens ytterste rand, blåser det internasjonale vinder dit som bærer med seg et nytt verdensbilde, ideer og bøker, engelsk dugg, spanske hvalfangere og ordrer fra kongen i København. 

Men menneskenes hjerter adlyder ingen annen lov enn sin egen.

At mennesker fra Island foretrekker å gjøre ting på sin egen måte, er noe jeg har fått inntrykk av fra alle romanene jeg har lest fra dette landet. Når vi befinner oss på 1600-tallets spede begynnelse, er denne egenskapen enda mer befestet i det bestemte folkeslaget, en det kanskje er nå.

Pètur er hovedpersonen i denne brevromanen, som fortelles gjennom det han skriver, til en kvinne han elsker. Han er en godt utdannet og bereist prest på 40 år, som ikke er spesielt ydmyk overfor sine overordnede. 

Dòròthea er husholderske på prestegården, noe hun har vært gjennom flere presteskifter. Når Pètur lar henne lytte til det han har skrevet, viser det seg at hun har klisterhjerne, og blir en god sparringspartner i arbeidet hans. 

Verdens uroligheter skildres, og vi ser hvilken påvirkning dette har på Island. Innad i landet skjer det også mye, spanske hvalskip blir knust til pinneved av isfjell, store deler av mannskapet blir strandet på øya, de plyndrer og voldtar og blir erklært fredløse av sysselmannen. 

Pètur reagerer på at de blir beordret drept, for i hans øyne er det bare Herren som har overblikket, mennesket ser bare bruddstykker av det som skjer rundt seg. Ellers er historie, litteratur og språk Pèturs gebet, han skriver på latin, og leser Shakespeares verker, og gjendikter hans sonetter. Vi hører om Galileos kikkert og Keplers regnekunst i en tid hvor hunder blir populære kjæledyr for første gang.

Gjennom romanen blir vi kjent med et stort persongalleri, fiske og hvalfangst gir næring til folket, men her hører vi også om de geistlige sitt virke, maktkampen blant de som styrer og steller i landet. En tur til Thingvellir blir det også, (kjekt for meg som har vært der).

Romanen følger årstidene, den fryktede havisen som legger seg i fjorder og viker, har med seg en lammende stillhet når jungeltelegrafen blir skrudd av. Menneskene når ikke hverandre med nytt, så når våren åpner opp fjordene bringer det folk tilbake til øya, de engelske kjøpmennene, falkejegere og fangstfolk lager liv og røre. Kvinnene får solgt strikkevarene sine og leid ut hester til mennesker som har ting fore i landet.

Pètur reflekterer over mangt, for eksempel hvor skillet går mellom et rykte og en nyhet? Han reagerer sterkt på Kopernikus` tanker om at jorden ikke er verdens navle, noe som i følge Pètur bestrider Herrens ord.

Himmelsk måne over verdens ytterste rand er en innholdsrik roman som skildrer livet på Island på 1600 tallet på en troverdig måte. Jeg som nettopp har lest Seksti kilo solskinn som har sin handling 300 år senere, mener romanene bekrefter hverandre på en fin måte. 

Jòn Kalman Stefànsson har mye på hjertet i denne boken, tålmodigheten min fikk prøvd seg, for enkelte scener var litt langdryge. Det andre jeg har lest av forfatteren minnes jeg som preget av refleksjon på et menneskelig nivå, her er det det islandske samfunnet som får mest oppmerksomhet.

Det handler om vold og maktmisbruk i denne romanen, flere av situasjonene som skildres er hentet fra faktiske historiske hendelser. Befolkningen har begynt å stille spørsmål rundt filosofi, kultur, religion og ikke minst de nyheter forskningen bringer til landet. Alt dette er veldig interessant, men det er det som skjer på det menneskelige plan, med kjærlighet, begjær og tiltro til hverandre, som gjorde historien interessant.

Jeg anbefaler gjerne Stefànssons nyeste roman videre ⚃

Forlag: Press

Utgitt: 2025

Sider: 426

Oversatt av: Tone Myklebost

Kilde: Lånt på Bookbites

The golden circle - Island på sitt heftigste!!

Langjøkull som vi passerte på veien var et mektig skue i det fjerne

Etter en våt og kald dag hvor vi utforsket Reykjavik, benyttet vi oppholdsværet i dag til å kjøre The golden circle. Gullfoss og Geysir hadde jeg hørt om på forhånd, men i løpet av denne kjøreturen fikk vi se veldig mye mer.

Stikkord: Thingvellir - Laugarvatn - Geysir - Gullfoss - Kerid - Hellisheidarvirkun

Thingvellir er navnet på en nasjonalpark som er opptatt på Unescos verdensarvliste. Parken ligger ved Islands største innsjø, og er stedet hvor det antas at de hadde sitt første ting på Island. Mer interessant er det at mesteparten av filmen om Brødrene Løvehjerte er filmet her.
Atlanterhavssprekken som man ser her, har blitt formet gjennom 10 000 år, og var et fantastisk syn.

Kirken som St. Olav på 1000-tallet brakte tømmer og klokke over til Island fra Norge

Kontinentalsprekk uten froskemenn

Graver du dypt i lommeboken får du på deg tørrdrakt og kan flyte nedover i sprekken

En flott andemor svømte stolt forbi med sine små

Geysir er geysiren som har gitt fellesbetegnelsen til alle andre geysirer. Siden Geysir har uregelmessige og sjeldne utbrudd er det ikke denne vi har reist opp for å se, men Strokkur som ligger like ved. Denne geysiren har utbrudd hvert 6-10 minutt, og kan sprute opp til 20 meter høye vannsøyler. 
Vi var heldig å få se mange utbrudd fra Strokkur, men også mye annet spennende i dette området. 

Dette er et fint sted å stoppe, med gratis parkering og lettvint tilkomst til det vi har kommet for.

Gullfoss er kjørerutens fjerneste punkt, 120 km. fra Reykjavik. Fossen dannes av elven Hvità, den er bred og fin og har to fall, først 11 deretter 21 meter. Attraksjonen er flott tilrettelagt for publikum, med trapper og gangveier som leder turistene trygt frem til den massive fossen. Når jeg så på bildet nå i ettertid, tenkte jeg "var det så mange mennesker der?" - det føltes ikke sånn ☺

Fantastiske Gullfoss!

På vei fra Gullfoss til Kerid svingte sjåføren plutselig av veien, for et uplanlagt stopp langs ruten. Ved Hrunamannahreppur tok vi igjen elven Hvità på et spennende sted, med lavaberg og flotte kløfter i elveleiet.

Hrunamannahreppur - si det etter et glass vin du ☺

Kerid er en vulkansk kratersjø, som er dannet i innstyrtningsdeltaet til en vulkan og måler 55 meter i dybde, mens diagonalene er 170 x 270 meter. Vannmengden i deltaet er mellom 7-10 meter dypt, og det er fullt mulig å klatre ned den bratte innsiden av krateret.
Veldig mange av attraksjonene vi har besøkt disse dagene har vært helt uten kostnad, men her måtte vi betale 400 kr. pr. person (35 nok) Vi fikk mye igjen for den lille summen, for her var det tilrettelagt med plattinger og en forseggjort trapp ned til vannet.

Sidene ned i krateret er temmelig bratte

Kerid var et spennende sted å besøke 

Planen var å stoppe ved Hveragerdi 45 km fra leiligheten, men regnet hadde innhentet oss, så vi besluttet å utsette bading i varme kilder til en annen dag. Det vi så da vi kjørte de siste kilometerne hjem, var at utbruddene av "fis" fra fjellet nær Hellisheidarvirkun var mye større enn sist vi kjørte forbi. Frode svingte av veien og vi beveget oss opp i området, med "kokende" vannpytter, leirepytter som boblet og damp som fosset opp av bakken - dette er Island på sitt mest "islandske"!

Jeg tåler litt snek, men her oppe måtte jeg holde meg litt for nesen, vannet var for varmt til å ta hånden nedi

Jeg stakk fingrene i vannet og her holdt det ca. 35 grader

Her boblet og freste det i to hull - utrolig spennende å stå å se på!

Vi våknet i dag til grå himmel og 9 grader, men fikk allikevel en kjempefin tur. The golden circle er en overkommelig kjøretur, med mange stopp. Landskapet som passeres på veien, er varierende og det var ikke få ganger vi pekte og woaoet ut vinduet.

Her kan du lese om vår tur langs ruten Reykjavik - Vik